en nytelse

 

dit jeg dro en gang

jeg drar dit
jeg dro en gang
mellom slik det var
og slik det er
mellom slik jeg var
og slik jeg er
finnes et tankerom
stort nok for meg
jeg er ingen pilgrim
men en fremmed
er jeg nok

 

noe henger fast

 

planken

en vasstrukken plankebit lå og skvalpet i brakkvannet
og jeg hadde bare noen sekunder på meg for å avgjøre
om jeg skulle fiske den opp
eller la den seile videre med strømmen
sammen med alle de andre ubetydelighetene
jeg hadde valgt å ikke legge merke til
 
rullesteinssangen og valmuer i sprekkene
den gule prammen, sommerfuglen på lakenet
to ord som aldri tidligere hadde gjort noe meningsfullt sammen
og en enslig vott på stien
det alvorlige draget over ansiktet ditt
eller smilet, for så vidt, bevegelsen
 
man vet sjelden om man gjør det rette, før man gjør det
men da jeg grep tak i planken, falt noe på plass
så jeg fjernet rusk, vasket den og la den på verandaen
sand, stein og svaberg hadde slipt bort de spisse kantene
og etter hvert som den tørket, ble treet grått som sølv
og som håret til en som har levd lenge

relativt sann

 

DEN SISTE ÅTTENDEDELEN

etter å ha levd sju åttendedeler
av min, statistisk sett, tilmålte tid
og alt ble som det ble
resultatet av åpenbare
så vel som dunkle
for ikke å si tilfeldige
årsakssammenhenger
 
har jeg kommet i tvil
om det ålreite jeg gjorde
i løpet av de første sju
egentlig var særlig ålreit
og om noe av det dumme
kanskje ikke var så dumt likevel
 
og om det er sorgen
den forbannede trollsplinten i øyet
som forårsaker usikkerheten
eller om det bare er sånn det er
når man tar fatt
på den siste åttendedelen

det hun sa

 

etter hvert får man vondt i ryggen

etter hvert får man vondt i ryggen
så vel som i tilliten
tror ikke like mye på folk som før
regner ikke med at de står for en støyt
en og annen blir kanskje værende
vanskelig å vite hvem
 
vet vel egentlig ikke
om jeg blir igjen til slutt, jeg heller
leter ikke etter mening
slik jeg gjorde den gangen jeg glødet
eller da det brast
den gangen jeg var til å stole på

møte - noe opphetet

 

slappe av

 

FARS LAMPE

Vi har oppnådd en alder og livssituasjon da folk begynner å spørre om vi virkelig skal bli boende i den store, gamle eneboligen med alle trappene og den krevende hagen. Nå som ungene for lengst er flytta ut og all ting. Om vi ikke snart skal flytte i leilighet, huset er jo så upraktisk, dere har jo verken toalett, bad eller soverom i samme etasje som stua og kjøkkenet, og så er det jo så dyrt og så slitsomt, så mye å vaske og holde ved like med et sånt gammelt og digert hus med et helt mål hage. Spørsmålene påvirker oss, de får oss til å tenke at en eller annen gang så må vi vel flytte, og kanskje jo før, jo heller, før helsa svikter og gresset gror så høyt at bare humler og bier har glede av hagen.  (Den gleden burde vi vel, av helt andre grunner, i større grad innrømme humlene allerede.)

Også går vi da, på en og annen visning, i noen umenneskelig ryddige leiligheter, så rene og design-staila at vi skjønner at vi bor i et totalt smakløst og rotete oppussingsobjekt. Men det første «objektet» har for få soverom, - vi vil jo ta imot folk på overnattingsbesøk, det neste har for liten veranda og den tredje ligger i et goldt og «ny-utviklet» blokkområde hvor vi slett ikke kan tenke oss å bo. Etter hvert går fauken over og vi ser oss rundt der hjemme og synes vi har det ålreit som vi har det. Vi liker faktisk de gamle sofaene, og de nedsunkne ikea-kjøkkenstolene kan vi jo skifte ut om vi får lyst. Vi liker å sulle i hagen, dyrke tomater og gulrøtter nok til fire middager. Men spørsmålet ligger der likevel, som et «must», nesten umulig å la være å forholde seg til, kanskje særlig når de sier at vi må huske på å flytte i tide, mens vi ennå har krefter til å rydde og pusse opp og kaste. For rydde og kaste, det må man jo virkelig ta seg til som et modent og moderne eldre menneske. Kaste? Jeg tenker med sorg på fars lampe. Tenk at jeg kastet fars lampe! Den var det styggeste jeg eide og sto dypt innerst inne i et skap i et av rommene i kjelleren.

