når jeg innser at fortellingen ikke henger sammen

når jeg innser at fortellingen ikke henger sammen

når jeg forstår at den er full av motsetninger

angst, begjær og feige valg fordekt som gode intensjoner 

når jeg ikke lenger behøver å forsvare meg

når jeg er fri fra trangen til å rydde unna alt det

som undergraver fortellingen om mitt liv 

(til Ulf)

du som spiser bringebæra

du som spiser bringebæra

rett fra busken

du har ei eske med brev

du aldri har sendt

du snudde deg og så etter meg

da du gikk

jeg er forblåst lyng

på kirkegården

jeg står stand by

med mine omfavnelser

ikke spør

ikke spør om du ikke vil høre

for min skyld behøver du ikke be meg fortelle

du trenger ikke bekymre deg for meg

jeg har nok å tenke på

noen vinduer

noen vinduer er jeg stadig bortom med pussekluten

fordi det er så fint eller fordi jeg er så fryktelig lei meg

gamle skorper jeg ikke kan la være å pille på

noen vinduer gror igjen

men det hender du kommer innom

med pussekluten din

noen ganger går jeg opp alle trappene

og pusser vinduene på loftet
mye ser annerledes ut da

jeg la ut om en fyr

solnedgangen er finest når det er skyer i horisonten, sa han, han pleide å springe opp bakkene, rak i ryggen som en som visste best om det meste, som et nyvaska hvitt laken på tørkestativet, et sånt laken som jeg alltid er redd for å skitne til

vi satt ved siden av hverandre og jeg la ut om en fyr jeg hadde hørt snakk om da han brøt inn og sa noe om bror sin, jeg lytta med et halvt øre og fortsatte å snakke om fyren min og like etter gikk han

det var en sånn dag da det verste ble liggende igjen da jeg trakk i snora, jeg hadde bare joggesko på beina og visste jeg måtte over blautmyra, jeg kjente på lettelsen da tankene gikk en annen vei

