her er jeg

her er jeg
dette er mitt ansikt
alt jeg skriver
roper etter deg

søndag 20. mars 2022

det er mars 2022 og snø og is dekker mye av plena og fortauet, men sola skinner denne søndagen, og når den får tak, stiger temperaturen til over fem grader, og da må vi ut, vi må hjelpe denne våren på vei, akkurat denne våren må vi heie på, det er viktig og det haster, denne vonde våren, vi hakker i isen med spader og spett, vi koster den asfalten som er bar, ren for strøsand, og der plena er åpen, raker vi lauvet unna, og vi sprer snøen for å få den til å tine fortere, plukker opp tørre kvister som vinterstormene har blåst av bjørka, det er på ingen måte effektivt, det er altfor tidlig, vi skjønner vi må gjøre det om igjen, men vi må, i morgen regner det kanskje, eller snør til og med, vi fyller tilhengeren enda det er lenge til vi kan trille den ut på gata, det for mye snø og is som stenger oppkjørselen, vi henger et laken til tørk på snora, et hvitt fredslaken kaller vi det, siden det er søndag og klokkene på havstein ringer til messe, vi vet at lakenet ikke vil tørke før vi må ta det inn igjen, men vi er utålmodige og naivt håpefulle, i alle fall denne formiddagen, love&peace har ikke tid til å vente til i morgen, vi vil grave i jorda, vi vil så salat og sette poteter, det er altfor tidlig, men vi pusher på likevel, vet ikke riktig hva og hvorfor, men det skal gro, det må bli fint igjen, spurvene har aldri vært så pjuske som i år, men vi skal ut og kvitre alle sammen, våge oss ut av hekkene, alle skal bevege seg fritt under en stor og fri og åpen himmel, treffe nye venner og gamle, klemme og holde hverandre i hånden og ungene skal tegne paradis og rare figurer midt i gata med krittene sine, voksne skal glemme alt som gjør vondt, vi står der med spaden og spettet og gråten i halsen fordi det er så forferdelig ikke å kunne gjøre noe annet enn å hakke i isen, yr melder om mange frostnetter framover, forbannet være all is og hålke og natt og mørke og bomber og oppblåste idioter

BØNN

da jeg så bildene fra Mariupol
da det som ikke skulle skje, skjedde
da jeg leste meldingen din
 
ble jeg stående og stirre
på ingenting
kall det gjerne en bønn
 
jeg tok hånden din
eller kanskje det var du som tok min, jeg vet ikke
men kall det gjerne en bønn, det også

Færre år

jeg har stadig færre år
til å gjøre det jeg burde gjøre
og jeg har innsett
at det jeg burde gjøre
ikke behøver å være så storslagent
som det jeg trodde det måtte være
egentlig trenger jeg bare
åpne favnen og ta imot
det burde jeg skjønt
for lenge siden

MITT

om du lar meg fargelegge bildene mine selv
og tåler at noen forblir i sort-hvitt
så skal du få se dem alle sammen
tar du det som er mitt
har jeg ingenting å gi

spørsmålet

«jeg innser
at jeg kommer til å ha
flere spørsmål enn svar
med meg i graven
selv om jeg sannsynligvis
bare vil være opptatt
av ett av dem»

Om å lufte ut

hvem sin feil det var
er ikke så viktig
sorgen har spist minnene
og når alt kommer til alt
er det meste uoppklart
man velger uansett den versjonen
det er mest behagelig å leve med
jeg åpner vinduet
og kjenner den svake lukta av råte
som man kan sanse tidlig om våren

herrelommetørkleet

jeg hadde ikke barbert meg den dagen
(en ubarbert 70-åring er ikke like sexy
som en 30-åring med femdagersskjegg)
og hadde dratt på meg ei gammel vindjakke
(det er vel bare slike gubbjävler som meg som går i «vindjakke»)
så jeg møtte ikke så mange imøtekommende smil
men de mest skeptiske blikkene fikk jeg
da jeg snøt meg i lommetørkleet
som jeg dro opp av lomma
et hvitt herrelommetørkle
et kvadratisk tøystykke på 35x35 cm med blå striper
som man bare kan få kjøpt i noen få butikker
trolig restbeholdninger fra den gang
lommetørklær var noe alle måtte ha
en nødvendighetsartikkel for dannede herrer
det lærte vi jo allerede i speidern
både akela og troppsføreren krevde
at vi hadde rene lommetørklær under inspeksjonen
det tilhørte samme dannelseskategori
som rene negler og blanke sko
man pusset nesen i det og tørket svetten av panna
eller man tilbød det høflig til en vakker kvinne
som sto på trikkholdeplassen og gråt for eksempel
 
lommetørkleet var en hverdagsartikkel
som solgte seg selv i butikkene
som saba og sølvbestikk og makrell i tomat
og i noen få oppsetsige butikker
hadde vel eskene blitt stående i en krok, da
i sentimental nostalgi
eller fordi man har annet å gjøre enn å rydde på lageret
for eksempel kjempe mot at en eller annen kjede
med hovedkontor i london eller på aker brygge
skulle sette kloa i virksomheten
og gi ordre om å kvitte seg med alle varer
som ikke er tilpasset kjedens markedskonsept og logo
og så har de overlevd, da, disse eskene med lommetørklær
til glede for uspiselige gubbjävler i vindjakke
med våte hår stikkende ut av neseborene
og behov for å trekke opp dagens rene lommetørkle av lomma
for det drypper av gamle gubbjävler, både her og der
og brillene må også pusses, helst før man pusser nesa
men gudhjelpemeg om vi skulle forsøke å tilby
vakre kvinner våre skrukkete lommetørklær
fulle av snørr, svineri og smitte
uansett hvor ensomme og ulykkelige de måtte finne på å være 

