De sterkeste opplevelsene i livet er sjelden nye

De sterkeste opplevelsene i livet er sjelden nye. De danser i gamle rytmer. Det er det som gjør dem så intense. Derfor drømmer han egentlig ikke om det uoppnåelige, men om det allerede oppnådde, om gjentakelse. Om tidligere øyeblikk med landskap, mennesker eller noe han ikke har ord på. Øyeblikk da sted, handling, ord eller ansikt strømmet over ham i noe han i sin naivitet oppfattet som glede, sympati og tillit. Det kom til noen rytmer underveis som stadig dunker i ham, og kraften i øyeblikket forsterkes av disse gamle rytmene. Noen ganger er det bølger som slår inn mot land etter en ukjent hendelse langt ute i åpnet hav, en hendelse han aldri skal få vite noe om. Andre ganger ligger de lenger tilbake enn at hodet kan huske deres opphav. Da danser han i en rytme som bare kroppen minnes. Atter andre ganger er det som et foto som dukker opp i fremkallerbadet på mørkerommet. Han er redd selvsagt, for han frykter marerittene, marerittene har også satt sine tause spor i kroppen hans. Underlig nok er det slik at de opplevelsene som fyller ham med slik en herlig gjenklang, ofte blir etterfulgt av nedturer som er helt ulogiske i forhold til de høyder han bestiger, de utsikter han nyter eller de berøringer han erfarer. For de bunner i ensomhet og savn. Jo mer skjellsettende opplevelser i bagasjen, på godt eller på vondt, desto mer alene. Men styrken hans ligger i at han vil døyve savnet. At han vil se deg i øynene og ha lampen tent. At han vil ta sjansen på å svike eller bli sviktet, og håpe at han overlever marerittet.