19.01.2021

 for fjorten dager siden kom det så mye snø at det var noen vits i at den kom, så mye at jeg kunne få skuffet litt og jon og hk kunne ta fram skia, og deretter ble det kaldt, mellom ti og tjue minus, og det har det vært siden, hvitt, reint og kaldt og vidunderlig vakkert, grantrær nedtynget snø, kratt og lauvtrær med rimfrost over alle sine nakne, knudrete greiner, sol som glitrer i snøkrystallene, fantastiske spill av lys og skygge, og så den blåblå skumringen, jeg har tatt bilde etter bilde, det ble nesten for mye av det gode, jo, det BLE for mye av det gode, jeg beklager så meget, jeg har nå et akutt behov for å ta stygge bilder, mørke bilder, ensomme bilder, smittefarlige bilder, likegyldige bilder, bilder av sørpa fra bildekkene i garasjen, bilder av at vi ikke får besøke hverandre, gå på kino eller fotballkamp sammen, bilder alene foran tv’n, men i dag, da jeg tok den turen jeg pleier rundt vatnet, etter at jeg hadde tatt en prat med camilla, hun ropte HEI IVAR på lang avstand, og godt var det, for pratsjuke var vi jo begge selvfølgelig, sånn er det jo når vi ikke får gå på besøk til hverandre, la jeg plutselig merke til at det hadde blitt mildere, bare 4-5 minus kanskje, og det begynte å skye over, og da måtte jeg jo forte meg å ta fram kameraet og fange de siste snøkrystallene i bringebærkrattet likevel, for ingenting varer evig dessverre, eller heldigvis eller forhåpentligvis, jeg vet ikke helt, men det var kanskje på tide og ta tak og gjøre noe, noe annet, bake boller, spikke noe, rense sluket, lese den beste boka en gang til, riste på golvteppene, ringe truls, i overmorra er det til og med meldt varmegrader