det er ingen ende på veien

det er ingen ende på veien

bygater, motorveier og landeveier

den ene etter den andre

kjerreveier med gress i midten

gamle stier og far

sideveier, omveier

de går til store byer og langt ut i ødemarka:

Haslatangen, Bortistu og Tranøy fyr

den breie veien

ser seg ikke til siden

ser ikke brua over bekken

og bryr seg ikke om det gamle tråkket oppi lia

den breie veien

skjærer nådeløst gjennom landskapene

og etterlater seg et savn

like grått som et møte i administrasjonen

du kommer til et skilt:

det er fire mil til Otta

men veien renner alltid videre nedover dalen

mot nye landskap og hus,

ferjer, bruer og tunneler

til København og til Salzburg

ja helt til Roma om du vil

jeg er en vei

og det er du også

og noen ganger er vi den samme veien

du og jeg

det blir en omvei av og til, det er så

med nedsatt fartsgrense

på grunn av nødvendig vedlikehold

men det er ingen ende på veien

da uværet kom

da uværet kom

grov hun seg ned i snøen

og kom ikke ut før det var over

da hun krøp ut av hulen

var løypene snødd igjen

og ingenting som før

som hvitveisen under det visne lauvet

lå hun i skjul

og ventet på vennlig vær

da de skjøre blomstene

våget seg fram den våren

stod de og skalv under bjørketrærne

du er en sliten stokk

du er en sliten stokk, et stykke rekved

slipt av bølgene og steinene på stranda

du er svarttjern

og myr og mose

du har en nyve i panna

og du tror meg ikke når jeg sier jeg forstår

jeg stanser utenfor huset ditt

du står gjemt bak tynne kjøkkengardiner

håpet ditt er en svale

høyt oppe under himmelhvelvet

troen din er altfor tung

til at du kan bære den alene

som en kornåker etter skuronna

som en kornåker etter skuronna, tenker hun

om den gamle med skjeggstubbene

som en gåsunge i vårsola, tenker han

inne i barberskummet 

en lys morgen i mars

det er en lys morgen i mars

verken sol eller regn

noen enslige snøklokker bare

i det visne gresset bak garasjen

fargeløse lauvtrær og gammal strøsand

jeg er altfor tynnkledd

jeg hadde grått den natta

og våknet i dette stille lyset

morgensola

morgensola avslører

alle smulene på kjøkkenbenken

en strikkasokk har blanda seg inn i fargavasken

den har satt sitt ulne preg på t-skjorta mi

og jeg gjøres oppmerksom på at det henger igjen

litt tomatsaus fra makrellboksen på kinnet

utenfor herjer gravemaskinene i avfallshaugen

og rydder unna alt unyttig

ei gammal kråke har slått seg ned

på den nedlagte jernbanelinja

jeg er

1 

jeg er en ulldott i borrelåsen

ei flue du kan vifte vekk

2

du kjenner meg ikke

jeg har røtter i alt

jeg er en ekte sopp

3

jeg er arr etter knust glass

vi var begge tørste

det er fint

det er fint å se over på den andre sida

se kveldssola blinke i alle vinduene

bodde jeg på den sida

så jeg dem ikke skinne slik

det er fint å sitte på et svaberg

og se ut over holmer og skjær

fra skjæra ser jeg bare

tunge skyer over land

det er fint å se ut over havet

der kan ingen slå seg ned

ingen grunn

han hviler på magen hennes

hun rusker ham i håret 

dyna har sklidd ned på golvet

og de lar den ligge

det er ingen grunn

til å gjemme seg

da

da du gjemte deg i kirsebærtreet

og spyttet steiner i hodet på de voksne

da hun kledde seg naken

og blottla din ensomhet

da døden skar så nådeløst

at du ikke hadde noen steder å gjemme deg

da du fikk styrke til å gå

og vett til å bli

jeg skal ikke se

jeg skal ikke se

at du sprekker

at posen revner

og alt går i stykker

du lukker glassdøren

du kler deg i forkledninger

og jeg skal ikke se

det jeg ser

søk i det såreste

søk i det såreste savnet

skjær der det gjør mest vondt

så i den tørreste jorda

let der det er helt tomt

Stillheten etter vind

stillheten etter vind og varme kjærtegn

saueskinnet i lenestolen etter at gjestene har gått

den jevne pusten til et barn som sover

trikken som nettopp har passert holdeplassen

ordene som forandret livet ditt for alltid

drømmen du glemte da du åpnet øynene

Jeg ser henne i et maleri i Córdoba

jeg ser henne i et maleri i Córdoba

den mjuke huden under øret

jeg ser ham i barnevogna utenfor sykehuset

det vesle gammelmannsansiktet er ikke til å holde ut

jeg ser henne i den gamle damen på bussen

hun løfter posene til side og spør om jeg vil sitte

jeg ser ham i han som reparerer vaskemaskinen

han er svett og lukter tobakk og pastiller

Om hakk og kløe

det kan komme noen hakk i livet

og litt kløe

man skal ikke undervurdere noen hakk

og litt kløe

det kan både være godt

og nødvendig

å klø seg litt

i hakkene 

Båt uten brygge

Johannes hadde mista barndomsheimen sin i arveskiftet, og det var vanskelig å være gjest i et hus han var heime. Men sjekta hadde han fått, og da fikk han jo bruke den også, selv om han ikke lenger hadde noen brygge å legge til ved. Så derfor denne turen, det var en prøvetur liksom, en alene-tur, før noen venner skulle ombord og gjøre ham selskap noen dager senere på sommeren.

