Et ord i en notis i Klassekampen om en kunstutstilling i
Sagesund ble til en madeleine-kake a la Marcel Proust.
Sagesund. Hva var det med Sagesund?
Jeg sitter i hagen i Trondheim. Her har jeg bodd hele livet. Det
er juli, jeg har nådd pensjonsalderen, sola skinner og et ord vekker barndommen
i meg til live.
Sagesund. Hvorfor dro de til Sagesund? Hver sommer tok min tante
og onkel med seg Nils, min beste kamerat, i sjekta og dro på overnattingstur fra
Arendal til Sagesund.
Vel, jeg lurer ikke lenger på hvorfor de dro til Sagesund. De
hadde sikkert hundre gode grunner for å dra til Sagesund. Jeg lurer på hvilken
madeleine-kake Sagesund ble i meg.
Både mor og far var fra Arendal. Det var der slekta var. Særlig
på det lille tettstedet Guldsmedengen ved byfjorden bugnet det av tanter og
onkler og gammeltanter og gammelonkler og ikke minst en haug fettere og kusiner.
Og vidåpne dører hvor jeg var velkommen uten å være invitert.
Så fort det ble sommerferie lempet mor og far oss inn i
baksetet på Skodaen, la all bagasjen under en grå presenning på taket, og kjørte
til Arendal. Hjem til alle de åpne dørene, de bløte konsonantene og
skarre-r-ene. I Trondheim var det ingen andre enn meg som skarret. Skarring
hørte sammen med jordbæris og pærebrus, kjærlige tantefang med blomstrete
sommerkjoler, svaberg og tunge svømmebelter. Vi reiste ikke nordover igjen før
skolen begynte utpå høsten. Jeg ante ikke hvordan somrene i Trondheim forløp
før jeg ble voksen mann.
Men så dro de altså avgårde med sjekta si fra Guldsmedengen til
Sagesund midt på sommeren. Hvorfor skulle de dra noe sted? De var jo der de
skulle være. Vi var jo der. Vi hadde jo både dokkestua og onkel Gunnar i
butikken, prammen og båtbua. Vi kunne hekte påhengsmotoren på prammen og dra både
til Merdø og Ærøya. Det var her vi skulle være. Sammen. Hva var det med
Sagesund?
Det var i Sagesund det begynte. Å slukne. Eller å ulme. En
innsikt om at alle disse onklene og tantene og søskenbarna levde et liv uten
meg, annerledes enn mitt, et liv da det ikke var sommer og jeg ikke var der.
Jeg var ikke en av dem. Jeg var like lite arendalitt som jeg
var trønder. Jeg var ingen av delene. En hybrid. En skarrende trønder. En gjest.
De gamle er borte. Den siste døra ble lukket i fjor. Guldsmedengen
og skjærgården utenfor Arendal er den samme, men stiene er grodd igjen. Alt er
likedan og helt annerledes.
Du kan fremdeles plukke bjørnebær på Havsøya. Men Arendal eksisterte
egentlig aldri. Arendal fantes bare i en liten gutts drøm om å høre til.
Jeg har aldri vært i Sagesund. Jeg har aldri hatt noe der å
gjøre.
