dovrebanen

han kom på toget på dombås
og hadde fått sete ved siden av meg
han forsto at jeg helst ville sitte alene
og det var kanskje derfor
vi begynte å snakke sammen
 
etter den obligatoriske sonderingen
«felles kjente» (det var ingen)
og slike spørsmål om arbeid
som bare velberga nordmenn
tillater seg å stille fremmede
gikk vi gjennom det grøvste
av drømmer, kvinner og familie
også ungene, selvsagt
 
det ulte i usikrede planoverganger
og da vi rullet inn på det øde stasjonsområdet på otta
forsto vi at det ikke var noen vei utenom
for i alle følelser fantes det rester av tidligere erfaringer
og etter at nordgående hadde passert i motsatt retning
gikk det raskt nedover dalen
pillarguri blåste det samme i bukkehornet
som vi hadde hørt om siden vi var barn
 
vi luftet seire i sjoa
og sorg i vinstra
nye eventyr i ringebu
og grusomme svik på tretten
ved lillehammer måtte vi innse
at vi strevde med å forstå
mer enn vi hadde blitt forstått
elske annerledes enn vi hadde blitt elsket
det var som å stå ved et juv
og skue over til et land
vi aldri kom til å mestre
 
siden satt vi tause og tenkte
på slike erfaringer som vi holdt for oss selv
slike som var så mørke og skamfulle
som faen og helvete og mere til
og slike som skinte så vakkert og sterkt
at vi for alltid var blendet av lyset
 
da han gikk av på hamar
gikk jeg og stilte meg ved vinduet
bakerst i bakerste vogn
så skinnene bukte seg bakover
bakover, bakover, bakover