det er overgangen som er hellig

det er overgangen som er hellig

morgenen og skumringen

beslutningen, overgivelsen og den nye innsikten

er Gud

det er når Mikael stikker spydet i dragen

Gud er

solen er ikke Gud, ikke Mikael heller

og når sirkelen er fullendt

avtar den

stubben

i hundre år har bjørka vokta huset

men nå er sprekken blitt så djup

at vi skjønner hun begynner å få nok

vi sier ikke så mye, naboen og jeg

vi sager, kløyver, stabler

men det slenger noen kommentarer, selvfølgelig

om tette årringer og seigt virke

om furer, råte og tunge greiner

som får kløyver’n til å svette

til slutt drar vi av oss lua

tar en dram og tørker panna

kikker på stabelen

som skal gi oss varme noen år

og stubben, sier naboen, hva gjør vi med den

han kjenner meg og ser på meg og ler

den kan jo være god å sitte på

han skjønner jeg begynner å få nok

den får stå i førti år, flirer jeg

til kirkevergen sier den må slettes

jeg har blitt ganske god til å bruke lang tid på ganske lite

jeg har blitt ganske god til å bruke lang tid på ganske lite

lese bøker og glane ut i tomme lufta for eksempel

tenke på når

eller om

jeg skal ta til med det andre jeg skal gjøre i dag

det første var jo fort gjort unna

(å skrive liste over dagens gjøremål)

jeg tror jeg venter til i morgen

eller i overimorgen

i overimorgen er en god dag å gjøre ting på

jeg har alltid likt i overimorgen

det er ingen sak å glemme det man skal gjøre i overimorgen

kanskje skinner sola eller kanskje ligger det litt snø igjen på bakken

det er stille i sofaen

tankene lurer seg avgårde på egen hånd

åpner glemmekista 

og drar opp noen tause, forståelsesfulle smil som gjorde meg liten

meldinger jeg ikke forsto

gamle bekjentskap, hvor ble de av

men sesselja er der, og doktor rieux og abdel latif

barbarotti spør om vi ikke snart bør ses igjen

ja til og med evert bäckström kommer luskende med salamien

det blir litt mye liksom

jeg tror jeg unner meg en dupp

jeg ble så trøtt med ett

Sesselja: kvinnelig kjærlighetsideal i Bergsveinn Birgissons roman «Reisen til livsvannet» («Lifandilifslækur» 2018)

Bernard Rieux: lege i Albert Camus’ roman «Pesten» («La Peste» 1947)

Abdel Latif: lite ideell far og lik i Khaled Khalifas roman «Døden er et slit» («Al Mawt ‘Amalon Shaq» 2015)

Gunnar Barbarotti: kriminalbetjent i Kymlinge, hovedperson i 5 romaner av Håkan Nesser

Evert Bäckström: korrupt kriminalkommissarie og vulgær antihelt i Leif GW Perssons kriminalromaner

ikke mange ukene siden

det er ikke mange ukene siden

vi satt tett inntil hverandre, spiste og drakk

stakk hodene sammen under kvissen

kysset kona under nyttårsrakettene

og ga naboen en klem

i går vinket jeg til JK

som var ute med hagesaksa

men jeg kunne ikke støtte ham

i gardintrappa

i dag er det stille og hvitt

vi visste jo at jula

ikke varer til påske

men i år varer fasten til st hans

og det er usedvanlig lite spesielt

at kona og jeg har en kveld sammen

jeg som til vanlig går og suller for meg selv

jeg som til vanlig går og suller for meg selv

merker ikke så store forskjeller

jeg pleier jo likevel å ta bussen utenom rushtidene

sporten har forsvunnet selvfølgelig

og gitt meg enda bedre tid til å tenke

på døden for eksempel

døden er ikke et ukjent emne for oss i risikosonen

og på ungene selvfølgelig

vi i risikosonen tenker mye på ungene

jeg liker bedre å tenke på ungene

og døden

enn å fylle ut en søknad til forsikringsselskapet

for å få igjen pengene for den turen til Paris

jeg og gutta skulle vært på akkurat nå

akkurat nå skulle vi spist lunsj på Le Procope

dukket ned i overfylte metrostasjoner

og sett PSG på Stade Saint-Germanois

i stedet snører jeg på meg piggskoa

og finner en sti gjennom vinterskogen

der jeg ikke møter noen andre enn meg selv

tenker på tiden

at jeg skal synke ned i den

i stedet for å jage den

og på disse usynlige dyrene

som kryper fra menneske til menneske

og tvinger oss inn i oss selv

jeg går ikke tom

jeg går ikke tom

jeg har kaffe

flere pakker røyk i skapet

og så mange uleste bøker at det holder i lang tid

men det ligger fire døde fluer i vinduskarmen

og sjøen går hvit 

bjørka

den gamle bjørka var opprørt i natt

slengte fra seg sine svarteste kvister

og rablet rasende på snøen

nå strekker hun på seg i morgenstilla

og venter på viskelæret

lette fjon henger allerede i lufta

blåmeisen

den brisker seg ikke, blåmeisen

der den sitter i berberissen

og bruser med fjøra

den fryser

like godt å si det som det er

sang i sorgen

det finnes en sang i sorgen

uten den finnes ingen sorg

sangen skal følge deg

sangen skal bære deg

ut av det mørket

du ikke ser ende på

(til V.)

