selv om

selv om du ikke

synger lenger

er det ikke likegyldig 

at du sang

i kirsebærtreet

hun gjemte seg i kirsebærtreet

og spyttet steiner i hodet på de voksne

de som la merke til henne

syntes hun var søt

men det var hun ikke

hun sonet en dom på tjue år for barndom

med mulighet for tidlig løslatelse

hvis hun var søt

og det var hun

noe hadde hun jo lært

juledag

han tok imot salmeboka

dro av seg lua

og satte seg langt bak

han hadde hvit skjorte under anorakken

slik det høvde seg på juledag

slik de alltid hadde

slik det alltid hadde vært

før evigheten gikk i stykker

og han skjønte

at ingenting er tenkt ferdig

og at alt kan forstås annerledes

det var ikke mye av ham

som raget over kirkebenkene

han var en fremmed og ville være det

hadde ikke annen tro

enn den som for alltid

satt fast i kroppen

jeg ville ha sagt ham noe

samme hva egentlig

om været og skiføret for eksempel

jeg kunne bedt ham utdype Heraklits syn på forandring

hvis han var i det hjørnet

eller hva det betyr å gi av sin fattigdom

men da postludiet var over

hadde han gått

Mark 12,42–44

jeg håper det ordner seg

jeg håper det ordner seg i 2020

at Trump blir kasta

og grådige tar til vettet

at politikerne prøver å bli enige

så ungene ikke mister håpet

at tvilen seirer over skråsikkerheten

at de som har funnet veien videre

fortsetter å lete

PÅ JULEHANDEL MED NYE VINTERSKO

-          Brukte du virkelig to timer i skobutikken? spurte Maria.

Jeg hadde vært i byen for å kjøpe nye vintersko. Og ja, jeg hadde brukt to timer, for jeg hadde nemlig vært på Lerkendal og frosset meg følelsesløs på føttene, og dessuten har jeg noen breie føtter i størrelse 47. Og ikke minst har jeg, ved siden av store gubben hesten, en særdeles lang peke-tå som stadig pådrar seg liktorn. Jeg ga derfor blaffen i å vurdere vintersko som ikke minnet om truger, men sørget for å skaffe meg to varme undersåtter med generøs tumleplass for mine plasskrevende tær. Det tok sin tid. Men til slutt kunne jeg glad og fornøyd si farvel til en tålmodig ekspeditør som ga meg et ekstra par skolisser med på kjøpet før hun satte i gang med oppryddingen.

Forleden skulle skoa innvies på vår årlige adventstur til vinterlige Østersund for å kjøpe juleskinke. Men høyreskoa gnagde mer og mer. Både på stortåa og den lange ved siden av. Humøret sank i takt med timene som gikk. Hadde jeg virkelig gått i baret nok en gang? Tiltakende deprimert, taus og skamfull subbet jeg av gårde, jeg hadde jo brukt flere timer og godt over tusen kroner i skobutikken.

            Jeg sa ikke noe til Maria, hun trodde sikkert jeg var blitt en sånn butikk-lei mannemann. Men det var jeg jo ikke, jeg kan gjerne gå i butikker, jeg. Særlig hvis butikkene har stoler hvor jeg kan sette meg ned. Jeg var slett ikke butikk-lei, jeg var dypt deprimert over mitt mislykkede sko-kjøp, min dårlige vurderingsevne, de godt over tusen kronene jeg hadde kastet ut av vinduet, mine svære føtter og mine vonde tær. Det var ytterst pinlig at jeg nok en gang hadde kjøpt meg for små sko. Det underlige var at venstreskoa passet.

            På veien hjem etter flere timers handletur var smertene så store at jeg måtte innvie Maria i mine lidelser. Naturlig nok tok hun det lett ettersom det ikke var hun som var problemet, og hjalp meg velvillig av med skoa da vi kom opp på rommet. Da ramlet de ekstra skolissene ut, de som den tålmodige ekspeditøren hadde lagt innerst i høyreskoa.

for min skyld

hun fanget meg

i et syltetøyglass

for min skyld, sa hun

og skrudde lokket på

etter det fant jeg aldri ut

hva jeg for min skyld kunne gjøre

det er ikke ditt

det er ikke ditt

det jeg ser

bare noe av mitt

jeg kjenner igjen

jeg skulle gjerne vært litt mykere

jeg har tinntallerkener jeg aldri bruker

og kvier meg for den tunge bakken

jeg glemmer navn

og hvorfor jeg gikk ned i kjelleren

jeg endrer aldri innstillingene på pcen

jeg sier jeg har annet å tenke på

jeg skulle gjerne vært litt mykere

(og litt stivere også, for så vidt)

når jeg har grått ferdig

ler jeg litt

jævla kjerring

jævla kjerring, sa hun for tretti år siden

nå hadde hun sittet hos henne i flere uker

og det hadde i grunnen vært ganske fint

hun bar opp den gamle pelargoniaen fra kjelleren

knep av noen visne blader

som det ikke lenger var noen grunn til å dvele ved

tror du at jeg ikke tenker på deg

tror du

at jeg ikke

tenker på deg

jeg tenker

på deg

du er meg

Om flyktninger - kort essay

Jeg visste det jo. At det er mange flyktninger i verden. Men en artikkel i Klassekampen om Trumps behandling av flyktninger sørfra, fikk meg likevel til å google «flyktninger». Jeg leste at med sine etterkommere teller de palestinske flyktningene om lag 4,25 millioner mennesker og at det er om lag 600 000 mennesker i en flyktningeleir i Kutupalong i Bangladesh. Jeg leste om sør-sudanske flyktninger i ugandiske leire som Bidi Bidi og Imvepi, om Al Hol i Syria, Moria på Lesvos, Shatila i Libanon, Mushkafah i Jemen og Nduta i Tanzania. Jeg leste om Burkina Faso og Den sentralafrikanske republikken og så videre og så videre. Det ville ingen ende ta. Til og med på stillehavsøya Nauru, som ironisk nok blir kalt Pleasant Island, var det en flyktningeleir.

