det går ikke bra

det er på tide å si det som det er, det går ikke bra
det kan ta sin tid, men det går ikke bra til slutt
selv om du insisterer på å svette deg opp bakkene
så nytter det ikke, du kan like godt nyte nedoverbakkene
det finnes ikke løsninger på alt, ikke svar på alle spørsmål
du kan like godt ta med deg et spann
og gå ut i skogen og plukke blåbær
lytte til sangen fra en fugl du ikke ser
for ingen vet hvor lenge humlene surrer
eller hvor lenge beveren bygger hytter i vannene
en dag har de dratt sin vei eller ligger døde under isen
du kan like godt ta deg en kopp kaffe med naboen
han som lurer på om han skal snekre kista si sjøl
det hadde jo vært stilig, sier han og gliser

rotvelte

den gamle grana slapp taket i natt
vi merket knapt vinden
trodde ikke den skulle gjøre noen skade
men hun orket vel ikke klamre seg fast lenger
 
nå skriker rotvelta mot oss
en mørk vegg, som de gamle sa vi skulle holde oss unna
den kunne klappe igjen over oss, sa de
og da var hundre-og-ett ute
 
vi hadde søkt ly ved den stødige stammen
og hun hadde tatt imot oss under sine tunge greiner
skjult og beskyttet oss
gitt oss rotfeste og hvile på moseteppet
 
nå spriker røttene i retningsløs forvirring
revet løs fra mål og sammenhenger
hogstmannen har tatt på seg den gule vesten
og står klar med motorsaga

overbærenhet

bær over med meg
bær det ubehagelige ved meg
det du skulle ønske var annerledes
bær meg over til deg

om bringebær

bringebæra strutter i sensommersola
i overkant yre og begeistret over livet
men rødmer og prøver å gjemme seg under bladene
som om noen mente at de sto tenkte på noe de ikke burde stå og tenke på
eller viste fram noe de burde holde for seg selv
jeg går ut med bøtta mi og redder dem fra de overbærende blikkene

 

om å mene

rent kvantitativt mener jeg like mye som før
om rødt og blått for eksempel
og om penger og fotball og gravferdsforvaltning
men det er færre som spør om hva jeg mener
så jeg har fått tid til å tenke gjennom
hvorfor noen velger blåmeis i stedet for høns
og hvorfor noen springer for livet
mens andre tar det med ro
det truer ikke lenger
folk har så mange grunner til å mene det de mener
en middels mening kan holde et menneske flytende i lang tid
jeg behøver ikke mene noe om det

livet

det sto noen ved en avkjørsel
og vinket meg inn til siden
lurte på om jeg kunne hjelpe til
med noe jeg aldri hadde tenkt
jeg skulle hjelpe noen med

mitt land

dette er mitt land, det virkelige landet, det som er:
min stue, min by, maria, ungene, peter og johannes
naboen, kaffekoppen og den daglige stien gjennom skogen
snøskuffa, gressklipperen og den vonde skuldra
 
de andre landa, de som var, de jeg forlot og de som sviktet
de som dukker opp i meg når jeg står foran vinduet
og skal til å slukke lysene for kvelden
 
ser jeg bare i gjenskinnet av mitt eget ansikt
mine utopiske drømmer og ubotelige sorg
gammelt slagg som stiger opp av gravene
og krever at alt skal være slik det var

pepper og einebær

jeg forstyrrer sausen
med pepper og einebær
og roer den ned igjen
med en skvett fløte
litt røre er sjelden bortkastet
når det sauser seg til

vin (2018 - omarbeidet)

den første slurken fjerner bare restene
av alt annet du har smakt
det er den andre slurken som gjelder

om å gå på tur

«å gå på tur» handler ikke om å forflytte sitt legeme mellom steder og begivenheter som er mer verdifulle enn forflytningen i seg selv (til en fjelltopp for å nyte utsikten for eksempel, eller til byen for å lete etter en butikk som fremdeles selger blårutete lommetørkler i bomull,) forflytningen er i seg selv det verdifulle, en selvbærende handling, språklig sett gir det mening å ytre «jeg går meg en tur» for deretter å frakte sitt legeme vilkårlig rundt omkring utendørs uten noe direkte mål for øye
 
