stubben

i hundre år har bjørka vokta huset

men nå er sprekken blitt så djup

at vi skjønner hun begynner å få nok

vi sier ikke så mye, naboen og jeg

vi sager, kløyver, stabler

men det slenger noen kommentarer, selvfølgelig

om tette årringer og seigt virke

om furer, råte og tunge greiner

som får kløyver’n til å svette

til slutt drar vi av oss lua

tar en dram og tørker panna

kikker på stabelen

som skal gi oss varme noen år

og stubben, sier naboen, hva gjør vi med den

han kjenner meg og ser på meg og ler

den kan jo være god å sitte på

han skjønner jeg begynner å få nok

den får stå i førti år, flirer jeg

til kirkevergen sier den må slettes