«Ved inngangen til 2019 var 70,8 millioner mennesker på flukt. Av disse flyktet 29,4 millioner over en landegrense. 41,3 millioner er på flukt i sitt eget land. Mennesker som har flyktet på grunn av naturkatastrofer er ikke medregnet i tallene,» skrev FN-sambandet.

Hvor mange av disse er barn? Hvor mange av disse er traumatiserte barn som skal arve verden, og utvikle den videre? Hvis det å utvikle verden videre er noe disse barna kommer til å ha interesse av med de traumer de bærer på. De vil trolig ha nok med å overleve. Og mange vil ha lært seg overlevelsesstrategier som ikke fungerer spesielt bra når de skal være i et vanlig samfunn og i vanlige relasjoner. Det er heftig å ta innover seg hvor mye reparasjon de fleste av disse barna vil ha behov for, og hvor enormt krevende den jobben vil være for de samfunn de er i eller bør ha rett til å bli en del av.

Klassekampen forteller at Trump det siste året har skilt 70 000 barn helt ned i spebarnsalder fra sine foreldre og internert dem i leire mens foreldrene venter på svar på sine asylsøknader. Det er 42 % flere enn i 2018. De fleste blir sittende lengre enn tidligere. Uten sine omsorgspersoner.

Jeg googler videre og leser at den amerikanske etterretningstjenesten i hemmeligstemplede dokumenter beskriver Norge som en av USAs viktigste samarbeidspartnere. Hvorfor hemmeligholdes dokumentene? Er det for hindre at nordmenn at reagerer? Så vi ikke skal få så mye skyldfølelse at vi blir fristet til å sløse bort mere av oljepengene våre? Så vi ikke skal bli fristet til å si «kom inn» når et barn banker på døra og ber om hjelp?

iso 16.11.2019

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

gamle og visne vaner har ingen fortrinnsrett

legg deg ikke til hvile i stivnede tankesett

tvil vil det alltid være, tvilen er troens venn                      

mål kan ha skiftet ansikt når du har kommet frem

har du ei bør å bære: grådighet, svik og savn                   

kast denne børa fra deg, tilgitt i Jesu navn

rydd dine skoger og strender for søppel og tomme ord                     

livet ditt er en gave til alt som lever og gror

stol på en gud som kommer, ikke på en som var

stol på en nyskapt sommer, barnet skal bli vår far

(Matt.11.3)  

party

vi la puslespill til kaffen

vi prøvde å sette sammen bruddene på arbeidsmiljøloven

med hvordan det er å brekke lårhalsen når man fyller nitti år

med vinen fulgte selskapskapslekene

og de som satt i sofaen skulle mime NAV

vi foreslo både sopranos, fikenblad og sorgenfri

før vi gjettet riktig

vi satt på noen krakker

og hadde lekt denne leken mange ganger før

men de som satt i sofaen hevdet bestemt

at vi bare kunne gjette tre ganger

slik var reglene, sa de

pensjonisten

jeg spretter ikke opp om morran

jeg er som gressklipperen

den starter ikke opp ved første draget, den heller

jeg er i ferd med å gjenerobre langsomheten, sier jeg kjekt

og innkasserer noen anerkjennende smil

helt til hun en dag synes jeg burde rukket å rydde litt i kjellerboden

han som sklei på grishustrappa

jeg er fremdeles han

som sklei på grishustrappa i 1956

som landa på en rusten spiker

og måtte sy åtte sting

etter tusen valg og tilfeldigheter

og selv om de fleste cellene i kroppen er skiftet ut

har jeg et arr

på baksiden av låret

og husker ennå grisen

spikeren og nederlaget

jeg skulle så gjerne

gjort mors formaninger til skamme

forvrengte fragmenter

av noen forvrengte fragmenter

skaper jeg meg en barndom

og farger den med levd liv

i dag bruker jeg varm oker

i går ble den ganske mørk 

jeg ville være vind

jeg ville være vind

og ruske deg i håret

du ville bære meg under trøya

lett som bare det

jeg ga deg bort til noen småunger

som skulle holde tombola

du gjemte meg innerst i skuffen

under strømpene dine

den veien

vi går den veien, sa han

det er den korteste

noen ganger er omveier kortere, tenkte hun

og sa ikke noe

de grå steinene på stranda

velg de grå steinene på stranda

de som svarer nattsvart 

når du spytter på dem

drømmene

drømmene

var ikke snille med meg

i natt

de klemte på ei kvise

som ikke ville ut

heldigvis har jeg ei

med sansen for slikt

hun ba meg

vende ryggen til