det forventes at jeg skal gå på tur
særlig i skog og mark
man mener at det vil få meg på bedre humør
og det har man sikkert et veldokumentert grunnlag
for å mene
at jeg har behov for
jeg roper jo ikke så mye hurra lenger
og misforståelsene som jeg roter meg opp i
øker i omfang
sånn går det ofte
når man skal flytte hodet inn i en mindre leilighet
og både ommøblere og bli ommøblert av de man har rundt seg
men jeg er en medgjørlig mann
så jeg trer på meg joggeskoa
og den latterlige pøsen av en hatt
og går ut i skogen
hvor de unge blomstene bedriver sin overdrevne blomstring
og minner en gammel stubbe om alt det
som unge blomster til alle tider har holdt på med
når det er vår og sommer
når humla surrer og myggen stikker
det sunt å gå tur, smiler de oppmuntrende
men du bør minst gå ti tusen skritt, fortsetter de
og dynker sitt glade budskap i pietistisk malurt
du må bli andpusten, sier de
du må svette og kjenne hjertet dunke
det er det aller viktigste
men du kan jo høre på lydbok mens du går, trøster de
liksom speider-glade
med sine breiale t-skjorter og elegante ørepropper
jeg unner alle den smule glede de kan finne i livet
men jeg behøver ikke underholdes
jeg synes slett ikke det er kjedelig å tusle rundt i skogen
jeg har nok å tenke på
jeg ligger jo våken halve natta likevel
og kverner på tanker som ikke vil gå sin vei
om død og synd og skam
og alt det idiotiske jeg gjør og har gjort i livet
det holder til både ti og hundre tusen skritt
en slik tankevirksomhet kan jeg selvfølgelig legge til skogen
jeg har faktisk lagt merke til at det på mange måter er bedre
å tenke på slike ting i skogen
enn de fleste andre steder
eller rettere sagt
å la tankene komme

for tankene kommer jo av seg selv
de gjør som de selv vil, de er autonome, de tenker seg selv
de humper opp og ned og frem og tilbake på egen hånd
og har et sterkt behov for gjentakelser, tid og langsomhet
så det gir jeg dem i rikelig monn
mens jeg tusler vilkårlig rundt mellom gran og furu
både ti og tolv tusen skritt
det er sjelden tankene finner noen grunn til å lette på humøret
det er ikke noe mål heller
det er bare slik det er
amplitudene minsker i livet
klokka går saktere og tida fortere
fortida er i ferd med å bli viktigere enn framtida
og ansiktet ligner mer og mer en overvintret potet

NRF og Audhumbla (omarbeidet versjon)

jeg kom forbi noen kyr
noen kjøttberg som vraltet av gårde
og gjorde stien om til gjørme
som slapp rukene sine hvor og når det passet dem
som rapte metan og feis så det svei i nesa
 
jeg så den nærmeste i øya
disse fjerne dyreøya
og lurte på hva hun så
hva hun tenkte
om hun tenkte
eller om hun bare var
slik hun alltid hadde vært
fra eldgammel tid
om det var visdom og fred i de blasse øya
eller bare drøv og gulp og fordøyelse
fram og tilbake gjennom alle de fire magene
før hun slapp ut enda ei ruke bak og mer metan foran
joda, jeg har hørt om ei ku som ikke gikk og la seg
fordi det lå en guttunge og sov ved siden av henne i den trange båsen
jeg har hørt om redde kyr og om kåte kyr om våren
om ei leder-ku som ble fornærma da bonden tok fra henne bjella
jeg har vært i bås-frie EU-fjøs
med klø-automater og datastyrte melkemaskiner
jeg har sett dem slenge seg ned på mjuke ku-madrasser
slik også jeg slenger meg ned foran TVen
så jeg skal ikke trekke for raske slutninger
tvil skal man alltid ha
både i den ene og den andre retningen

