nå skal det gå langsomt

nå skal det gå langsomt

jeg skal slentre omkring og se meg om 

og tenke på det som er verdt å tenke på

og på det som faller meg inn

langsomt og langt og lenge skal jeg tenke

så langt som herfra til Moss og til Lésvos og Damaskus

jeg skal tenke på ungene og på plasten i havet

og på henne jeg ikke har sett siden ungdomsskolen

(lurer på hvordan det gikk med henne)

og på Arbeiderpartiet

man sender da ikke unger på 18 år aleine til Afganistan

det er ingen skam å snu

jo litt skam er det kanskje

men det må man tåle noen ganger

det vet jeg så altfor godt

dette tenkte jeg langsomt og veldig lenge på i dag

at ingen skulle behøve å være aleine når natta kommer

det var ikke noen ny tanke

den ble bare så viktig der jeg satt og venta

på at en eller annen hadde tid

på at et eller annet skulle skje

novembernatt

det er bare den gamle blodbøken

som holder på bladene sine i natt

kom nå, sier du

kom nå, vi skal tidlig opp i morgen

jeg kommer snart, sier jeg

jeg kan slukke lysene 

november

etter de stormfulle høstnettene spar jeg unna rusk og sand fra sluket, jeg koster trappa for vissent lauv og samler det i svarte sekker, og når det begynner å sludde, bærer jeg den siste utestolen inn i bua sammen med noen krukker med blomster som man med god vilje kan påstå har holdt ut til nå, nå det får være nok, nå snur jeg ryggen til, nå får snøfillene snart komme og dekke over det som er igjen så vi får fred en stund, det dukker jo opp igjen, det som må dukke opp igjen, nå skalker jeg lukene og tenner opp i peisen, nå får det stå til enten det er medbør eller motbør som kommer

hun er blå

hun er blå som fjell og akeleie

som blåbærflekkene på den hvite anorakken

og som plommene når de endelig er modne

NRF og Audhumbla

jeg kom forbi noen kyr, noen kjøttberg som vraltet avgårde og gjorde stien om til gjørme, som slapp rukene sine hvor og når det passet dem, som rapte metan og feis så det svei i nesa, og jeg så den nærmeste av dem i øya, disse fjerne dyreøya, og lurte på hva det var hun så, hva hun tenkte, om hun tenkte, eller om hun bare var, slik hun alltid hadde vært, fra eldgammel tid av, om det var visdom og fred i de blasse øya, eller om det bare var drøv og gulp og fordøyelse fram og tilbake gjennom alle de fire magene før hun slapp ut nok en ei ruke bak og mer metan foran

jeg satte meg ned i grøftekanten med kullstift og papir og oppdaget en forunderlig rett linje helt fra halen og fram til panna, og jeg lurte på hva det kunne bety, jeg hadde alltid trodd det var en sving et sted i ku-streken, men det var det ikke, det var ingen sving på kua, ingen krøll, kua var bare rett fram der hun stod og tygde og rapte og slapp rukene sine fra seg der det passet henne

joda, jeg har hørt om ei ku som ikke la seg fordi det lå en guttunge og sov ved siden av henne i den trange båsen, jeg har hørt om redde kyr og kåte vårslepp-kyr og om ei leder-ku som ble fornærma da bonden tok bjella fra henne, og jeg har vært i bås-frie EU-fjøs med kløautomater og datastyrte melkemaskiner og sett kyr vralte bedagelig omkring og legge seg på mjuke ku-madrasser, nesten som jeg selv slenger meg ned på sofaen foran TVen for å sløve litt om ettermiddagene, så jeg skal ikke trekke for raske slutninger, tvil skal man alltid ha, både i den ene og den andre retningen

