det er sjelden noe i postkassa

det er sjelden noe i postkassa

men stadig mer å ta stilling til

jeg går fra rom til rom

og visker ut de orda jeg ikke trenger

det svarteste tjernet, den djupeste drømmen

og en helgedagsmorgen med fortrukne gardiner

lar jeg stå

kom

du skal ikke ha rygg

til å bære nederlaget

nederlag skal ikke være

til å bære

du

i alle disse ansiktene

som passerer forbi

i brødet vi spiser

i vinen og vannet

i blåbærtiden

og duskregntiden

for deg

for deg vil jeg åpne alle dører og stenge alt annet ute

gi full gass og bremse opp ved alle rundkjøringer

gi hemningsløst blaffen og glemme meg selv

juble i regnet og grine i sola

da makta gikk og gjemte seg

da makta gikk og gjemte seg på 80-tallet

måtte jeg lete under passepartouten

for å få bekreftet

at friheten var en illusjon

jeg danser

jeg danser etter gamle rytmer

bølger slår mot land

etter hendelser langt ute i åpent hav

en eldre mann

«en eldre mann er det mest motbydelige

man kan være for tiden»  

Jan Guillou

jeg pusser de gule tenna mine

napper ut noen nesehår

og nikker brydd til en gammel kjenning:

er du her i dag også?

i prinsippet

i prinsippet er det ikke greit

i prinsippet er det ugreit

i prinsippet er det kropper, blikk og ambisjoner

antydninger, misforståelser og begjær

det er ikke til å undres over

at veiene ikke krysser hverandre

det underlige er

at de noen ganger gjør 

den andre slurken

han rekker meg et glass vin og sier

det er den andre slurken du skal smake på

den første skyller bare vekk restene

av alt det andre du har smakt

det er som et dikt, sier han, eller som et kyss

det er den andre slurken som gjelder

hvis det bare er fordi

hvis det bare er fordi det er lørdag eller fordi det regner

hvis det bare er fordi mobilen har lada ut og vi ikke har noe annet å gjøre

hvis det bare er jeg som vil

nyttårsdiktet

jeg tenner lys på gravene

og legger dynene tett om barna mine

jeg står på grensen til å reise

til å bli, til å elske, til å tro 

han som aldri går i baret

han som aldri går i baret

den kjernesunne, mektige og prektige

han er det slitsomt å spise middag med

jeg tror ikke på ham

han trenger ikke meg heller

han som får seg en på trynet

han som innser og beklager

han går det an å bli glad i

han vil jeg spise middag med

slik noen spiste middag med meg

det er vanskelig å skrive dikt i desember

det er vanskelig å skrive dikt i desember

når marsipangrisene går hånd i hånd med frelsesarmeen

og gråten drukner i dop

klisjeene står tettere enn flokkene med sidensvans

og løgnene til Donald Trump 

julenatt

julaften kveld er blitt julaften natt

huset er stille og oppvasken tatt

snøfiller faller på naboens trær

natta er underlig godlynt og nær

ungene sover så stille på loftet

jeg står og ser på, det gjør jeg ofte

unger som sover gir nåde og ro

tankene hviler og såra får gro

jeg synger salmen om himmelriksborgen

og tar med meg julaftengleden og sorgen

og  går ut på trappa i mørke og fred

og alle jordens små barn tar jeg med

der står jeg i julenatts glede og savn

og han som gikk bort, han hvisker mitt navn

sammen med himmelen, skogen og fjellet

gjør han meg selskap i vinterkapellet

vi søker hverandre

vi søker hverandre

du og jeg

ingenting er svart hvitt

alle regnbuens farger er i bevegelse

trygge i empati

engstelige i begjær

vi bruker bare små ord

slike som du og vent og kom

på grensen til hud

i utkanten av språket

nå skal det gå langsomt

nå skal det gå langsomt

jeg skal slentre omkring og se meg om 

og tenke på det som er verdt å tenke på

og på det som faller meg inn

langsomt og langt og lenge skal jeg tenke

så langt som herfra til Moss og til Lésvos og Damaskus

jeg skal tenke på ungene og på plasten i havet

og på henne jeg ikke har sett siden ungdomsskolen

(lurer på hvordan det gikk med henne)

