tess

den som ikke kan lage et syskrin
av en spyttebakk og ei garnvinne,
den er ikke noe tess, sa fattern
 
jeg forsto umiddelbart
at tess
ville jeg aldri bli
 
fedre
bør man holde seg
langt unna

han småjogget nedover mot stasjonen

han småjogget nedover mot stasjonen
mest for syns skyld
for han visste han ikke ville rekke det
 
Y skulle vente på ham på perrongen
men måtte pent gå og sette seg
for ingen tog venter på nattlige joggere
som ikke har til hensikt å nå fram i tide
 
likevel skyndte han seg
det syntes han Y fortjente
han hadde jo ikke planlagt å komme for sent
han hadde bare latt det skje
 
hårfin balanse, det der, lød en stemme inni ham
og han husket hvordan han som barn
kunne snu seg vekk, lukke øynene og telle til ti
i håp om at det uunngåelige var borte når han åpnet dem igjen
denne gangen virket det faktisk, smilte han, og stengte stemmen ute
 
ingen la merke til ham der han kom springende
og stanset så brått på perrongen
lot som han ble overrasket, kikket på klokka
stirret på skinnene som forsvant ut i svarte natta
og utbrøt noe som både skulle høres oppgitt og irritert ut
siste tog hadde gått og ikke et menneske var å se
 
men mangelen på publikum spilte ingen rolle
for det var for seg selv han spilte spillet
og han fullførte forestillingen
med til å la seg synke
tilsynelatende skuffet
ned på en benk i venterommet
stemmen lo og klappet (i den grad slike stemmer er i stand til å le og klappe)
 
venterommet hadde den samme grelle belysningen som alle andre venterom i verden
treveggene en grønnfarge ingen skulle legge merke til
et par oppslagstavler var fylt med rutetider og advarsler mot pandemien
og billettluka var ikke lenger i bruk
 
tatt i betraktning at han mer eller mindre bevisst hadde sørget for ikke å rekke toget
(hvor bevisst kunne muligens diskuteres)
så burde han nå føle seg lettet
det kunne til og med være logisk at han kostet på seg et lite flir
over det latterlige skuespillet han hadde fremført for seg selv
 
og som han, med en viss troverdighet, kunne gjenfortelle Y
dersom han ved en mulig (men lite sannsynlig) senere anledning 
ble bedt om en forklaring
(«jeg sprang så fort jeg kunne
men toget var dessverre gått da jeg kom fram»)
 
men det var ikke verre stelt med ham
enn at han raskt bestemte seg for å føle seg skuffet
selv om det var litt vanskelig å velge hva han skulle føle seg skuffet over
hvilken følelse det var mest bekvemt å leve videre med

kl 0217

 kl 0217
snur meg på den andre siden
kl 0251
snur meg tilbake på den første siden
kl 0320
en snartur på badet
kl 0343
skulle ønske jeg hadde en tredje side å snu meg på

08.10.2020

dagsnytt melder i dag

at man kan oppnå økt overlevelse

dersom man pisker eldre opp motbakker

 

en nyhet til ettertanke, dødstallene er

så vidt meg bekjent

fremdeles 100 %

 

og jeg kjenner ikke på noe voldsomt behov

for å overleve

dersom det fremtiden kan tilby

er evig pisking opp motbakker

 

i busken utenfor vinduet mitt

har noen stær samlet seg

for å planlegge flukten sørover

de er seint ute

høsten har vært fargerik og mild

 

jeg blir, flirer blåmeisen

den henger opp-ned etter en fot

for å sjekke om det tilfeldigvis

skulle gjemme seg

et insekt under bladet

det får bære eller briste

overraskende nyheter

 i serien

høyst overraskende nyheter i media

registrerer jeg

 

at sjokoladeprodusentene vil senke sukkeravgiften

at utbyggerne mener man bør bygge høyere i byene

oftere i strandsonen og mere på dyrkamark

at svenske butikkeiere synes man kan åpne grensen

og at pølseselgere anbefaler alle å spise masse pølser

 