for det er jo kyr overalt i verden, og det er jo noe med denne melka, denne søte melka fra de svulmende jura, denne grunnleggende livsbetingelsen for alle pattedyr, mens de fleste av oss har nok med å amme våre egne unger, så øser kua melka si ut i overflod, hun tygger og tygger og stirrer inn i båsen sin eller inn i den store visdommen for alt jeg vet, og lar oss hale og dra i spenene sine og forsyne oss med selve livet, hun gir oss veien til landet med ost og fløte og melk og honning og slipper enda ei ruke ned på betongen, ei ruke som bonden til og med kan gjødsle jorda si med, det er melk og møkk og metan, det er den evige drøvtygginga og de svulmende jura, det er fire spener og fire mager, det er øst og vest og nord og sør, og det er disse eldgamle øynene, det er Audhumbla selv, urkua som holdt Yme i live og slikket Bure fram fra de saltdekte steinene, det er blodig biff og melkesjokolade, og det er gullkalven også, om vi ikke passer oss

tre ting

det er tre ting jeg ikke vil være

det første er breial

det andre er uoppmerksom

det tredje hun sa

husker jeg ikke

jeg er ganske god

jeg er ganske god på det intense

og på det å være alene

men jeg er ikke særlig god

på det midt imellom

god dag, hvordan går det

jo takk, bra

og så da

hva så     

jeg holder meg unna stiene

jeg holder meg unna stiene, og sørger for å ha et sted jeg kan stikke meg unna, ei tung gran eller en bergskrent hvor jeg kan gjemme meg, og kommer jeg til ei glenne i skogen, skrår jeg straks inn i skyggene igjen

men villskogen er mye tyngre enn den var, bratt og ulendt, jeg skritter over kvister og røtter, falne trær og steiner, jeg sklir på sleip mose, jeg faller og slår meg, jeg skrubber meg opp og blør både inni og utenpå, det er nytteløst, jeg må og jeg vil ikke, jeg fryser og er redd for sola

det er en slags forskjell på det å gi opp og det å gi etter og jeg vet ikke hva jeg gjør når jeg lar bekken dra meg nedover mot tjernet, det er mørkt og bunnløst og mye større enn jeg trodde det skulle være, mye større enn det var den gangen, det er det samme lille tjernet, men er det ikke det samme som det var, og det er ikke lenger mulig å se hvem det er som sitter der ved bredden på den andre siden, det er for langt unna, men jeg tror, når jeg kikker etter, at det er deg jeg skimter, at det er du som sitter der og sjeneres av sola, den stikker deg visst i øynene, og det er vel derfor du løfter hånda di, jeg kan ikke tro noe annet enn at det er på grunn av sola

eller er det likevel meg, er det likevel meg du ser etter, meg du ser, jeg er jo ikke så langt borte, jeg har aldri vært så langt borte som du tror, jeg står fremdeles der jeg sto den gangen jeg sang, den sangen du vet, jeg kommer alltid å stå her, selv om jeg prøver å gjemme meg, du blir ikke kvitt meg og jeg blir ikke kvitt deg jeg heller

så jeg tar opp mobilen, men legger den fra meg igjen, det er jo ingen vits i å ringe, det vet jeg jo, det er sikkert ikke deg heller som sitter der på den andre siden av dette tjernet som er blitt så mye større enn det var, dere er ikke til å kjenne igjen, verken du eller tjernet, selvfølgelig er det ikke deg, det vet jeg jo, jeg kunne like godt stått på en balkong i byen, i et portrom, ved et alter eller i en båt langt til havs 

