hold fast

hold fast når jeg tror

det er hold i mine forvirrede ord

jeg står ved en grind

jeg er såret og blind

og vil gjerne inn

 

hold fast når jeg sklir

vær hos meg selv om det hender jeg blir

for fjern eller nær

det er slik jeg er

både fugl, fjell og fjær

postpandemiske tilbaketrekninger

la oss heller bli hjemme
jeg er sliten og gidder ikke prate høflig med noen
la oss slenge oss ned på sofaen
bikke litt på 3-literen og se en serie på tv
vi har det jo hyggelig som vi har det
de er sikkert opptatt med sitt
send en sms og si at det kom noe i veien
de kommer selvfølgelig til å svare så synd
men egentlig blir de bare lettet
du kan si at noe har skjedd
at det har gått noen pærer for eksempel
det er jo sant på en måte
det har absolutt gått noen pærer

OM DET UNYTTIGE

fornuften tilsier at jeg burde skrive om noe nyttig, men denne gangen handler det om det unyttige, det viktige, det avgjørende, det som gjør livet meningsfullt å leve, det som ikke kan begrunnes i nytte, (selv om vi er flinke til å redusere det meste til utilitarisme,) familien og vennene, leken, kunsten, naturen, troen, håpet og solnedgangen

jeg har ikke familie fordi den er nyttig og det er ikke fordi de er nyttige jeg har de vennene jeg har, barn leker ikke fordi det er nyttig, selv om det trolig er det nyttigste de gjør, jeg skriver ikke dikt fordi det er nyttig, og jeg bærer ikke min kristentro fordi den er nyttig, ikke av moralske eller fornuftige grunner heller, for den saks skyld, jeg vet ikke hvorfor det kjennes bedre å gråte ut sin fortvilelse i mosen under ei gran i skogen enn mot grå asfalt og betong, men sånn er det, og jeg forstår hvorfor førsteklassingen blir lei av de banale leseheftene som hun i den pedagogiske nyttighetens navn blir påbudt å lese i stedet for skikkelige eventyr som man både kan le og gråte av

i et ledig rom ovenpå spirer og gror det i tomat- og agurkplanter, blomkarse, ringblomster og fennikelspirer som venter på å bli plantet ut, og lite gjør kona så glad som å stelle med spirene sine, hver kveld ved sengetid blir jeg avkrevd interesse og tilbudt omvisning, virksomheten er langt dyrere og mer arbeidskrevende enn å kjøpe ferdige tomater på rema

så hvorfor da da, hvorfor elske og drikke vin, hvorfor holde seg med venner, hvorfor få unger og herje med barnebarna, hvorfor leke og nyte kunst, hvorfor lese romaner, hvorfor så blomkarsefrø, hvorfor ta seg tid til å sitte å glo ut i lufta, hvorfor drikke kaffe med naboen, hvorfor gå kveldstur i solnedgangen uten ambisjoner om å bli svett, hvorfor håpe og tro, hvorfor spille piano og ta et slag kort med kona før man legger seg

kan det hende at til og med jobben burde ha en dimensjon av noe annet enn nytte, kan det hende at livet har flere eventyr og større drama å by på enn de nyttige, kan det hende at alt dette unyttige faktisk er helt nødvendig, for å leve

livet er vel det viktigste memento mori man kan tenke seg, en ganske så nyttig påminnelse akkurat det, spør du meg, denne kalde, pandemiske våren som smyger seg så sakte fremover, men nå var det jo for en gangs skyld ikke det nyttige vi skulle snakke om denne gangen da

uunnværligheten

 

om middag, langrenn og fotball

jeg tok meg en skonrok, sa han (hun hadde vært bortreist)
vi må snakke litt sammen, sa hun, om hva som er middag
om det er noe som er det måltidet vi kaller middag
noe som rettferdiggjør karakteristikken middag
 
la oss heller snakke om langrenn, sa han
(han hadde fått blod på tann etter en helg i sofaen)
om hva som er langrenn, om det er noe som er langrenn
om det er seige, ensomme spor i skogen
eller rundt og rundt på ei fluorisert slette
 
vi må i alle fall snakke om fotball, sa hun
må vi egentlig det, sa han (det var tv-kamp samme kveld)                        
 