ikke hans skyld

han springer for livet

drikker grønnkåljuice

og sørger for at fargen på urinen

er i tråd med gjeldende helseforskrifter

det skal ikke være hans skyld

når han dør

fin

av og til er du så fin, sa hun

jeg lurte på

hvilke situasjoner hun siktet til

da jeg ikke var   

selv om

selv om du ikke

synger lenger

er det ikke likegyldig 

at du sang

i kirsebærtreet

hun gjemte seg i kirsebærtreet

og spyttet steiner i hodet på de voksne

de som la merke til henne

syntes hun var søt

men det var hun ikke

hun sonet en dom på tjue år for barndom

med mulighet for tidlig løslatelse

hvis hun var søt

og det var hun

noe hadde hun jo lært

juledag

han tok imot salmeboka

dro av seg lua

og satte seg langt bak

han hadde hvit skjorte under anorakken

slik det høvde seg på juledag

slik de alltid hadde

slik det alltid hadde vært

før evigheten gikk i stykker

og han skjønte

at ingenting er tenkt ferdig

og at alt kan forstås annerledes

det var ikke mye av ham

som raget over kirkebenkene

han var en fremmed og ville være det

hadde ikke annen tro

enn den som for alltid

satt fast i kroppen

jeg ville ha sagt ham noe

samme hva egentlig

om været og skiføret for eksempel

jeg kunne bedt ham utdype Heraklits syn på forandring

hvis han var i det hjørnet

eller hva det betyr å gi av sin fattigdom

men da postludiet var over

hadde han gått

Mark 12,42–44

jeg håper det ordner seg

jeg håper det ordner seg i 2020

at Trump blir kasta

og grådige tar til vettet

at politikerne prøver å bli enige

så ungene ikke mister håpet

at tvilen seirer over skråsikkerheten

at de som har funnet veien videre

fortsetter å lete

PÅ JULEHANDEL MED NYE VINTERSKO

-          Brukte du virkelig to timer i skobutikken? spurte Maria.

Jeg hadde vært i byen for å kjøpe nye vintersko. Og ja, jeg hadde brukt to timer, for jeg hadde nemlig vært på Lerkendal og frosset meg følelsesløs på føttene, og dessuten har jeg noen breie føtter i størrelse 47. Og ikke minst har jeg, ved siden av store gubben hesten, en særdeles lang peke-tå som stadig pådrar seg liktorn. Jeg ga derfor blaffen i å vurdere vintersko som ikke minnet om truger, men sørget for å skaffe meg to varme undersåtter med generøs tumleplass for mine plasskrevende tær. Det tok sin tid. Men til slutt kunne jeg glad og fornøyd si farvel til en tålmodig ekspeditør som ga meg et ekstra par skolisser med på kjøpet før hun satte i gang med oppryddingen.

Forleden skulle skoa innvies på vår årlige adventstur til vinterlige Østersund for å kjøpe juleskinke. Men høyreskoa gnagde mer og mer. Både på stortåa og den lange ved siden av. Humøret sank i takt med timene som gikk. Hadde jeg virkelig gått i baret nok en gang? Tiltakende deprimert, taus og skamfull subbet jeg av gårde, jeg hadde jo brukt flere timer og godt over tusen kroner i skobutikken.

            Jeg sa ikke noe til Maria, hun trodde sikkert jeg var blitt en sånn butikk-lei mannemann. Men det var jeg jo ikke, jeg kan gjerne gå i butikker, jeg. Særlig hvis butikkene har stoler hvor jeg kan sette meg ned. Jeg var slett ikke butikk-lei, jeg var dypt deprimert over mitt mislykkede sko-kjøp, min dårlige vurderingsevne, de godt over tusen kronene jeg hadde kastet ut av vinduet, mine svære føtter og mine vonde tær. Det var ytterst pinlig at jeg nok en gang hadde kjøpt meg for små sko. Det underlige var at venstreskoa passet.

            På veien hjem etter flere timers handletur var smertene så store at jeg måtte innvie Maria i mine lidelser. Naturlig nok tok hun det lett ettersom det ikke var hun som var problemet, og hjalp meg velvillig av med skoa da vi kom opp på rommet. Da ramlet de ekstra skolissene ut, de som den tålmodige ekspeditøren hadde lagt innerst i høyreskoa.

for min skyld

hun fanget meg

i et syltetøyglass

for min skyld, sa hun

og skrudde lokket på

etter det fant jeg aldri ut

hva jeg for min skyld kunne gjøre

det er ikke ditt

det er ikke ditt

det jeg ser

bare noe av mitt

jeg kjenner igjen

jeg skulle gjerne vært litt mykere

jeg har tinntallerkener jeg aldri bruker

og kvier meg for den tunge bakken

jeg glemmer navn

og hvorfor jeg gikk ned i kjelleren

jeg endrer aldri innstillingene på pcen

jeg sier jeg har annet å tenke på

jeg skulle gjerne vært litt mykere

(og litt stivere også, for så vidt)

når jeg har grått ferdig

ler jeg litt