Johannes hadde mista barndomsheimen sin i arveskiftet,
og det var vanskelig å være gjest i et hus han var heime. Men sjekta hadde han
fått, og da fikk han jo bruke den også, selv om han ikke lenger hadde noen
brygge å legge til ved. Så derfor denne turen, det var en prøvetur liksom, en
alene-tur, før noen venner skulle ombord og gjøre ham selskap noen dager senere
på sommeren.
Vi hadde avtalt at han skulle stikke innom oss, vi ventet ham til kaffe dagen
etter og regnet med at han hadde stø kurs mot hytta. Men sent på kvelden tikket
det inn en tekstmelding som fortalte at han hadde fått bensinlekkasje. Han lå i
ei vik lenger vest og prøvde å tette hullet. Det var tydeligvis ikke særlig
vellykket, for tidlig morgenen etter kom det en ny beskjed: ”Tør ikke stoppe,
må kjøre sakte, brannfarlig, må prøve å nå fram til verkstedet før det blåser
opp.”
Et par timer senere, vi
hadde vært nede for å ta morgendukkerten, så vi ham komme der ute i den gamle
sjekta. Han tøffet sakte østover et par hundre meter fra land. Vi stormet opp
på svabergene og vinket med badehåndklærne. Han på sin side løsnet flagget fra
akterstavnen og viftet tilbake. Slik gled han forbi og jeg kunne følge ham i
nesten en time der han seg utover mot fyret før han bøyde østover. Til slutt
var han og sjekta bare en liten prikk langt der ute. Da hadde de andre for lengst
gått opp til hytta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar