det blir fort mørkt i november

det var tid for å gå ut i den stålgrå barfrosten
med glidelåsen trukket helt opp til adamseplet
og lua godt ned over ørene
 
ut i det kalde, gjennomsiktige lyset
like blekt og rosahvitt som huden din
kom da, smilte du
det blir fort mørkt i november

om å bli sett

selvsagt vil jeg bli sett, hvem vil ikke det
men man trenger jo ikke vise fram alt man har
 
det behøver jo ikke nødvendigvis bety at man har noe å skjule
noe som ikke tåler dagens lys
bare at man har mindre behov for å snakke om det
 
som at jeg liker norge rundt, for eksempel
gjerne i selskap med en pose potetgull
 
det er med andre ord
ikke en absolutt nødvendighet
å bli sett
hele tiden
 
noen ganger sitter jeg
faktisk ganske stille
og er fornøyd
med å bli oversett
 
for eksempel når jeg ikke kjenner til den bulgarske romanen
som alle de andre har lest (i alle fall anmeldelsen av)
(X har allerede diskutert den i litteraturgruppa)
 
eller når det bare er jeg som ikke har hytte på fjellet
og således har lite å bidra med
i diskusjonen om alternative toalettløsninger

på en eller annen jernbanestasjon må det ha stått noen på perrongen og ventet på ham

jeg fikk aldri klarhet i hvor han egentlig kom fra
om han i det hele tatt kom fra noe sted
for han pakket egentlig ikke opp bagasjen
og hadde aldri et sted å vende tilbake til
 
en dag gikk han av ferja eller toget
eller var det bussen
og ble en del av gjengen, like gammel som oss
men en gammel mann allerede i gymnaset
 
alltid vennlig og forekommende
men også en som trakk seg unna
for å riste av seg forventinger
kan jeg huske at jeg tenkte
 
da jeg så ham rusle for seg selv
nedover mot jernbanestasjonen
for å kikke på togene
og drømme om et stoppested
 
en dag må han tatt plass i kupeen
for han ble borte i mange år
før han dukket opp igjen, forandret
yngre enn i gymnaset
 
og jeg skjønte at på en eller annen jernbanestasjon
må det ha stått noen på perrongen og ventet på ham
tatt ham i hånda og sagt her hører du hjemme
her kan du gå av

(Steinar Bjerkestrand til minne)

alle ting er

 

lauv

jeg var like gjennomsiktig
som den nakne bjørka
like kald
som den gråbleike kroppen
i kapellet
 
en løgn
fikk følge av andre løgner
en sannhet
utelukket ikke andre sannheter
 
jeg var lauv
i storm
i oktober

mens vi ventet på joe

 det var fredagskveld
og jeg slo på tven på den tida detek-timen pleier å begynne
jeg veit at det ikke heter detek-timen lenger
men for oss som har sett tv-krim på seine fredagskvelder
helt siden Raymond Burr herja på svart-hvitt-skjermene
så heter det detektimen og den begynner gjerne i ti-tida

jeg slo altså på tven
og oppdaget at nrk hadde satt opp et sportstulleprogram
i stedet i stedet for fredagskrimmen
selv om fredagskvelden hadde blitt innledet
med et annet sportstulleprogram
(tjukke eks-sportskjendisser som hoppa fra ti-meteren)

jeg var igrunnen ikke så overraska
nrksporten har status nok
til å dytte unna de fleste andre nrk-avdelinger
i en merkelig tro på at idrettsfolk er interessante
uansett hva de måtte finne på å si eller gjøre
det finnes visst ikke grenser for mulige sportstullekonsepter

men så skjedde det utrolige denne fredagskvelden
at nrksporten ble dytta unna av en enda barskere gjeng
og jeg forsto at nrksporten likevel bare er obosligaen
det er nyhetsavdelingen som er eliteserien
og når nrknyheter er i farta, må alle vike
selv om de ikke har noen nyheter å komme med

