ARILD

Han het Arild. Det vil si, jeg kaller ham Arild, for det skal ikke handle om noen jeg kjenner. Det er ikke helt sant. Det handler alltid om folk jeg kjenner. Steinar, Jørn, Sverre og Kjell for eksempel. Lise og Sara også, men om jeg drar jentene inn i dette, blir det altfor komplisert. Så det får bli Arild. Jeg har aldri kjent noen som heter Arild.

Det er en dristig påstand. I min generasjon har alle møtt en Arild, og jeg kan ha glemt at jeg en gang var fortrolig med en person med det navnet. Slike forglemmelser forekommer stadig hyppigere, dessverre. Det kan eksistere en Arild der ute som på et eller annet tidspunkt i løpet av de siste sytti årene følte seg nærmere knyttet til meg enn jeg til ham. Så dersom jeg har glemt en fortrolig Arild, eller brakt en Arild i forlegenhet ved ikke å anerkjenne hans tilknytning til meg, ber jeg om tilgivelse, det er ikke meningen å vise ham ryggen. Jeg er dypt takknemlig for alle som gjør meg den ære å vedkjenne seg mitt bekjentskap. Selv om vi ble borte for hverandre en gang på veien. Det er et sårt tema. Derfor Arild. Arild er ingen. Arild er alle.

Man kan selvfølgelig stille spørsmål om jeg egentlig kjente Arild. Hvis vi ser bort fra det faktum at han ikke eksisterer. Det var jo så lenge siden vi hadde tilbrakt den type tid sammen som man aldri tror tar slutt. Langhårede Arild med sin rullings og svarte t-skjorte flyttet til Finnsnes på åttitallet. Han hadde visst slekt der oppe. Jeg har aldri vært i Finnsnes, men alle vet hvor sterkt et sted, med alt hva dette stedet innebærer av inntrykk, liv, folk og aktiviteter, kan prege et liv. Ryktene sa også at han hadde fått seg dame, det var uklart, men dersom det stemte, og de fremdeles holdt sammen, så hadde det etter all sannsynlighet fjernet ham ytterligere fra hans gamle liv. Jeg visste at han var blitt meteorolog, det fortalte han da jeg tilfeldigvis støtte på ham på et hotell i hovedstaden for noen år siden. Det var den eneste gangen jeg møtte Arild etter at han flyttet. Vi skulle på hvert vårt møte og jeg foreslo å ta en øl, men det hadde han ikke tid til. Jeg rakk ikke å spørre ham om hva en meteorolog egentlig gjorde i Finnsnes. Det var ikke det viktigste spørsmålet jeg hadde, men det er jo slikt menn spør hverandre om når de møtes. Jeg kjente ham ikke lenger.

Men jeg kjente Arild. Han bodde inni meg uansett hvor fremmed han var blitt. Han eide noen vesentlige brikker av mitt personlige puslespill. Han var kanskje ikke så opptatt av å legge sitt eget. Det kunne jeg ikke klandre ham for, snarere gratulere ham hvis han slapp. Jeg var vel ikke noen betydningsfull brikke i hans puslespill.

Jeg var verken sur eller sint på Arild. Jeg hadde også blitt borte, både for ham og for andre. Noen er sikkert glade for at jeg forsvant. Noen muligens litt lei seg, - man kan jo håpe. Enkelte hevder kanskje at de kjenner meg fremdeles. Det er jeg takknemlig for, selv om vi risikerer å knapt kjenne hverandre igjen dersom snubler borti hverandre på et hotell i hovedstaden.

Det var Kjell som sendte en melding om at Arild var død. Han lurte på om jeg ville spleise på blomster, og joda, sa jeg, gjerne det, og vipset ham en hundrings uten at jeg egentlig følte det gikk inn på meg. At Arild var død, altså. Det gjorde liksom ikke noe fra eller til, han hadde vært borte så lenge. Men akkurat det, at det ikke gjorde noe fra eller til, gjorde inntrykk på meg. For dersom det var jeg som hadde vandret, hadde det vært ålreit om det hadde gjort inntrykk på Arild.