«Konsekvent menneskelighet er guddommelig, og kan koste livet» sa han

«Konsekvent menneskelighet er guddommelig, og kan koste livet» sa han. «Menneskelighet kan vel defineres på mange måter,» sa jeg, «du sikter vel til medmenneskelighet, til kjærlighet og solidaritet med de utstøtte og undertrykte. Min menneskelighet kan nok dessverre heller beskrives som skrøpelig, svikefull og sårbar, og den er neppe særlig guddommelig.» Men jeg visste at min menneskelighet ropte etter den guddommelige, og særlig etter tilgivelse. Da så han på meg og svarte stille at kanskje skrøpeligheten også er en del av det guddommelige. «Er svakhet, avmakt og lidelse også guddommelig?» spurte jeg. Det var vanskelig å tro. «Både langfredag og påskedag,» sa han. «Ikke etter hverandre, men samtidig. I denne verden. Her mellom deg og meg.»
Jeg hadde nok en gang hadde gått i fella og bøyd unna for selvmedlidenhet og ansvarsfraskrivelse.

Jeg brennmerker andre med det jeg gjør så vel som med det jeg ikke gjør

Jeg brennmerker andre med det jeg gjør så vel som med det jeg ikke gjør, både det jeg gir og det jeg holder for meg selv, det jeg tar og det jeg lar bli liggende. Velger jeg å gå, risikerer jeg å komme fram. Velger jeg å bli værende, kan jeg holde fram med å rydde i mine papirer. Det er en solkald formiddag i november, jeg står på verandaen og ser angrepet komme. De kraftige vindkastene river løs det mest gjenstridige blodbøklauvet og hele himmelen er med ett fylt av svart, stivt lauv som jeg vet vil samle seg i hauger foran inngangsdøra mi.

Gikk diktet i oppløsning?

Gikk diktet i oppløsning? Falt det fra hverandre? Eller fant teksten andre veier uten skjønnhet, drift og død? Lever teksten i luktfrie ord uten kjønn, tidløshet og berøring, ord som får friske grønne epler til å forbli friske grønne epler mye lenger enn naturlig er for grønne epler? Ord som ikke sørger over det tapte, som en evig tv-komedie med latter porsjonert ut på en måte som får oss til å kjenne oss så veldig alene?

De sterkeste opplevelsene i livet er sjelden nye

De sterkeste opplevelsene i livet er sjelden nye. De danser i gamle rytmer. Det er det som gjør dem så intense. Derfor drømmer han egentlig ikke om det uoppnåelige, men om det allerede oppnådde, om gjentakelse. Om tidligere øyeblikk med landskap, mennesker eller noe han ikke har ord på. Øyeblikk da sted, handling, ord eller ansikt strømmet over ham i noe han i sin naivitet oppfattet som glede, sympati og tillit. Det kom til noen rytmer underveis som stadig dunker i ham, og kraften i øyeblikket forsterkes av disse gamle rytmene. Noen ganger er det bølger som slår inn mot land etter en ukjent hendelse langt ute i åpnet hav, en hendelse han aldri skal få vite noe om. Andre ganger ligger de lenger tilbake enn at hodet kan huske deres opphav. Da danser han i en rytme som bare kroppen minnes. Atter andre ganger er det som et foto som dukker opp i fremkallerbadet på mørkerommet. Han er redd selvsagt, for han frykter marerittene, marerittene har også satt sine tause spor i kroppen hans. Underlig nok er det slik at de opplevelsene som fyller ham med slik en herlig gjenklang, ofte blir etterfulgt av nedturer som er helt ulogiske i forhold til de høyder han bestiger, de utsikter han nyter eller de berøringer han erfarer. For de bunner i ensomhet og savn. Jo mer skjellsettende opplevelser i bagasjen, på godt eller på vondt, desto mer alene. Men styrken hans ligger i at han vil døyve savnet. At han vil se deg i øynene og ha lampen tent. At han vil ta sjansen på å svike eller bli sviktet, og håpe at han overlever marerittet.

Ansikt til ansikt og tiden stod stille

Ansikt til ansikt og tiden stod stille.
Hva var det du tenkte, hva var det du ville?
Ansiktet ditt lyste fred over meg.
Hvem kan jeg bli sammen med deg?