I tillegg til inngangshall, bad, toalett og vaskerom, er det fire rom i kjelleren. Det første er stappfullt av klær og sko, i det andre er det blant annet en kasse usorterte skruer og spikre, masse skrujern, en haug tenger, svigerfars økser, en boremaskin og en eldgammel blei, gamle radioer, en samling rekved, bilder vi ikke orker å ha på veggene lenger samt et eget avlukke med krukker, white spirit og gamle pensler og malingsbokser, i det tredje kan har vi hermetikk, sekker med dugnads-dopapir, tomflasker og en haug glass og plastbokser til alt det syltetøyet vi skal fryse ned til høsten i de to store fryseboksene som vi også har plass til, samt et ekstra lite kjøleskap som ingen andre ville ha, og i det siste rommet står alle koffertene, sekkene og ranslene, de gamle veskene og redningsvestene og fra den gangen ungene var små, to tripp-trappstoler som venter på barnebarna, utstyr etter bikkja som for lengst er død og begravet, pappesker med jule- og påskepynt, mange kabler og ledninger, hundre drammeglass og masse tinn som vi har arvet, men aldri bruker. I tillegg er det et skap der, og i det skapet oppbevarer vi flere uskjønne rariteter, som ei kasse med stein (far var geolog) og en antikk brødrister. (Jeg unnlater å nevne loftet med alle de gamle dynene, lysbildene, barneklærne og mors gamle brudekjole og studentlue). Men altså, i det skapet i det fjerde (eller egentlig åttende) rommet i kjelleren, mellom steinene og den antikke brødristeren fra Tyholmen, akkurat der, innerst i skapet i kjelleren, sto i mange år også fars gresselig stygge lampe.

Jeg gjør far urett når jeg skriver «fars lampe». Det var jeg som ba ham lage den. Jeg trengte ei lampe og far var virkelig en hendig kar, ingen teori-tung professor. Professor var han riktignok, men av det gamle, praktiske og kreative slaget, og jeg syntes den gang, for førti-femti år siden, at de borekjernene han hadde liggende, var så fine at jeg lurte på om han ikke kunne lage ei lampe til meg av dem. Det gjorde han, slik han alltid stilte opp med det praktiske og økonomiske. Han sa ikke så mye. Men han stilte opp. Gikk ned i kjelleren sin, tente en cigarillo og fikset det som skulle fikses. For eksempel ei lampe til meg. Jeg ble jo, som alle vet, vurdert til å ha ti tommeltotter. Lampa ble stygg som faen. Selv om han prøvde å pynte den den med et par slepne tigerøyne som han hadde liggende i en sigarkasse. Jeg ordna med en lampeskjerm som ikke gjorde den penere. Tvert imot. Nå er både skjermen og lampa og fattern borte. Og jeg er eldre enn det far i det hele tatt ble.

Av og til, når jeg hadde et ærend der nede, åpnet jeg skapet og tok fram fars lampe og lot de tankene som hadde lyst til å bli tenkt, bli tenkt. Sto der en stund, før jeg satte lampa inn i skapet igjen. Kasta jeg virkelig fars lampe? Hvorfor gjorde jeg det? Hvorfor lyttet jeg til disse overfladiske og snusfornuftige kaste-folka? Hvorfor må jeg kvitte meg med tingene? Den rustne bleien for eksempel. Naboen trengte faktisk å låne den for et par uker siden, han hadde noen seige røtter han skulle hogge i stykker og vi fikk oss en god prat både om gamle redskap, Askeladden og fattern. Og hva med svigermors ølkrus i tinn som vi skålte med rundt det store ovale spisebordet hennes når hun serverte sin «smörgåstårta»? Eller konas staffeli som hun arvet etter sin kunstnerfarmor, - en uoppfylt drøm som det ikke er plass til i en strøken leilighet med en bitteliten bod i kjelleren, primært beregnet på vinterdekkene til en bil som da sannsynligvis vil mangle garasje.