det som likevel sjokkerer mest

er at NHO mener lønnskravene er for høye

fikk en beskjed

fikk en beskjed
det tok tid å få plass til
i hue
 
ble litt fraværende
hadde ikke så mye oppmerksomhet å gi
andre truede dyrearter

jeg kjørte ikke til heggstadmoen

jeg kjørte ikke til heggstadmoen
for å kaste det jeg trodde hadde gått i stykker
jeg beit jeg tenna sammen

skurte dasset i stedet
og tenkte på lars monsen
 
uansett hvor bratt eller kaldt eller vått
det var der ute i villmarka
så brølte han aldri
faen steike i heite hælvete
 
jeg var aldri særlig god til å banne
men der ute
aleine for meg sjøl i svarte skauen
fikk jeg virkelig øvd meg

sannheten

sannheten er skjult

bak et tynt slør

like tungt å fjerne

som en mur

 

jeg skulle ønske jeg kunne slippe

å se saken fra din side

kort fortalt

jeg hadde skjenket i allerede

hun skulle bare

jeg burde forstått

flytta

hun hadde flytta fra barndommens leikeplasser

og eide ikke lenger det hun lengtet etter

men ingen visste så godt hvordan det var

hvorfor det hadde blitt som det hadde blitt

hva folk sa, måten de sa det på

og hvordan folk forholdt seg til hverandre

 

man ser jo alle ting så tydelig på avstand

alt det fine og alt det dumme blir så klart

når man har vært borte en stund, sa hun

og det er ikke så travelt her som i hovedstaden

vi visste ikke helt om det var et kompliment

eller om hun bare forsvarte seg mot hjemløsheten

pappa

pappa er en gran

han står der han står

 

han er som han alltid har vært

en mørbanket biff, lett å spise opp

 

du trenger ikke huske hva han heter

du vet jo alt om ham

 

bortsett fra

hvem han er 

jeg ser det litt an

jeg ser det litt an

tusler rundt huset et par ganger

kikker på den gamle takrenna

 

det meste renner unna

av seg sjøl

en gammel krok

en gammel krok

og det lille blå

en gang var alt

blir alt

uendelig blått

(Man kan fremdeles se rester av den opprinnelige blåfargen som smijernsarbeidene fra 1500-tallet på Austråtborgen var malt i.)

de rette orda

da hun endelig sto i døra

fant jeg de rette orda

jeg måtte skrive dem opp i boka mi

med det samme

jeg skulle ønske at du var her

at alt åpnet seg

smeltet, fosset

reiste seg igjen

da jeg la fra meg blyanten

hadde hun gått

jeg er et egg

striper i lakken

det er ålreit med noen striper i lakken

å fremstå litt rufsete

litt menneskelig liksom

er i grunnen helt perfekt

bare dumt at det perfekte

ikke kvalifiserer til striper i lakken

et jævla bra dikt

et jævla bra dikt, sier hun

bare en skikkelig god forfatter

kan leve seg inn i andre personer

og beskrive dem så troverdig

forfatteren (det er meg)

holder klokelig munn

for om sant skal sies

så er andre mennesker

(henne inklusive)

temmelig uforståelige for meg

jeg vet ikke hvor de kommer fra

hva de har opplevd, hva de tenker

og hvilke slør som henger foran øynene deres

jeg aner jo knapt hvilke slør

som henger foran mine egne øyne

(det er jo slik det er med slør

man tenker ikke på at de henger der)

jeg har forstått at jeg både kan si A og B

og at jeg ikke bør nevne C og D

men resten av alfabetet aner jeg ikke

hvordan hun vil reagere på

hvilket dikt sikter du til, spør jeg

hun kan det utenat:

jeg er et bord med bein i ulike lengder

en lommetyv blant nudister

møt meg der veien deler seg

et jævla bra dikt, sier hun

jeg ler meg i hjel

jeg sier ingenting

men tenker

at da passer det kanskje ikke så godt

i den begravelsen likevel

fantastisk

ble hennes

så fantastisk

fordi hun sa

det ville bli det

og mitt

sånn passe

fordi jeg hadde

mine tvil

humler

jeg virrer omkring

surrer og somler

sannelig godt

hun har sans for humler

holbergs bønn (og min)

herre, tilgi meg min synd

når mine overbevisninger

framstår for mine oldebarn

som grov urett