filur for en pandemisk lørdagskveld

han var ild og hun var vann
han sa må og hun sa kan
han var sikker, hun var spent
han sa nå, men hun sa vent
hun sa kanskje, la oss se
om vi vil og tror på det
hun tok strikketøyet frem
men lot døra stå på klem
han gikk ned i kjelleren
hun sa jasså, tar du den
 
det ble nokså langt på kveld
før det kom til en duell
han sa tror du at du pirrer
eller tror du du forvirrer
hun sa du, som er så klok
kan vel sette vann i kok
 
han vil brenne, hun vil koke
og her øyner vi en floke
som kan skyldes metaforen
som så meget her på jorden
eller kanskje tidsaspektet
la et hinder for prosjektet
planen hans var jo forhastet
og ble der og da forkastet
for det meste her på kloden
skjer når tiden den er moden