Jeg tenker på fattern og på tingene og på stygt og pent. Hva som er mitt og vårt, og våre tanker og følelser om tingene. Hva som er «hjemme». Hva som er viktig og uviktig. Hva tingene betyr i våre lange liv med oppbrudd og forandring. Å rydde og å kaste er ikke det samme. Jeg kan rydde i minnene, men jeg har jo ikke lyst til å kaste dem. Heller ikke de stygge, faktisk, selv om det kan være fristende mange ganger. Fars lampe fikk meg faktisk i ganske så godt humør. Og å vite at den sto der, langt inne i et skap dypt nede i kjelleren, ga meg følelse av å være hjemme. Jeg vet det er et luksusproblem, men hvis vi har lyst til å beholde de unyttige tingene våre, så må vi ha plass til dem. Noen vil kanskje si at jeg ikke evner å tilpasse meg den nye tiden. Selv opplever jeg at mine rikelig utdelte tilpasningsevner er tøyd til smertegrensen. Og da kan vi vel like godt bli boende i det store, smakløse oppussingsobjektet vårt? Få litt ekstra trim når jeg har gått ned i kjelleren og glemt hva jeg skulle der. Fordi jeg kom til å bli stående og se på en av mine døtres skoleransler eller en krukke jeg fikk av borgermesteren i Hannover den gangen jeg sang i Nidarosdomens guttekor. Da må jeg nemlig gå opp trappene igjen for å komme på hva det var jeg egentlig hadde der nede å gjøre. 

ad notam

 

litt besværlig

 

nederlaget

jeg gikk på et nederlag
et ytterst vellykket nederlag
høytrykkspyleren spylte opptil flere grunnleggende illusjoner
ut av bakgården gjennom porten og ut på gata
det dundret og skvatt mellom vegger og tak
og de som gikk forbi kunne både se og kjenne lukta av all dritten
jeg fikk spadd det meste av søpla opp i containeren
og skylte restene ned i sluket
måtte nesten smile

EN UNØDVENDIG BERØRING

uten at det på noen måte angikk meg
tenkte jeg det var helt unødvendig
at hånden hennes berørte hans
men jeg tok meg i det
for hva visste vel jeg om hva som var nødvendig
det var en høyst beskjeden bevegelse
bare flaks at jeg la merke til den
uflaks i hennes perspektiv vil jeg tro
berøringen var jo ikke et budskap til meg
selv om det ble det
et uvillet og uklart budskap riktignok
revnende likegyldig for min del, selvfølgelig
men like fullt et budskap
 
det fantes selvfølgelig en mulighet for
at han ikke var forberedt
men på den annen side
kunne de også ha meddelt hverandre et eller annet
som legaliserte berøringen
han kan ha betrodd henne at mora hans var sjuk for eksempel
eller til og med død, hva vet jeg
han hadde ikke sagt noe til meg om dødsfallet
eller hun kunne være forelsket i ham
det var den banale tolkningen
og kanskje kjente han allerede til hennes følelser
i så fall var berøringen en helt unødvendig forsikring
 
men hvem spør en forelsket
om hvilke berøringer som er nødvendige
hun rant over av følelser
og kunne ikke la være skvette litt på ham
det var jo ingen andre det var meningsfullt å skvette på
og han var ikke skvetten, lot seg ikke merke av berøringen
jeg registrerte i alle fall ingen motreaksjon
ingen medreaksjon heller for så vidt
kanskje ble han ille berørt og prøvde å overse tilnærmelsen
eller kanskje la han slett ikke merke den
kanskje tolket han den bare som en tilfeldig kom-borti-greie
siden hun likevel var ute og viftet med hendene
hun var jo den typen, stadig i bevegelse hit og dit
både oppmerksom og uoppmerksom
skjødesløs liksom, kom borti folk
men det hadde aldri vært nødvendig
eller unødvendig
å komme borti meg på den måten

 

