januar 2021

det var nå vi skulle krype tettere inntil hverandre, kjenne varmen og lukten og se hverandre i øynene og kanskje litt blygt til siden, fange hverandre og sette hverandre fri, le og leke gjemsel, slik vi egentlig alltid gjør når vi er sammen, uten å legge merke til det, det var nå vi skulle forstå hvordan vi har det, uten å si noe, vise at vi bryr oss, være sammen, være glade for å være sammen, selv om vi kanskje er triste, det hender jo vi er triste og da er det jo fint å være sammen på mindre enn en meters avstand

             det var nå vi skulle tette sprekkene, reise og besøke hverandre, stå tett sammen og juble, dytte hverandre kameratslig i siden med albuen, ikke sitte for oss selv og fryse, i hvit ensomhet, i menneskelige minusgrader, ikke snakke til hverandre gjennom kameraer og mikrofoner eller i chattekanaler, ikke tenke rare tanker om oss selv og hverandre og om alt og ingenting, ikke sitte alene og se kjedelige tv-programmer, ikke lure på om vi begynner å få vondt i hodet eller halsen, det var nå vi skulle sitte på kafe eller vandre langs strender og snakke fortrolig sammen, lytte til lyden av rullestein og dønninger, tenne bål eller i peisen, spise brie og drikke rødvin, tulle oss inn i ulltepper og krype tettere inntil hverandre, knele, trøste, elske