om å gå på tur

«å gå på tur» handler ikke om å forflytte sitt legeme mellom steder og begivenheter som er mer verdifulle enn forflytningen i seg selv (til en fjelltopp for å nyte utsikten for eksempel, eller til byen for å lete etter en butikk som fremdeles selger blårutete lommetørkler i bomull,) forflytningen er i seg selv det verdifulle, en selvbærende handling, språklig sett gir det mening å ytre «jeg går meg en tur» for deretter å frakte sitt legeme vilkårlig rundt omkring utendørs uten noe direkte mål for øye
 
det forventes at jeg skal gå på tur
særlig i skog og mark
man mener at det vil få meg på bedre humør
og det har man sikkert et veldokumentert grunnlag
for å mene
at jeg har behov for
jeg roper jo ikke så mye hurra lenger
og misforståelsene som jeg roter meg opp i
øker i omfang
sånn går det ofte
når man skal flytte hodet inn i en mindre leilighet
og både ommøblere og bli ommøblert av de man har rundt seg
men jeg er en medgjørlig mann
så jeg trer på meg joggeskoa
og den latterlige pøsen av en hatt
og går ut i skogen
hvor de unge blomstene bedriver sin overdrevne blomstring
og minner en gammel stubbe om alt det
som unge blomster til alle tider har holdt på med
når det er vår og sommer
når humla surrer og myggen stikker
det sunt å gå tur, smiler de oppmuntrende
men du bør minst gå ti tusen skritt, fortsetter de
og dynker sitt glade budskap i pietistisk malurt
du må bli andpusten, sier de
du må svette og kjenne hjertet dunke
det er det aller viktigste
men du kan jo høre på lydbok mens du går, trøster de
liksom speider-glade
med sine breiale t-skjorter og elegante ørepropper
jeg unner alle den smule glede de kan finne i livet
men jeg behøver ikke underholdes
jeg synes slett ikke det er kjedelig å tusle rundt i skogen
jeg har nok å tenke på
jeg ligger jo våken halve natta likevel
og kverner på tanker som ikke vil gå sin vei
om død og synd og skam
og alt det idiotiske jeg gjør og har gjort i livet
det holder til både ti og hundre tusen skritt
en slik tankevirksomhet kan jeg selvfølgelig legge til skogen
jeg har faktisk lagt merke til at det på mange måter er bedre
å tenke på slike ting i skogen
enn de fleste andre steder
eller rettere sagt
å la tankene komme

for tankene kommer jo av seg selv
de gjør som de selv vil, de er autonome, de tenker seg selv
de humper opp og ned og frem og tilbake på egen hånd
og har et sterkt behov for gjentakelser, tid og langsomhet
så det gir jeg dem i rikelig monn
mens jeg tusler vilkårlig rundt mellom gran og furu
både ti og tolv tusen skritt
det er sjelden tankene finner noen grunn til å lette på humøret
det er ikke noe mål heller
det er bare slik det er
amplitudene minsker i livet
klokka går saktere og tida fortere
fortida er i ferd med å bli viktigere enn framtida
og ansiktet ligner mer og mer en overvintret potet