BALLADEN OM FRØKEN VIOLA FINK OG FISKER OG REDNINGSMANN EGON YDE

Tekst: Ivar Selmer-Olsen 1987
Melodi: «Jeg vil male dagen blå» av Pia Raug 1976
 
Jeg skrev «Balladen om frøken Viola Fink og fisker og redningsmann Egon Yde» sammen med mine eldste døtre sommeren 1987 en gråværsdag mellom sanddynene i Vorupør på Jyllands harde vestkyst. Alt i sangen er fri fantasi, bortsett fra at jeg på kirkegården fant de to poetisk inspirerende navnene på hver sin gravstøtte. Dessuten hadde flere av mennene på kirkegården benevnelsen «fisker og redningsmand». Det er all grunn til å påpeke at forfatteren kan ikke anklages for å ha inngående kjennskap til lokale forhold. Vi sang ofte Pia Raugs vise fra 1976 «Jeg vil male dagen blå» sammen med barna den gangen. Den egentlige tittelen var «Regnvejrsdag i november».
 
1
Kjenner du Viola Fink?
Alle sa at hun var flink.
Stadig strevde hun for føden,
brukte aldri smør til grøten,
klaget ikke over nøden.
Kjenner du Viola Fink?
 
2
Kjenner du Viola Fink?
Hun som dyrkede Kerrs Pink,
gullerødder, anemoner,
solgte dem til gamle koner
for å tjene noen kroner.
Kjenner du Viola Fink?
 
3
Frøken Fink fra Vorupør
elsket en fra lenger sør,
ville kysse ham på munnen,
sparede på kistebunnen.
Det var nokså dumt i grunnen.
Kjenner du Viola Fink?
 
4
Frøken Fink i Vorupør
hadde blikket vendt mot sør.
Til en fisker, Egon Yde,
kokte hun en diger gryte
med kartofler og berggylte.
Kjenner du Viola Fink?
 
5
Egon Yde het den mann.
Og Viola elsket ham.
Men han ville ikke flytte
til Violas hvite hytte,
ikke morens gryter bytte.
Kjenner du Viola Fink?
 
6
Frøken Fink i Vorupør
Burde skjønt det lenge før:
Dette at hun ikke trenger
bruke sine sparepenger
til å kjøpe dobbeltsenger.
Kjenner du Viola Fink?
 
7
Og Viola gråt seg rød.
Sa til slutt hun ville dø.
Vandret naken ned til stranden,
vasset uti helt til pannen,
ventede på redningsmannen.
Kjenner du Viola Fink?
 
8
Egon Yde, redningsmann
Voktet havet fra den strand
hvor Viola hadde vasset,
men så ikke at hun bakset
for han satt på utedasset.
Kjenner du Viola Fink?
 
9
Frøken Fink, hun druknet så.
Hun ble funnet etterpå.
Egon kom til kirkegården
høsten, vinteren og våren,
døde selv en tidlig morgen.
Kjenner du Viola Fink?
 
10
Frøken Fink fra Vorupør
burde glemt den mann fra sør,
han som satt på innedasset,
da han skulle stranden passe,
burde hevet ham av lasset.
Kjenner du Viola Fink?
 
11
Egon Yde, han var treg,
valgte morens svinestek
framfor elskov og poteter.
Intet finner, som det heter,
den som kun på dasset leter.
Kjenner du Viola Fink? 

hudløs i hue

overlevde
hudløs
i hue

notat

 

2 Mos 3,14

jeg hadde hevdet at gud er mening
men med tiden innså jeg
at mening var mitt problem
og ikke guds
skulle jeg først ta sjansen på en gud
så måtte han (eller hun, selvfølgelig)
jo være en så veldig gud
at han (eller hun)
var fullstendig ubegripelig for meg
gud selv maste da heller ikke
om å være mening
i særdeleshet ikke min mening
dessuten var han (eller hun)
fullstendig klar over
at jeg knapt forsto stykkevis og delt
og nøyde seg derfor
(muligens med et lite flir)
med å forklare at han (eller hun)
bare er den han (eller hun) er
og det har kanskje med alderen å gjøre
at jeg har funnet en form for trøst i dette
latterlig meningsløse ved min eksistens 
og min tillit til at noen bryr seg om meg

 

notat