(jfr Lena Anderssons håp om forstandens gjenkomst)  

jeg har stått ved graver

jeg har stått ved graver
djupere enn marianergropa
 
det tok lang tid før jeg forsto
at det fantes liv under havisen
 
i hanoi så jeg en mann kjøre av gårde
med tusen egg på mopeden
 
i det vakreste var bare et fåtall til stede
øynene dine glitret som snøhetta i sola

tanken og skoa

jeg hadde vært hos prosten og lagt fra meg slikt
som man legger fra seg hos proster
jeg hadde for sikkerhets skyld (og helt unødvendig)
supplert lageret av paracet og rødvin
jeg hadde vært innom jernia for å kjøpe lenke til diktene mine
to meter burde holde, litt rom kunne de ha å røre seg i
og det var enden på lista over mine gjøremål den dagen
en riktig så travel dag for pensjonisten
 
trygg og lettet overlot jeg tankene mine til seg selv
men særlig imponert ble jeg ikke
da det viste seg at de ga seg til å tenke på skoa mine
de skoa du har tatt på deg, tenkte de
(det var midt i april og snøen hadde kommet og gått flere ganger)
er skrekkelig vonde å gå med
nå har du har klart å komme deg så langt ut i livet
at du kan koste på deg å hive de jævla skoa i søpla
 
det var for så vidt ikke et overraskende tema
men mye kraftigere tenkt enn jeg hadde forventet
særlig av mine egne tanker
og langt kraftigere enn jeg var forberedt på å meddele skoa verbalt
det var jo tross alt ikke deres feil at jeg brukte størrelse førtiseks
og hadde et sterkt behov for vifte med tærne
 
jeg så ned på dem, takk for at dere prøvde, begynte jeg
herlighet, avbrøt tankene, skjerp deg
det får da være måte på aggresjonshemming
det er jo dine bein og du som skal bruke de hersens skoa
så jeg skrudde opp nivået et par hakk
dere er virkelig noen vonde sko, begge to, sa jeg
nå gidder jeg simpelthen ikke gå med dere lenger
muligens burde jeg lytte litt mer til tankene mine

tenkte på deg i dag

hei du

tenkte på deg i dag
man går jo så mye for seg selv for tida
og tenker
og i dag tenkte jeg på deg
og på lua di, den blå
med den fine, runde dusken
som troner på toppen av hue ditt
som en blue moon
jeg ble litt gladere med ett
da jeg tenkte på deg og på dusken din
no longer alone liksom
det er de færreste som kan rose seg av en slik dusk
som du kan av din
det tenkte jeg på da jeg tenkte på deg i dag
mens jeg ruslet for meg selv under lerketrærne
her og der lå det fremdeles is i skyggene
denne dagen da life egentlig var a bitter cup
for the saddest of all men
 
("Blue Moon» Rodgers/Hart. Stewart/Clapton-versjonen.
https://www.youtube.com/watch?v=9q2_HCczKNA)

«I BEG YOUR PARDON» (Joe South/Lynn Anderson)

du må ha noe skikkelig seriøst på gang
siden du ber meg om ikke å lage store problemer
ut av småting
det er jo ellers liten vits i å be en som mangler hender
om å få ut finger’n
og ikke spesielt comme-il-faut å be den døde
om ikke å ta alle ting så alvorlig

dovrebanen

han kom på toget på dombås
og hadde fått sete ved siden av meg
han forsto at jeg helst ville sitte alene
og det var kanskje derfor
vi begynte å snakke sammen
 
etter den obligatoriske sonderingen
«felles kjente» (det var ingen)
og slike spørsmål om arbeid
som bare velberga nordmenn
tillater seg å stille fremmede
gikk vi gjennom det grøvste
av drømmer, kvinner og familie
også ungene, selvsagt
 
det ulte i usikrede planoverganger
og da vi rullet inn på det øde stasjonsområdet på otta
forsto vi at det ikke var noen vei utenom
for i alle følelser fantes det rester av tidligere erfaringer
og etter at nordgående hadde passert i motsatt retning
gikk det raskt nedover dalen
pillarguri blåste det samme i bukkehornet
som vi hadde hørt om siden vi var barn
 
vi luftet seire i sjoa
og sorg i vinstra
nye eventyr i ringebu
og grusomme svik på tretten
ved lillehammer måtte vi innse
at vi strevde med å forstå
mer enn vi hadde blitt forstått
elske annerledes enn vi hadde blitt elsket
det var som å stå ved et juv
og skue over til et land
vi aldri kom til å mestre
 
siden satt vi tause og tenkte
på slike erfaringer som vi holdt for oss selv
slike som var så mørke og skamfulle
som faen og helvete og mere til
og slike som skinte så vakkert og sterkt
at vi for alltid var blendet av lyset
 