og på Arbeiderpartiet

man sender da ikke unger på 18 år aleine til Afganistan

det er ingen skam å snu

jo litt skam er det kanskje

men det må man tåle noen ganger

det vet jeg så altfor godt

dette tenkte jeg langsomt og veldig lenge på i dag

at ingen skulle behøve å være aleine når natta kommer

det var ikke noen ny tanke

den ble bare så viktig der jeg satt og venta

på at en eller annen hadde tid

på at et eller annet skulle skje

novembernatt

det er bare den gamle blodbøken

som holder på bladene sine i natt

kom nå, sier du

kom nå, vi skal tidlig opp i morgen

jeg kommer snart, sier jeg

jeg kan slukke lysene 

november

etter de stormfulle høstnettene spar jeg unna rusk og sand fra sluket, jeg koster trappa for vissent lauv og samler det i svarte sekker, og når det begynner å sludde, bærer jeg den siste utestolen inn i bua sammen med noen krukker med blomster som man med god vilje kan påstå har holdt ut til nå, nå det får være nok, nå snur jeg ryggen til, nå får snøfillene snart komme og dekke over det som er igjen så vi får fred en stund, det dukker jo opp igjen, det som må dukke opp igjen, nå skalker jeg lukene og tenner opp i peisen, nå får det stå til enten det er medbør eller motbør som kommer

hun er blå

hun er blå som fjell og akeleie

som blåbærflekkene på den hvite anorakken

og som plommene når de endelig er modne

NRF og Audhumbla

jeg kom forbi noen kyr, noen kjøttberg som vraltet avgårde og gjorde stien om til gjørme, som slapp rukene sine hvor og når det passet dem, som rapte metan og feis så det svei i nesa, og jeg så den nærmeste av dem i øya, disse fjerne dyreøya, og lurte på hva det var hun så, hva hun tenkte, om hun tenkte, eller om hun bare var, slik hun alltid hadde vært, fra eldgammel tid av, om det var visdom og fred i de blasse øya, eller om det bare var drøv og gulp og fordøyelse fram og tilbake gjennom alle de fire magene før hun slapp ut nok en ei ruke bak og mer metan foran

jeg satte meg ned i grøftekanten med kullstift og papir og oppdaget en forunderlig rett linje helt fra halen og fram til panna, og jeg lurte på hva det kunne bety, jeg hadde alltid trodd det var en sving et sted i ku-streken, men det var det ikke, det var ingen sving på kua, ingen krøll, kua var bare rett fram der hun stod og tygde og rapte og slapp rukene sine fra seg der det passet henne

joda, jeg har hørt om ei ku som ikke la seg fordi det lå en guttunge og sov ved siden av henne i den trange båsen, jeg har hørt om redde kyr og kåte vårslepp-kyr og om ei leder-ku som ble fornærma da bonden tok bjella fra henne, og jeg har vært i bås-frie EU-fjøs med kløautomater og datastyrte melkemaskiner og sett kyr vralte bedagelig omkring og legge seg på mjuke ku-madrasser, nesten som jeg selv slenger meg ned på sofaen foran TVen for å sløve litt om ettermiddagene, så jeg skal ikke trekke for raske slutninger, tvil skal man alltid ha, både i den ene og den andre retningen

for det er jo kyr overalt i verden, og det er jo noe med denne melka, denne søte melka fra de svulmende jura, denne grunnleggende livsbetingelsen for alle pattedyr, mens de fleste av oss har nok med å amme våre egne unger, så øser kua melka si ut i overflod, hun tygger og tygger og stirrer inn i båsen sin eller inn i den store visdommen for alt jeg vet, og lar oss hale og dra i spenene sine og forsyne oss med selve livet, hun gir oss veien til landet med ost og fløte og melk og honning og slipper enda ei ruke ned på betongen, ei ruke som bonden til og med kan gjødsle jorda si med, det er melk og møkk og metan, det er den evige drøvtygginga og de svulmende jura, det er fire spener og fire mager, det er øst og vest og nord og sør, og det er disse eldgamle øynene, det er Audhumbla selv, urkua som holdt Yme i live og slikket Bure fram fra de saltdekte steinene, det er blodig biff og melkesjokolade, og det er gullkalven også, om vi ikke passer oss