for det er kyr overalt i verden
og det er jo noe med denne melka
denne søte melka fra de svulmende jura
de fleste har nok med sine egne unger
men kua øser ut i overflod
kua tygger og tygger og melka flommer
kua stirrer inn i båsen eller veggen
eller inn i den store visdommen for alt jeg vet
kua lar oss hale og dra i spenene sine
viser oss veien til landet med ost, melk og fløte
og slipper enda ei ruke ned på betongen
som bonden kan gjødsle jorda si med
det er melk og møkk og metan
den evige drøvtygginga og de svulmende jura
fire spener og fire mager
øst og vest og nord og sør
og disse eldgamle øynene
Audhumbla selv
urkua som holdt Yme i live
og slikket Bure fram fra de saltdekte steinene
det er blodig biff og Freia melkesjokolade
og gullkalven også
om vi ikke passer oss

(gamleolsen.blogspot.com 2017 – omarbeidet versjon 2021)

hold fast

hold fast når jeg tror

det er hold i mine forvirrede ord

jeg står ved en grind

jeg er såret og blind

og vil gjerne inn

 

hold fast når jeg sklir

vær hos meg selv om det hender jeg blir

for fjern eller nær

det er slik jeg er

både fugl, fjell og fjær

postpandemiske tilbaketrekninger

la oss heller bli hjemme
jeg er sliten og gidder ikke prate høflig med noen
la oss slenge oss ned på sofaen
bikke litt på 3-literen og se en serie på tv
vi har det jo hyggelig som vi har det
de er sikkert opptatt med sitt
send en sms og si at det kom noe i veien
de kommer selvfølgelig til å svare så synd
men egentlig blir de bare lettet
du kan si at noe har skjedd
at det har gått noen pærer for eksempel
det er jo sant på en måte
det har absolutt gått noen pærer

OM DET UNYTTIGE

fornuften tilsier at jeg burde skrive om noe nyttig, men denne gangen handler det om det unyttige, det viktige, det avgjørende, det som gjør livet meningsfullt å leve, det som ikke kan begrunnes i nytte, (selv om vi er flinke til å redusere det meste til utilitarisme,) familien og vennene, leken, kunsten, naturen, troen, håpet og solnedgangen

jeg har ikke familie fordi den er nyttig og det er ikke fordi de er nyttige jeg har de vennene jeg har, barn leker ikke fordi det er nyttig, selv om det trolig er det nyttigste de gjør, jeg skriver ikke dikt fordi det er nyttig, og jeg bærer ikke min kristentro fordi den er nyttig, ikke av moralske eller fornuftige grunner heller, for den saks skyld, jeg vet ikke hvorfor det kjennes bedre å gråte ut sin fortvilelse i mosen under ei gran i skogen enn mot grå asfalt og betong, men sånn er det, og jeg forstår hvorfor førsteklassingen blir lei av de banale leseheftene som hun i den pedagogiske nyttighetens navn blir påbudt å lese i stedet for skikkelige eventyr som man både kan le og gråte av

i et ledig rom ovenpå spirer og gror det i tomat- og agurkplanter, blomkarse, ringblomster og fennikelspirer som venter på å bli plantet ut, og lite gjør kona så glad som å stelle med spirene sine, hver kveld ved sengetid blir jeg avkrevd interesse og tilbudt omvisning, virksomheten er langt dyrere og mer arbeidskrevende enn å kjøpe ferdige tomater på rema

så hvorfor da da, hvorfor elske og drikke vin, hvorfor holde seg med venner, hvorfor få unger og herje med barnebarna, hvorfor leke og nyte kunst, hvorfor lese romaner, hvorfor så blomkarsefrø, hvorfor ta seg tid til å sitte å glo ut i lufta, hvorfor drikke kaffe med naboen, hvorfor gå kveldstur i solnedgangen uten ambisjoner om å bli svett, hvorfor håpe og tro, hvorfor spille piano og ta et slag kort med kona før man legger seg

kan det hende at til og med jobben burde ha en dimensjon av noe annet enn nytte, kan det hende at livet har flere eventyr og større drama å by på enn de nyttige, kan det hende at alt dette unyttige faktisk er helt nødvendig, for å leve

livet er vel det viktigste memento mori man kan tenke seg, en ganske så nyttig påminnelse akkurat det, spør du meg, denne kalde, pandemiske våren som smyger seg så sakte fremover, men nå var det jo for en gangs skyld ikke det nyttige vi skulle snakke om denne gangen da