da han gikk av på hamar
gikk jeg og stilte meg ved vinduet
bakerst i bakerste vogn
så skinnene bukte seg bakover
bakover, bakover, bakover

lukker øynene

 

undulatene

da jeg hørte gråten fra kjelleren
åpnet jeg buret
og slapp ut undulatene
så de kunne dø

jeg skulle aldri sagt nei

-         - jeg skulle aldri sagt nei, sa han

jeg ante ikke hva han hadde sagt nei til og forventet en fortsettelse, men den kom ikke, det var kanskje ikke så overraskende, sjansen var stor for at han i så fall måtte ha fylt på med noen detaljer som både kunne vært pinlige og intime og som hadde ført oss langt vekk fra våre trygge og vante samtaleområder, men han hadde jo sagt a, så jeg forventet selvfølgelig b og jeg tidde derfor stille til tross for at det under andre omstendigheter (og i følge dannet turtaking i samtaler av denne karakter) ville vært min tur til å si noe, men slik jeg kjente ham, var taushet den mest effektive måten å få ham i tale på, jeg regnet med at hans sosiale ansvarlighet og behov for å holde samtalen i gang raskt ville overskygge hva han måtte ha av eventuelle planlagte strategier og tvinge ham på banen, han ville simpelthen ikke tåle at dialogen gikk i stå, og det viste seg rett

-         - jeg får aldri den sjansen igjen, sa han

-         - nei, sa jeg, og det må du nok leve med resten av livet

med «resten av livet» tok jeg litt sterkt i, men jeg ville finne ut om den sjansen han hadde gitt slipp på, var av livsødeleggende karakter eller bare en filleting som for eksempel å si nei til en kopp kaffe, noe som for så vidt, som innledning til et lengre handlingsforløp, også kunne ha gitt skjebnesvangre konsekvenser, det er ikke lett å forutsi konsekvensene av sine handlinger, og selv noe så enkelt som å si nei til en kopp kaffe kan få store følgevirkninger, man skal være på vakt når det gjelder slike ubetydelige, men avgjørende detaljer, man kan aldri vite hvilke katastrofer som kan skje eller hvilke ekstraordinære opplevelser man kan få del i gjennom å bli tilbudt en kopp kaffe, men jeg ante som sagt verken hva eller hvem han hadde sagt nei til, det var jo mest sannsynlig noe helt annet enn et tilbud om varm drikke, så jeg ventet spent på fortsettelsen, men

-         - det var fint å snakke med en så klok mann som deg, sa han bare, det er ikke mange som ville forstått hvor tungt dette er, og du har rett, jeg skulle ikke latt den sjansen gå fra meg, fortsatte han,

dunket meg takknemlig på skulderen og gikk

i en begravelse

du trengte ikke forstille deg
han var både god og dum
ga raust og forsynte seg grovt
elsket og sørget og grått bittert
ute av stand til å bære byrden
av sitt liv
 
han hvilte i noe større
enn ham selv
i brødet og vinen
og jorden og vannet
ditt ansikt og en kjærlighet
som var sterkere enn døden

rester

 jeg er den resten som ble igjen
den du setter i en skål
og trekker gladpack over
fordi du ikke riktig har hjerte
til å kaste meg i matavfallet
 
det er meg du tyr til
når du leter i kjøleskapet
med et salatblad og en cherrytomat
litt pepper og parmesan
duger jeg for en hverdagskveld

lyset

når brødet er spist
setter du ny deig
 
når natta er som kaldest
brer du teppet over meg
 
når bålet slukner
legger du mer ved til glørne
 
helt til det store mørket faller
det som også kan være det store lyset

filur for en pandemisk lørdagskveld

han var ild og hun var vann
han sa må og hun sa kan
han var sikker, hun var spent
han sa nå, men hun sa vent
hun sa kanskje, la oss se
om vi vil og tror på det
hun tok strikketøyet frem
men lot døra stå på klem
han gikk ned i kjelleren
hun sa jasså, tar du den
 
det ble nokså langt på kveld
før det kom til en duell
han sa tror du at du pirrer
eller tror du du forvirrer
hun sa du, som er så klok
kan vel sette vann i kok
 
han vil brenne, hun vil koke
og her øyner vi en floke
som kan skyldes metaforen
som så meget her på jorden
eller kanskje tidsaspektet
la et hinder for prosjektet
planen hans var jo forhastet
og ble der og da forkastet
for det meste her på kloden
skjer når tiden den er moden