de hadde jo sendt reportere i hopetall over dammen
og samlet alle som kunne krype og gå her hjemme
og noe måtte jo disse reporterne og ekspertene gjøre
så de kunne si at de hadde gjort jobben sin
selv om ingenting skjedde og de ikke hadde noe nytt å komme med
(bortsett fra at drittsekken stadig dreit, selvfølgelig
men det var jo knapt noen nyhet lenger)

nrknyheter hadde okkupert alle formiddagene i tre lange døgn
og utvidet alle nyhetssendingene for å fortelle
på alle de måter det var mulig å fortelle en ikke-nyhet på
at det var 4 vippestater (Alaska brød ingen seg om) som ennå ikke var telt ferdig
og det ville de ikke bli denne fredagskvelden heller
og at muligens ville noen, utpå natta en gang
komme med noen foreløpige antakelser som de allerede kjente til
slik at når de kom, så var heller ikke det noen nyhet lenger

og muligens ville vår helt holde en tale om tre-frie timer
men vippestatene ville forbli vippestater
lenge etter at både sportstulleprogrammet
eller en eventuell fredagskrim ville ha vært ferdig
selv om den hadde vært aldri så lang
faktisk kunne den holdt det gående
helt til lørdag ettermiddag før det endelig skjedde noe

nåmerker

sauebonden øremerker lammene 
fedrene fører døtrene sine opp kirkegolvet
voksne som burde vite bedre
henger alt for tunge ransler på smale rygger
forstmenn rusler gjennom skogene
og blinker de trærne som skal felles
legene skriver kun ut lindrende medisiner

ET NAIVT DIKT MENS VI HÅPER AT BIDEN VINNER TIL SLUTT

tenk om vi renset orda

om frihet og fred på jord

fra pengemaktas forsøpling

med tonene fra et kor

hvor alle sangerne stolte

på det som de andre sang

fordi de forsto at det vakre

ble skapt i en felles klang

av toner som ønsker hverandre

velkomne selv om de er

sjeldne som diamanter

kjente som bjørketrær

tenk om vi kunne synge

en salme fra gammel tid

og legge all vår bekymring

inn i en trygg melodi

la alle de voldtatte orda

få ligge og finne seg selv

la tonene og musikken

ta ansvar for dansen i kveld

tess

den som ikke kan lage et syskrin
av en spyttebakk og ei garnvinne,
den er ikke noe tess, sa fattern
 
jeg forsto umiddelbart
at tess
ville jeg aldri bli
 
fedre
bør man holde seg
langt unna

han småjogget nedover mot stasjonen

han småjogget nedover mot stasjonen
mest for syns skyld
for han visste han ikke ville rekke det
 
Y skulle vente på ham på perrongen
men måtte pent gå og sette seg
for ingen tog venter på nattlige joggere
som ikke har til hensikt å nå fram i tide
 
likevel skyndte han seg
det syntes han Y fortjente
han hadde jo ikke planlagt å komme for sent
han hadde bare latt det skje
 
hårfin balanse, det der, lød en stemme inni ham
og han husket hvordan han som barn
kunne snu seg vekk, lukke øynene og telle til ti
i håp om at det uunngåelige var borte når han åpnet dem igjen
denne gangen virket det faktisk, smilte han, og stengte stemmen ute
 
ingen la merke til ham der han kom springende
og stanset så brått på perrongen
lot som han ble overrasket, kikket på klokka
stirret på skinnene som forsvant ut i svarte natta
og utbrøt noe som både skulle høres oppgitt og irritert ut
siste tog hadde gått og ikke et menneske var å se
 
men mangelen på publikum spilte ingen rolle
for det var for seg selv han spilte spillet
og han fullførte forestillingen
med til å la seg synke
tilsynelatende skuffet
ned på en benk i venterommet
stemmen lo og klappet (i den grad slike stemmer er i stand til å le og klappe)
 
venterommet hadde den samme grelle belysningen som alle andre venterom i verden
treveggene en grønnfarge ingen skulle legge merke til
et par oppslagstavler var fylt med rutetider og advarsler mot pandemien
og billettluka var ikke lenger i bruk
 