            Vi hadde avtalt at han skulle stikke innom oss, vi ventet ham til kaffe dagen etter og regnet med at han hadde stø kurs mot hytta. Men sent på kvelden tikket det inn en tekstmelding som fortalte at han hadde fått bensinlekkasje. Han lå i ei vik lenger vest og prøvde å tette hullet. Det var tydeligvis ikke særlig vellykket, for tidlig morgenen etter kom det en ny beskjed: ”Tør ikke stoppe, må kjøre sakte, brannfarlig, må prøve å nå fram til verkstedet før det blåser opp.”

Et par timer senere, vi hadde vært nede for å ta morgendukkerten, så vi ham komme der ute i den gamle sjekta. Han tøffet sakte østover et par hundre meter fra land. Vi stormet opp på svabergene og vinket med badehåndklærne. Han på sin side løsnet flagget fra akterstavnen og viftet tilbake. Slik gled han forbi og jeg kunne følge ham i nesten en time der han seg utover mot fyret før han bøyde østover. Til slutt var han og sjekta bare en liten prikk langt der ute. Da hadde de andre for lengst gått opp til hytta. 

glem de fullkomne

glem de fullkomne

de finnes ikke

det er de lunkne

de feige og late

de svake og redde

det er vi som må gjøre det

de selger deg det du trenger

de selger deg det du trenger

og reparerer bilen din

de tar hånd om pengene dine

og smiler vennlig når du klipper håret

men ikke innbill deg noe

de passer mora di på sjukeheimen

de gir henne mat

og sørger for at hun ikke stikker av

de steller faren din når han dør

klapper deg på skuldra

og sier at det er helt i orden om du gråter

men tro ikke at de bryr seg

du sleit deg gjennom

du sleit deg gjennom de endeløse barskogene

sykehuskorridorene

og flyktningeleirene

du frøs fast ved en grav

da du reiste deg til slutt

hadde du et håp

om at ingen så at det var du

som gikk videre

Kan jeg tilby Dem en kleshenger?

-     Kan jeg tilby Dem en kleshenger?

Jeg hadde ringt på en tilfeldig dør for å spørre om veien til et kjøpesenter jeg trodde lå i nærheten. Men før jeg fikk sagt noe som helst, var jeg med et vennlig smil vist inn i leiligheten, og ytterdøren ble lukket igjen bak meg. Så dette spørsmålet:

-     Kan jeg tilby Dem en kleshenger?

Jeg har et spesielt forhold til kleshengere. Det var muligens derfor jeg ikke umiddelbart avslo forespørselen, spurte om veien og kom meg videre. Jeg hadde jo virkelig ikke noe der i huset å gjøre. Det var ikke slik at det ærendet jeg hadde planlagt, var så viktig, men det var jo noe jeg hadde bestemt meg for å få unna denne ettermiddagen. Og det var derfor, bare for å spørre om veien, at jeg hadde ringt på denne tilfeldige døren.

Men nå sto jeg altså i en fremmed gang foran et fremmed menneske og så at jakka mi var i ferd med å bli hengt opp på en gammel kleshenger i tre. Jeg så med en gang at den var et resultat av elegant utført kleshenger-håndverk, den var pent buet, treverket var solid lakkert og sirlig merket med Emil Ellingsen Skrædderforretning Trondhjem. Kort etter var jakka mi hengt opp under hattehylla. Det hang flere fine kleshengere der, la jeg merke til.

Muligens var det også noe med måten det ble spurt på som distraherte meg. «Tilby Dem en kleshenger» er ikke akkurat den gjengse måten å formulere seg på i mine kretser, selv ikke ovenfor fremmede. Det er en altfor stor og høytidelig formulering både for meg og for noe så unnselig som en kleshenger. «Nei takk, jeg skulle bare spørre om veien,» burde jeg ha svart. Men det gjorde jeg ikke. Av en eller annen grunn ga jeg fra meg jakka og registrerte at jeg til og med var i ferd med å kjippe av meg skoa ettersom jeg ytterst vennlig ble vinket ytterligere innover i den fremmede leiligheten.

-     Sett Dem ned her så lenge.