isklump

det ligger en isklump akkurat der
hvor det i september
faller epler fra henriks tre
 
jeg gir den et skikkelig spark
og får inn en fulltreffer
så den sklir av gårde minst tjue meter  
nesten helt ned til rundkjøringa
 
jeg finner det dypt meningsfullt
å fullbyrde isklumpers formålsløse skjebne

da jeg skulle krysse gata

 i dag, da jeg skulle krysse gata
(det vil si, egentlig hadde jeg ikke bestemt meg ennå
om jeg ville over på den andre siden)
registrerte jeg i det perifere synsfeltet
at en mørk tesla med sotete vindusglass
bremset opp foran fotgjengerfeltet
 
jeg sto et stykke unna
og det var overhodet ingen rykninger i beina mine
eller andre deler av kroppen
som skulle tilsi at jeg ville over
likevel stoppet denne bilen

jeg følte meg på underlig vis tvunget til å krysse gata
og høflig som jeg er (og en smule forvirret)
nikket jeg, tilnærmet vennlig
til et mulig menneske bak de sotete bilvinduene
 
etterpå kunne jeg ikke la være å fundere på
hva det var ved meg, en svartkledd og muligens noe tankefull eldre herre
(jeg gikk og grublet over den uoverstigelige grensen mellom mennesker)
som fikk en mørk tesla med sotete vinduer til å bremse
selv om jeg ennå var ti meter unna fortauskanten
og ikke hadde gjort mine til å ville over

en annen tid

sekstende mai var vi lykkelige
på vei til lerkendal sammen med tjue tusen andre
sto tett i tett i kø foran inngangen
og gikk tett i tett inn gjennom porten
satt skulder mot skulder på plassene våre
kjente pusten fra de som satt bak oss i nakken
og da helland scora, hoppa vi opp, dansa og gliste
og dunka hverandre i ryggen
etterpå gikk vi tett i tett ut igjen
og vandra rolig hjemover
i kø over stavnebrua
 
våkna like fornøyde opp til den søttende
og pynta oss for å dra til byen
sammen med alle andre, selvsagt
trikken var stappfull lenge før den nådde vår holdeplass
men stoppa likevel og tok oss med
det gjorde den på alle de andre holdeplassene også
og da dørene smalt igjen ved bygrensen
var det ikke mulig å røre på seg i det hele tatt
jeg registrerte kroppslig berøring med minst seks medpassasjerer
fremmede, blide, søttendemaipynta damer og menn
smilte vennlig til de ansiktene
som var mindre enn ti centimenter unna sitt eget
 
da det ble sommer, fløy vi til portugal og irland
og etterpå kjørte vi land og strand rundt
for å besøke venner og kjente
utpå høsten kom barna og barnebarna  
i stappfulle ettermiddagsfly fra hovedstaden
de heimeboende kom også, selvsagt
samt inngifte-onkler og kjærester
vi lekte gjemsel bak gardiner og under ulltepper
og ungene endte opp som en menneskeklump i skuvsenga
lykkelige over å være sammen
 
julaften var det plass til seks personer på hver benk
men vi satt åtte og hadde de yngste på fanget i tillegg
det var sikkert tretti som ikke fikk sitte i det hele tatt
som trengte seg sammen i midtgangen og i våpenhuset
de sto som sild i tønne (eller som makrell i tomat
som en moromann hvisket til de som sto nærmest)
ingen snakket høyt om brannvernforskriftene
i stedet lyttet vi til juleevangeliet og tenkte
at dersom det ikke var rom i herberget
så fikk det i alle fall være plass i kirka
etterpå gikk vi hjem til ei juleskinke vi hadde kjøpt i sverige
 
og vi trøkka oss sammen på juletrefesten også
måtte lage fem ringer for få alle med rundt treet
rugget lattermilde med museskritt framover og bakover
her kommer dine arme små, sang vi
vi vandrer fra hver en verdenskrok
og satte ikke fram ekstra bord til nyttårsselskapet
det var hyggeligere å sitte trangt
og fortelle om studieoppholdet i australia
drømme om goa og hoi an
og planlegge gutteturen til paris
vi hadde flybilletter trettende mars
skulle se psg på parc des princes
ved midnatt gikk vi ut og så på rakettene
klemte på hverandre og på naboene
kysset damene på kinnet og ønsket godt nytt år
ante ikke hva vi hadde i vente