den tyngste traileren opp Moholtlia

jeg er den tyngste traileren opp Moholtlia

jeg sliter meg opp bakkene

med flere tonn tvil

bare bært du

bare legg deg over i den andre fila og fyk forbi

jeg kommer jeg også

jeg er den tynneste kvisten på epletreet

men jeg slipper deg ikke

det er klart han har rett

det er klart han har rett og nå er det hans tur

han som slår fordi han har muskler

og sprenger fordi han har krutt 

nå må det være slutt på alt tullet, sier han

de som mener noe annet

kan dra tilbake dit de kom fra 

hun kneler i den mjukeste mosen

og lytter til årringene i en stubbe

brødarbeid

det passer meg godt å bake brød

brødarbeid er nøkkelen til ikke-voldelig økonomi i følge Gandhi

og når du elter en deig kommer det ofte noen tanker dumpende

noen tanker kommer luskende som ulver om natten

noen er milde som duskregn

noen kan tenne en brann 

noen tanker kan bli til en havn

hvor du kan gå i land

når deigen er satt til heving

jeg kan vrenge sjela mi jeg

jeg kan vrenge sjela mi jeg

om du tar vel imot henne

og ikke gjør henne til din

for det er mi sjel

og jeg vil vrenge henne sjøl  

og jeg vil gi henne mine egne navn

slike som

feigefrosk klokedum

hestefjes lurenils

rasleblad mørkenatt

og heite hud

tro ikke

at du kjenner meg 

samsø

jeg gikk i land på en liten prikk i havet

der husene hadde lagt seg i le for blesten

og varmet seg under store dyner av halm

de hadde vinduer så lave

at man burde bli liggende om man ville se ut 

og det var noen hauger av sand der på øya

som de kalte bjerge

hvor trærne var blåst så skjeve av vinden

at jeg måtte tenke på far

på hans krumme rygg og hans tause standhaftighet 

når jeg innser at fortellingen ikke henger sammen

når jeg innser at fortellingen ikke henger sammen

når jeg forstår at den er full av motsetninger

angst, begjær og feige valg fordekt som gode intensjoner 

når jeg ikke lenger behøver å forsvare meg

når jeg er fri fra trangen til å rydde unna alt det

som undergraver fortellingen om mitt liv 

(til Ulf)

du som spiser bringebæra

du som spiser bringebæra

rett fra busken

du har ei eske med brev

du aldri har sendt

du snudde deg og så etter meg

da du gikk

jeg er forblåst lyng

på kirkegården

jeg står stand by

med mine omfavnelser

ikke spør

ikke spør om du ikke vil høre

for min skyld behøver du ikke be meg fortelle

du trenger ikke bekymre deg for meg

jeg har nok å tenke på

noen vinduer

noen vinduer er jeg stadig bortom med pussekluten

fordi det er så fint eller fordi jeg er så fryktelig lei meg

gamle skorper jeg ikke kan la være å pille på

noen vinduer gror igjen

men det hender du kommer innom

med pussekluten din

noen ganger går jeg opp alle trappene

og pusser vinduene på loftet
mye ser annerledes ut da

jeg la ut om en fyr

solnedgangen er finest når det er skyer i horisonten, sa han, han pleide å springe opp bakkene, rak i ryggen som en som visste best om det meste, som et nyvaska hvitt laken på tørkestativet, et sånt laken som jeg alltid er redd for å skitne til

vi satt ved siden av hverandre og jeg la ut om en fyr jeg hadde hørt snakk om da han brøt inn og sa noe om bror sin, jeg lytta med et halvt øre og fortsatte å snakke om fyren min og like etter gikk han

det var en sånn dag da det verste ble liggende igjen da jeg trakk i snora, jeg hadde bare joggesko på beina og visste jeg måtte over blautmyra, jeg kjente på lettelsen da tankene gikk en annen vei

det er forskjell på regn

det er forskjell på regn

det er tunge, reale dråper

og det er yr så lett

at det nesten går over i tåke

det er dager

vi ser fyret langt der ute i havet
og det er dager

vi knapt ser over sundet

kroppen synger

kroppen synger sangene sine her ute ved havkanten

fraktebåtene siger jevnt gjennom den indre leia

småbåtene ligger i gresset og venter skamløst med buken i været

rognebærtreet viser blygt fram knoppene sine

det er sankthansblomster mellom einerbuskene

svaberg og rullestein, lett regn og tare når det ebber

for det ebber

og kroppen synger de gamle sangene sine

ville og uhørte viser, vonde og vågale vers

Lysøysund i juni 2017