Det ble pekt mot et par lenestoler og siden jeg allerede var så langt ute på glattisen, satte jeg meg like godt ned mens det ble romstert på et kjøkken ved siden av. Litt etter var det kommet to kopper kaffe på bordet. Jeg ventet et spørsmål om hvem jeg var og hva jeg ville. Det er sikkert en misforståelse, tenkte jeg, det er sikkert en annen som er ventet. Men spørsmålet kom ikke, og jeg fikk ingen tegn som kunne tolkes i retning av en misforståelse. Jeg fikk ikke noen tegn i andre retninger heller, for den saks skyld.

-     Bruker De noe i kaffen?

Jeg nikket, av en eller annen grunn noe beskjemmet, som om det var en form for skam befengt med det å ha behov for litt melk i kaffen. Eller helst var det vel fordi jeg i det hele tatt satt der i den fremmede stua. Uten noen grunn. Jeg følte meg som en inntrenger, men jeg hadde ikke trengt meg inn. Straks etter var det plassert en liten mugge med melk på bordet. Jeg tok meg sammen. Jeg måtte si noe.

-     Jeg ville egentlig bare … , begynte jeg, men ble raskt avbrutt.

-     Jeg hadde en merkelig opplevelse i dag.

Stort merkeligere enn den situasjonen jeg her har satt meg i, kunne vel den opplevelsen neppe være, tenkte jeg. Men jeg sa det ikke. Kaffen ble servert i en stor kopp, noe bortimot et krus nesten, kanskje foretrakk man te framfor kaffe i dette huset, tenkte jeg. Men jeg hadde ikke fått noe valg. Jeg funderte litt på om det var mulig å skille temennesker fra kaffemennesker på utseende eller adferd, men slo det fra meg etter en rask gjennomgang av mine nærmeste bekjente. Stua var relativt liten og varmt innredet med både gammelt og nytt. Nokså uortodokst når jeg så nærmere etter. Det hang en ishockeykølle og smilte til meg ved døra, og ved siden av hang det et alvorlig og vakkert gammelt saltkar i tre med messingbeslag.

-     Det satt en mann foran meg på trikken i formiddag. Han var kanskje femti, litt ubestemmelig i alder. En kraftig kar, pent kledd med skjorte og slips under frakken. Rødmusset og skallet, så vidt jeg kunne se, under hatten. Men han måtte hatt det travelt da han dro hjemmefra, for han hadde tatt på seg frakken uten å fjerne kleshengeren, og klehengerkroken stakk opp i nakken hans bak kragen. Jeg satt og stirret på den kroken, lurte på om jeg skulle si fra eller ikke. Det var egentlig temmelig komisk. Flere av de som satt ved siden av meg bak mannen hadde også lagt merke til kroken som stakk opp og den litt underlige bulken på frakken når vi så nærmere etter. Det var ikke fritt for at det ble utvekslet noen smil der bak i trikken. Jeg har et litt spesielt forhold til kleshengere og kunne ikke dy meg for å fikle litt med den. Muligens var det derfor min feil at kleshengerkroken festet seg i bøylen på toppen av ryggen på det setet mannen satt på. Da han skulle reise seg for å gå av trikken, forsto han ikke hva som holdt ham igjen. Han rykket hardt til flere ganger så knappene i både frakken og dressjakka røyk og til slutt sto han der i bare slipset og hvitskjorta, med hatten på hodet og var blitt enda rødere i ansiktet. Vi som hadde registrert kroken, satt og betraktet opptrinnet, og lurte spent på hva som nå ville skje. Jeg forberedte meg ærlig talt på en kraftig utskjelling da mannen snudde seg og etter hvert forsto hva som hadde skjedd.

Jeg smakte på kaffen, visste ikke helt om jeg turde le. Fortellingen var blitt fremført med en innestengt latter i bunn, men samtidig var det tydelig at det var noe ut over det opplagt komiske som skulle formidles. Jeg lo litt forsiktig og smilte.

-     Men han lo. Han lo så den ikke ubetydelige magen under den hvite skjorta hans ristet. Jeg var redd flere knapper skulle ryke. Og så lo vi alle sammen. Trikkeføreren hadde stanset trikken for å sjekke hva som foregikk, han kom bakover og han lo han også. Det var en sånn magelatter som til slutt gjør vondt og som det nesten er umulig å avslutte. Men til slutt ebbet likevel latteren ut, og mannen i skjorta fikk frigjort kleshengeren og kledd på seg sitt knappeløse yttertøy. «Denne skal du ha,» smilte han og rakte meg hengeren. Det var en elegant gammel kleshenger i pent treverk, lakkert og merket med Emil Ellingsen Skrædderforretning Trondhjem. «Takk skal du ha,» sa han, «dette gjorde dagen min til å bære. Det er altfor lite sludder i hverdagen min.» Så vinket han til oss alle sammen og gikk av trikken.

Jeg lo også selvfølgelig. Så ble det stille. Vi satt og så på hverandre en stund, og jeg sa:

-     Jeg skulle egentlig bare spørre om veien. Jeg skulle ikke inn til deg.

-     Jeg skjønte det. Men vil du ikke ha litt mer kaffe? Så vi kan få oss en ordentlig prat om kleshengere?