de lysegrønne dagene

de lysegrønne dagene

før lauvet foldet seg ut

og lukket meg inne

ser ikke sjøen lenger

ikke fjellet eller sauene

eller naboens kjøkkenvindu

med lampen tent

med lampen tent

så de hverandre i øynene

og løsnet på knappene

etterpå åpnet de vinduene

og viftet med flaggene

kanskje, ropte han

eller kanskje ikke, ropte hun

slippe

om du drar

eller blir værende

så slipper du aldri helt 

slipper du

kan det hende

det holder

tidsriktige referanser

med tidsriktige referanser

kunne jeg forklare

hvordan det hang sammen

og hva som var viktig og rett

jeg hadde ikke skjønt en døyt

sol og regn

sol og regn 

og en vadestein i bekkefaret

barnehageunger

på tur med gule vester

villsau på et skjær

lamming i lyngen

gammel grus, vissent lauv

og en antydning til sang

merket

du ba meg sette fra meg

den varme koppen

jeg satte varige spor

turist i vietnam

jeg fotograferer mopeder i Hanoi

og spør om krigen i Saigon

jeg kjøper ei t-skjorte med bilde av Ho Chi Minh

og legger ikke ut bilder av kona i skybaren i 13. etasje

jeg sitter under parasollen i Hoi An

og gjemmer Nesbø under «Menn som ingen treng»

«Menn som ingen treng» er en novellesamling av Frode Grytten fra 2016

det er sjelden noe i postkassa

det er sjelden noe i postkassa

men stadig mer å ta stilling til

jeg går fra rom til rom

og visker ut de orda jeg ikke trenger

det svarteste tjernet, den djupeste drømmen

og en helgedagsmorgen med fortrukne gardiner

lar jeg stå

kom

du skal ikke ha rygg

til å bære nederlaget

nederlag skal ikke være

til å bære

du

i alle disse ansiktene

som passerer forbi

i brødet vi spiser

i vinen og vannet

i blåbærtiden

og duskregntiden

for deg

for deg vil jeg åpne alle dører og stenge alt annet ute

gi full gass og bremse opp ved alle rundkjøringer

gi hemningsløst blaffen og glemme meg selv

juble i regnet og grine i sola

da makta gikk og gjemte seg

da makta gikk og gjemte seg på 80-tallet

måtte jeg lete under passepartouten

for å få bekreftet

at friheten var en illusjon

jeg danser

jeg danser etter gamle rytmer

bølger slår mot land

etter hendelser langt ute i åpent hav

en eldre mann

«en eldre mann er det mest motbydelige

man kan være for tiden»  

Jan Guillou

jeg pusser de gule tenna mine

napper ut noen nesehår

og nikker brydd til en gammel kjenning:

er du her i dag også?

i prinsippet

i prinsippet er det ikke greit

i prinsippet er det ugreit

i prinsippet er det kropper, blikk og ambisjoner

antydninger, misforståelser og begjær

det er ikke til å undres over

at veiene ikke krysser hverandre

det underlige er

at de noen ganger gjør 

den andre slurken

han rekker meg et glass vin og sier

det er den andre slurken du skal smake på

den første skyller bare vekk restene

av alt det andre du har smakt

det er som et dikt, sier han, eller som et kyss

det er den andre slurken som gjelder

hvis det bare er fordi

hvis det bare er fordi det er lørdag eller fordi det regner

hvis det bare er fordi mobilen har lada ut og vi ikke har noe annet å gjøre

hvis det bare er jeg som vil

nyttårsdiktet

jeg tenner lys på gravene

og legger dynene tett om barna mine

jeg står på grensen til å reise

til å bli, til å elske, til å tro 

han som aldri går i baret

han som aldri går i baret

den kjernesunne, mektige og prektige

han er det slitsomt å spise middag med

jeg tror ikke på ham

han trenger ikke meg heller

han som får seg en på trynet

han som innser og beklager

han går det an å bli glad i

han vil jeg spise middag med

slik noen spiste middag med meg

det er vanskelig å skrive dikt i desember

det er vanskelig å skrive dikt i desember

når marsipangrisene går hånd i hånd med frelsesarmeen

og gråten drukner i dop

klisjeene står tettere enn flokkene med sidensvans

og løgnene til Donald Trump