uunnværligheten

 

om middag, langrenn og fotball

jeg tok meg en skonrok, sa han (hun hadde vært bortreist)
vi må snakke litt sammen, sa hun, om hva som er middag
om det er noe som er det måltidet vi kaller middag
noe som rettferdiggjør karakteristikken middag
 
la oss heller snakke om langrenn, sa han
(han hadde fått blod på tann etter en helg i sofaen)
om hva som er langrenn, om det er noe som er langrenn
om det er seige, ensomme spor i skogen
eller rundt og rundt på ei fluorisert slette
 
vi må i alle fall snakke om fotball, sa hun
må vi egentlig det, sa han (det var tv-kamp samme kveld)                        
 
(jfr Lena Anderssons håp om forstandens gjenkomst)  

jeg har stått ved graver

jeg har stått ved graver
djupere enn marianergropa
 
det tok lang tid før jeg forsto
at det fantes liv under havisen
 
i hanoi så jeg en mann kjøre av gårde
med tusen egg på mopeden
 
i det vakreste var bare et fåtall til stede
øynene dine glitret som snøhetta i sola

tanken og skoa

jeg hadde vært hos prosten og lagt fra meg slikt
som man legger fra seg hos proster
jeg hadde for sikkerhets skyld (og helt unødvendig)
supplert lageret av paracet og rødvin
jeg hadde vært innom jernia for å kjøpe lenke til diktene mine
to meter burde holde, litt rom kunne de ha å røre seg i
og det var enden på lista over mine gjøremål den dagen
en riktig så travel dag for pensjonisten
 
trygg og lettet overlot jeg tankene mine til seg selv
men særlig imponert ble jeg ikke
da det viste seg at de ga seg til å tenke på skoa mine
de skoa du har tatt på deg, tenkte de
(det var midt i april og snøen hadde kommet og gått flere ganger)
er skrekkelig vonde å gå med
nå har du har klart å komme deg så langt ut i livet
at du kan koste på deg å hive de jævla skoa i søpla
 
det var for så vidt ikke et overraskende tema
men mye kraftigere tenkt enn jeg hadde forventet
særlig av mine egne tanker
og langt kraftigere enn jeg var forberedt på å meddele skoa verbalt
det var jo tross alt ikke deres feil at jeg brukte størrelse førtiseks
og hadde et sterkt behov for vifte med tærne
 
jeg så ned på dem, takk for at dere prøvde, begynte jeg
herlighet, avbrøt tankene, skjerp deg
det får da være måte på aggresjonshemming
det er jo dine bein og du som skal bruke de hersens skoa
så jeg skrudde opp nivået et par hakk
dere er virkelig noen vonde sko, begge to, sa jeg
nå gidder jeg simpelthen ikke gå med dere lenger
muligens burde jeg lytte litt mer til tankene mine

tenkte på deg i dag

hei du

tenkte på deg i dag
man går jo så mye for seg selv for tida
og tenker
og i dag tenkte jeg på deg
og på lua di, den blå
med den fine, runde dusken
som troner på toppen av hue ditt
som en blue moon
jeg ble litt gladere med ett
da jeg tenkte på deg og på dusken din
no longer alone liksom
det er de færreste som kan rose seg av en slik dusk
som du kan av din
det tenkte jeg på da jeg tenkte på deg i dag
mens jeg ruslet for meg selv under lerketrærne
her og der lå det fremdeles is i skyggene
denne dagen da life egentlig var a bitter cup
for the saddest of all men
 
("Blue Moon» Rodgers/Hart. Stewart/Clapton-versjonen.
https://www.youtube.com/watch?v=9q2_HCczKNA)

«I BEG YOUR PARDON» (Joe South/Lynn Anderson)

du må ha noe skikkelig seriøst på gang
siden du ber meg om ikke å lage store problemer
ut av småting
det er jo ellers liten vits i å be en som mangler hender
om å få ut finger’n
og ikke spesielt comme-il-faut å be den døde
om ikke å ta alle ting så alvorlig