troende

jeg er en troende
som tar meg selv alvorlig
det er derfor jeg tviler
og er usikker på det meste

til gjengjeld blir vi
som lite begriper
sjelden overrasket

den dagen

den dagen som slo knute på seg
jeg skulle tatt øksa og hogd knuten tvers av
så skulle jeg satt meg ned og spleiset tampene
dagen er bedre med spleis enn med knute

 

da jeg hadde båret barnet mitt til graven

da jeg hadde båret barnet mitt til graven
hogg jeg navnet hans fast i stein
det skal så lite til
før et navn blåser bort i vinden
jeg lurte på om gud hadde sovnet
døden var jo stadig på vakt
 
kanskje skulle jeg dulte borti ham
sånn i forbifarten
gud altså
antyde at det hadde vært ålreit
om han hadde stukket innom en kveld
for å fortelle meg hva jeg skulle gjøre av mitt liv

for store gaver

vi ga hverandre for store gaver
du hadde ikke plass til min
og jeg hadde ikke råd til din
du trakk for gardinene
og jeg spurte ikke lenger
hvordan du hadde det
you can’t go home again, sa Wolfe
men jeg kunne ikke dra heller
for da jeg rodde min vei
satt blikket fast i det jeg forlot

det er mye som er som det ikke burde være

det er mye som ikke er som det burde være
og mye som er som det ikke burde
og du kan ikke bruke det-som-er-språket
for å beskrive det som burde være
eller det-som-burde-være-språket
for å beskrive det som er
det er to forskjellige verdener
like forskjellige som sant og rett
som lønnsforhandlinger og julebord
eller som fadervår og årsmøte i borettslaget

(Olsenbrygga, Veiholmen)

de gamle og de nye orda

de gamle orda er mange
de farer forutsigelig av gårde
som bilene i rushtida
 
de nye orda er få
de kommer stille inn døra
og vet at de er elsket

kjærligheten

jeg pleide å uttale meg skråsikkert
hadde klare synspunkter både på livet og verden
og hvordan alle ting hang sammen
planla til og med å skrive en helhetlig sammenfatning
men liksom fettet la seg sakte i skapet over kjøkkenvifta
oppdaget jeg en dag at det ikke eksisterte noen helhet lenger
den hadde gått «itu» slik Björn Afzelius sang om «läget» på den tida
jeg befant meg i en situasjon der jeg tvilte på det meste
og droppet den helhetlige sammenfatningen
skrev i stedet om alt jeg ikke trodde på
new public management, selvfølgelig

sosialdemokratiets utvikling og de voksne 
om folk som tok for stor plass
og som stolte for meget på egen dømmekraft
jeg knyttet neven mot fanatikere og fundamentalister
heltene var de som stilte spørsmål
som var villige til å ombestemme seg og innrømme nederlag
skjønt etter en ytterst kritisk og vellykket forelesning
hvisket noen meg i øret «vi tror ikke på helter, gjør vi vel»
og jeg innså at min lovsang til tvilen
var like høyrøstet som den helhetlige anskuelsen
og gikk over til kortere tekster
som jeg lurte ut på obskure arenaer
forbeholdt folk jeg kjente eller visste om
jeg hadde mistet behovet for å forkynne
ville bare tusle rundt i virkeligheten
se og gruble og forestille meg det umulige
assosiere, ta inn over meg, tilgi både meg selv og andre
overleve med andre ord, men ikke lenger enn nødvendig
jeg hadde gamle sår i møte med døden
men nå var det meg selv det gjaldt
og det var i grunnen lettere
det var bare å ta imot, la kjærligheten komme meg i møte
og det gjorde den, fra de mest overraskende hold
det meste var større enn meg selv

livet

han er fornøyd med livet
jeg for min del
er noenlunde forsonet med døden
det holder for meg
dødeligheten og det uendelige nuet

bleke ord

bleke, nesten betydningsløse ord
ligger og vipper i varme verselinjer
 
de kan utgjøre en avgjørende forskjell
eller falle blant tomsnakk og tornebusker

et tråkk i lyngen

ord kan ikke beskrive vann eller vidde
fløytemusikk eller fuglesang
jeg følger bare et tråkk i lyngen
finner en kvilestein i motbakkene
tenner ei lykt når det blir mørkt
og hører edderkoppfrua synge
når hun har funnet sprekken sin i kjellermuren

gammelmannsflekken

 

han tenner ikke lampene

han tenner ikke lampene
vil ikke se ansiktene, de grå veggene
takbjelkene som er i ferd med å svikte
 
folk stanser opp
de synes det er vakkert, det forfalne
å elske seg selv er for mye forlangt
 
(jfr Ferdinand von Schirach 2019 «Kaffee und Zigaretten»)