tatt i betraktning at han mer eller mindre bevisst hadde sørget for ikke å rekke toget
(hvor bevisst kunne muligens diskuteres)
så burde han nå føle seg lettet
det kunne til og med være logisk at han kostet på seg et lite flir
over det latterlige skuespillet han hadde fremført for seg selv
 
og som han, med en viss troverdighet, kunne gjenfortelle Y
dersom han ved en mulig (men lite sannsynlig) senere anledning 
ble bedt om en forklaring
(«jeg sprang så fort jeg kunne
men toget var dessverre gått da jeg kom fram»)
 
men det var ikke verre stelt med ham
enn at han raskt bestemte seg for å føle seg skuffet
selv om det var litt vanskelig å velge hva han skulle føle seg skuffet over
hvilken følelse det var mest bekvemt å leve videre med

kl 0217

 kl 0217
snur meg på den andre siden
kl 0251
snur meg tilbake på den første siden
kl 0320
en snartur på badet
kl 0343
skulle ønske jeg hadde en tredje side å snu meg på

08.10.2020

dagsnytt melder i dag

at man kan oppnå økt overlevelse

dersom man pisker eldre opp motbakker

 

en nyhet til ettertanke, dødstallene er

så vidt meg bekjent

fremdeles 100 %

 

og jeg kjenner ikke på noe voldsomt behov

for å overleve

dersom det fremtiden kan tilby

er evig pisking opp motbakker

 

i busken utenfor vinduet mitt

har noen stær samlet seg

for å planlegge flukten sørover

de er seint ute

høsten har vært fargerik og mild

 

jeg blir, flirer blåmeisen

den henger opp-ned etter en fot

for å sjekke om det tilfeldigvis

skulle gjemme seg

et insekt under bladet

det får bære eller briste

overraskende nyheter

 i serien

høyst overraskende nyheter i media

registrerer jeg

 

at sjokoladeprodusentene vil senke sukkeravgiften

at utbyggerne mener man bør bygge høyere i byene

oftere i strandsonen og mere på dyrkamark

at svenske butikkeiere synes man kan åpne grensen

og at pølseselgere anbefaler alle å spise masse pølser

 

det som likevel sjokkerer mest

er at NHO mener lønnskravene er for høye

fikk en beskjed

fikk en beskjed
det tok tid å få plass til
i hue
 
ble litt fraværende
hadde ikke så mye oppmerksomhet å gi
andre truede dyrearter

jeg kjørte ikke til heggstadmoen

jeg kjørte ikke til heggstadmoen
for å kaste det jeg trodde hadde gått i stykker
jeg beit jeg tenna sammen

skurte dasset i stedet
og tenkte på lars monsen
 
uansett hvor bratt eller kaldt eller vått
det var der ute i villmarka
så brølte han aldri
faen steike i heite hælvete
 
jeg var aldri særlig god til å banne
men der ute
aleine for meg sjøl i svarte skauen
fikk jeg virkelig øvd meg

sannheten

sannheten er skjult

bak et tynt slør

like tungt å fjerne

som en mur

 

jeg skulle ønske jeg kunne slippe

å se saken fra din side

kort fortalt

jeg hadde skjenket i allerede

hun skulle bare

jeg burde forstått

flytta

hun hadde flytta fra barndommens leikeplasser

og eide ikke lenger det hun lengtet etter

men ingen visste så godt hvordan det var

hvorfor det hadde blitt som det hadde blitt

hva folk sa, måten de sa det på

og hvordan folk forholdt seg til hverandre

 

man ser jo alle ting så tydelig på avstand

alt det fine og alt det dumme blir så klart

når man har vært borte en stund, sa hun

og det er ikke så travelt her som i hovedstaden

vi visste ikke helt om det var et kompliment

eller om hun bare forsvarte seg mot hjemløsheten

pappa

pappa er en gran

han står der han står

 

han er som han alltid har vært

en mørbanket biff, lett å spise opp

 

du trenger ikke huske hva han heter

du vet jo alt om ham

 

bortsett fra

hvem han er 

jeg ser det litt an

jeg ser det litt an

tusler rundt huset et par ganger

kikker på den gamle takrenna

 

det meste renner unna

av seg sjøl