Gikk diktet i oppløsning? Falt det fra hverandre? Eller fant
teksten andre veier uten skjønnhet, drift og død? Lever teksten i luktfrie ord
uten kjønn, tidløshet og berøring, ord som får friske grønne epler til å forbli
friske grønne epler mye lenger enn naturlig er for grønne epler? Ord som ikke
sørger over det tapte, som en evig tv-komedie med latter porsjonert ut på en
måte som får oss til å kjenne oss så veldig alene?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar