Det er
vanskelig å snakke om det som ikke er helt på plass, det som du ikke har helt
orden på eller som du ikke har svaret på. Det kan bare være at du ikke klarer å
få ryddet plass for det, at du får det ikke til å passe inn i hodet eller tiden,
eller det kan være at du får det midt i fleisen og det gjør deg urolig, trist
eller bekymret. Det kan være en setning som plutselig dukker opp i tankene dine.
Det kan være noen som sier noe, eller noe som noen skriver, noe som berører deg
et sted som er ømt og sårt, du har kanskje en sjelelig blåflekk fra gammelt av
akkurat der på et sted der du tidligere har fått deg et slag, slike blåflekker
har vi jo alle, og du får en smertefull berøring i tanken eller i sjelen, det
er en tanke som svirrer rundt, kanskje særlig når du våkner om natten, som gjør
deg urolig, som fører til nye spørsmål, til ulyst, til ubehag. Kanskje til sorg.
Joda, du vet
at du i slike tilfeller så burde du eplekjekt si at spørsmålet eller replikken,
eller hva det nå kunne være som gjorde vondt, - at det fyller deg med
nysgjerrighet, at du burde glede over å få brakt tankene dine i herlig og
fruktbar uorden. At du burde tenke som Leonard Cohen: «There is a
crack, a crack in everything, that’s how the light gets in.» At det er slike uroligheter som skal
bringe deg videre som menneske, som skaper nye spørsmål. For det er vel nye gode
spørsmål vi vil ha, ikke sant? «Dette vil du vokse på» sier noen, mens du
sitter der og har det vondt med deg selv og livet, et positivt perspektiv er jo
selvsagt også et perspektiv. Men det er et budskap uten trøst, slik du opplever
det. For det er jo ikke slik. Man føler heller at man minker. Man føler seg så
liten at den himmelen du eventuelt skimter, den ser du «gjennom lissehøla i
skoa» dine, for å si det med Hans Børli.
De er ubehagelige disse spørsmålene som bare bringer med seg enda flere
og nye strevsomme tanker og spørsmål, som krever arbeid og omstilling, ikke
minst i eget hode, spørsmål om hvem vi er og om hvem vi bør være.
Det var 1994
at jeg var med på å arrangere en kulturkonferanse i Bergen med mye av den
bergenske kultureliten til stede. Jeg hadde holdt en forelesning om de temaene jeg
alltid har elsket å bevege meg blant, grenselandene mellom leik, kunst, kultur,
voksenrolle og barndomsforståelse. Og jeg var særlig fornøyd med tittelen på
denne forelesningen: «Det unyttiges nødvendighet». Det summerte opp budskapet på
en glimrende måte, syntes jeg. Forelesningen gikk strålende, og det ble skålt i
perlende vin under minglingen før middagen litt senere på kvelden, og
komplimentene var mange.
En av de sentrale
(og ikke minst kvinnelige) bergenske kulturarbeiderne kom bort til meg og sa
«Du er min helt!» Og det ville jeg jo gjerne være. Hvem vil ikke være en helt! Det
ville jeg i alle fall være helt til en annen og sannsynligvis enda bedre
venninne, en klok, varm og høyst empatisk (og kvinnelig) professor, kom bort
til meg og hvisket: «Du Ivar, vi tror
ikke på helter lenger, gjør vi?» «Nei, det gjør vi da ikke,» svarte jeg, - temmelig
falsk, må jeg innrømme, og uten særlig overbevisning. Men hva annet kunne jeg
svare, hun hadde jo rett, hadde hun ikke? Jeg kunne da ikke motsi en slik ydmyk
klokskap og si «Joda, jeg tror på helter!» For vi tror ikke på helter, gjør vi?
Vi får vel nøye oss med en sjelden opplevelse av å se himmelen gjennom
lissehøla i skoa?
For hun
hadde selvsagt rett, professoren: Det er selvsagt saken som er viktig, vi er
alltid bare på vei, det er sprekker av lys som av og til skinner på oss, det er
glimt, men det er saken som er viktig, ikke oss. Vi gjør jobben vår så godt vi
kan og den kan alltid bli bedre. Og jeg burde selvsagt ha vært moden nok til å
si meg enig med professoren med større indre overbevisning den gangen, men jeg
var nå bare meg, et vanlig menneske med et opprørt og akkurat der og da, og i den
situasjonen en kveld i november 1994, med et nokså overstimulert sjeleliv. Hun
etterlot meg vaklende mellom å være grandios og pinlig avkledd, skjønt det var
nok ikke hennes intensjon, hun trodde sikkert jeg var klokere og langt mer
moden enn jeg var, og hun trodde neppe at hun omskapte meg til en Ikaros, fallende
ned fra himmelen med sine forbrente vinger etter å ha forsøkt å nå solen, ubehagelig
uroet over å ha måttet frasi meg min nyss oppnådde heltestatus, hengitt til å
forsøke å forstå min tross alt temmelig beskjedne plass i tilværelsen. Et
ubehagelig spørsmål. «Vi tror ikke på helter, gjør vi?» Jeg stod der og måtte
velge mellom enten å være klok og ydmyk eller å være helt. Og jeg følte meg temmelig
dum. Med rette.
Kanskje
handlet det også, i ettertankens lys, noe om et «der og da» som gjorde det
vanskelig å se seg selv i et lengre tidsrom og i en større sammenheng og
underlagt noe langt større enn meg selv.
Det bør
kanskje være på tide å ta ut litt avspasering nå, vil kanskje noen av dere bemerke
til denne historien. På tide å være menneske. På tide å feire jul. På tide å bøye
kne ta imot en Gud som solidariserer seg med oss dumme, sårbare, feilbarlige og
selvhøytidelige mennesker, på tide å ta imot et budskap om nåde i form av et
lite barn i en ussel krybbe.
I høst var
jeg på en konferanse der det dukket opp en setning på power-pointen som lød
slik: «Barn skal oppleve å være uerstattelige». Det var enda en vanskelig
påstand. Den er rett på en måte. Min sønn var uerstattelig. Særlig for oss
foreldre. Min datter som ble født knapt året etter at sønnen min døde, hun er
også uerstattelig, men hun erstattet ikke han som døde. Hun var en annen, et
annet menneske som ikke skulle belastes med å måtte erstatte noen som helst.
Hvert menneske er unikt, egenartet og uendelig verdifullt.
Menneskeverdet.
Jeg slår på Dagsrevyen og ser alle disse millioner av mennesker på flukt.
Innimellom ser jeg anonyme småunger som tasser i gjørma med tynne sko. Jeg ser
døde barn som plukkes opp fra Middelhavet eller på en strand i Tyrkia eller
Hellas. Hver og en unike, egenartede, uendelig verdifulle og uerstattelige
barn. Jeg følger med på Assads og ISILs terror i Syria, Paris, Beirut og på
Sinai. Jeg ser alle disse sultne barna i ørkenen i Sør-Sudan, alle de
innestengte menneskene i Palestina og i flyktningeleirene i Libanon. Jeg lurer
på hvor mange barn de treffer, alle disse bombene som faller over verdens
krigsherjede land. Uerstattelige barn. Uerstattelige mennesker. Like uerstattelige for sine nærmeste som min
egen sønn. Like unike som mine døtre. Det er ikke til å holde ut. Jeg merker
jeg må skrive dette, for hodet
mitt tar det ikke inn, hodet mitt relativiserer og jeg står i akutt fare for å sløves.
Og så er det
samtidig jul og vi må vi da få lov til å kose oss. Visst må vi det. Sammen med de
hellige tre konger skal vi feire det lille unike gudsbarnet i krybben som snart
skal flykte til Egypt fordi Herodes massakrerer alle guttebarn i Betlehem som
er to år og yngre.
Men likevel,
uerstattelig, det er også feil på en måte. For selvsagt er vi også erstattelige.
Vi er unike og erstattelige. Deilig er jorden. Slekt skal følge slekters gang.
Vi er alle en del av noe større. Vi er unike, men vi er ikke helter. Det er
ingen grunn til å tro at en annen ikke kan gjøre jobben like godt som oss. Til
og med mye bedre enn oss. Det er neppe noen som kan gjøre den på samme måte som oss, det er så. Og takk og pris
for det, vil vel noen si. Det er neppe noen som kan være menneske eller
medmenneske på akkurat samme måte som nettopp deg eller meg, men erstattelige,
- det er vi. Vi kan og vi skal våge å slippe andre til når vi må gå. Vi kan
legge ansvaret i andres hender. Likedan vil det aldri bli, men vi er ikke og vi
behøver verken være uerstattelige eller helter.
Så la oss gå
inn i julen med litt senkede skuldre: Å være bra nok og gjøre sitt beste, det
får holde, det får være nok å være bra nok og å gjøre sitt beste. La oss heller
gjøre som gardkjerringa på Innherred: hver julenatt gikk hun alene ut på trappa
for å «fær over aill fadderongan» sine. I tankene kanskje, kanskje i bønn. Og
mens vi står der på trappa og mediterer i julenatta og tenker gjennom alle de
vi er glad i og som er glade i oss, kan vi vel dette spesielle året samtidig
også «fær over» alle de barna som fryser og er redde, utenpå eller inni seg, på
denne vår urolige jord. Og huske på at «du» er alltid er viktigere enn «jeg».
Velsignet
jul.