det er forskjell på regn

det er forskjell på regn

det er tunge, reale dråper

og det er yr så lett

at det nesten går over i tåke

det er dager

vi ser fyret langt der ute i havet
og det er dager

vi knapt ser over sundet

kroppen synger

kroppen synger sangene sine her ute ved havkanten

fraktebåtene siger jevnt gjennom den indre leia

småbåtene ligger i gresset og venter skamløst med buken i været

rognebærtreet viser blygt fram knoppene sine

det er sankthansblomster mellom einerbuskene

svaberg og rullestein, lett regn og tare når det ebber

for det ebber

og kroppen synger de gamle sangene sine

ville og uhørte viser, vonde og vågale vers

Lysøysund i juni 2017

hun tok sjansen på kjøttpålegget selv om det hadde gått ut på dato

hun tok sjansen på kjøttpålegget

selv om det hadde gått ut på dato

det var verre med rekene

de fleste vil nok likevel

gå på jobb i morgen, sa han

sannsynligheten for noe annet er helt marginal

for styret har fattet sin beslutning

det var et tåpelig vedtak

men sånn ble det

hun sa det helt sikkert

var godt ment

han visste ikke helt

denne melka er sur, skrek ungene

hun tok en slurk av flaska

og kunne umiddelbart bekrefte hypotesen

ti tusen meter over bakken

hendte det at han tenkte

hva faen er det jeg holder på med

likevel våget han å spørre henne

om hun ville det samme som han ville

og det ville hun

dette er et legeme, påsto presten

og dyttet små kjeks

i munnen på dem begge

han fant en flenge

han fant en flenge i diskursen

og registrerte lettet

at tankene slapp ut en annen vei

det er ikke vått når det er tørt

det er sjelden man kan gå

fra bunnen til toppen

uten å passere midten

døra kan være åpen

eller stengt eller på klem

det kan jeg også være

det er ikke vått

når det er tørt

sånn er det bare

alt det jeg ikke ser

jeg ser ikke det flaggermusa ser

ikke det hvalen eller pinnedyret ser

eller de som stemte på Donald Trump

jeg ser ikke brillene mine

jeg ser ikke fargen på øynene mine

ikke hjertet mitt eller lungene

blendet av mitt eget ser jeg ikke det du ser

nedsenket i ditt eget

ser du ikke det jeg ser

du gråter når jeg smiler

og det du avskyr berører meg ikke

jeg vet ikke hva du tenker når du sier det går bra

vi hakker i de epleskrottene

vi får servert

undulaten min og jeg

det er ingen ende på veien

det er ingen ende på veien

bygater, motorveier og landeveier

den ene etter den andre

kjerreveier med gress i midten

gamle stier og far

sideveier, omveier

de går til store byer og langt ut i ødemarka:

Haslatangen, Bortistu og Tranøy fyr

den breie veien

ser seg ikke til siden

ser ikke brua over bekken

og bryr seg ikke om det gamle tråkket oppi lia

den breie veien

skjærer nådeløst gjennom landskapene

og etterlater seg et savn

like grått som et møte i administrasjonen

du kommer til et skilt:

det er fire mil til Otta

men veien renner alltid videre nedover dalen

mot nye landskap og hus,

ferjer, bruer og tunneler

til København og til Salzburg

ja helt til Roma om du vil

jeg er en vei

og det er du også

og noen ganger er vi den samme veien

du og jeg

det blir en omvei av og til, det er så

med nedsatt fartsgrense

på grunn av nødvendig vedlikehold

men det er ingen ende på veien

da uværet kom

da uværet kom

grov hun seg ned i snøen

og kom ikke ut før det var over

da hun krøp ut av hulen

var løypene snødd igjen

og ingenting som før

som hvitveisen under det visne lauvet

lå hun i skjul

og ventet på vennlig vær

da de skjøre blomstene

våget seg fram den våren

stod de og skalv under bjørketrærne

du er en sliten stokk

du er en sliten stokk, et stykke rekved

slipt av bølgene og steinene på stranda

du er svarttjern

og myr og mose

du har en nyve i panna

og du tror meg ikke når jeg sier jeg forstår

jeg stanser utenfor huset ditt

du står gjemt bak tynne kjøkkengardiner

håpet ditt er en svale

høyt oppe under himmelhvelvet

troen din er altfor tung

til at du kan bære den alene

som en kornåker etter skuronna

som en kornåker etter skuronna, tenker hun

om den gamle med skjeggstubbene

som en gåsunge i vårsola, tenker han

inne i barberskummet 

en lys morgen i mars

det er en lys morgen i mars

verken sol eller regn

noen enslige snøklokker bare

i det visne gresset bak garasjen

fargeløse lauvtrær og gammal strøsand

jeg er altfor tynnkledd

jeg hadde grått den natta

og våknet i dette stille lyset

morgensola

morgensola avslører

alle smulene på kjøkkenbenken

en strikkasokk har blanda seg inn i fargavasken

den har satt sitt ulne preg på t-skjorta mi

og jeg gjøres oppmerksom på at det henger igjen

litt tomatsaus fra makrellboksen på kinnet

utenfor herjer gravemaskinene i avfallshaugen

og rydder unna alt unyttig

ei gammal kråke har slått seg ned

på den nedlagte jernbanelinja

jeg er

1 

jeg er en ulldott i borrelåsen

ei flue du kan vifte vekk

2

du kjenner meg ikke

jeg har røtter i alt

jeg er en ekte sopp

3

jeg er arr etter knust glass

vi var begge tørste

det er fint

det er fint å se over på den andre sida

se kveldssola blinke i alle vinduene

bodde jeg på den sida

så jeg dem ikke skinne slik

det er fint å sitte på et svaberg

og se ut over holmer og skjær

fra skjæra ser jeg bare

tunge skyer over land

det er fint å se ut over havet

der kan ingen slå seg ned

ingen grunn

han hviler på magen hennes

hun rusker ham i håret 

dyna har sklidd ned på golvet

og de lar den ligge

det er ingen grunn

til å gjemme seg