kyrie

dagene hadde vært underlig klare

og nettene fulle av stjerner

det var som det aldri skulle ta slutt

varmen innenfra

den jevne rytmen av liv

men vi fryktet det som skulle komme

og vi visste at det kom

villvinen ga opp den natta

den krøllet bladene sine sammen

og lot dem falle

morgentåken stengte oss inne i en kald sky

som visket ut grenser og konturer

rimfrosten malte dagen med sine tynneste farger

isen la seg på vannene

og vi frøs

selv om vi hadde ulltrøyer på

under de sorte frakkene

så frøs vi så vi knapt holdt det ut

benedicto

ansikt som lyser av fred

som jager bort gjedda i sivet

ansikt som kjenner alle de skred

som raser i menneskelivet                                           

ansikt som kjenner igjen                       

sin egen smerte og glede

som vet at jeg både er skitten og ren

ansikt som er til stede

ansikt som smiler og ler

når jeg er motløs og sliten

som kneler og deler brødet og ser

til at jeg får den siste biten

jeg slipper deg nå

jeg slipper deg nå 

jeg lar deg gå

du er fri

om det var deg eller meg

jeg vet-da-faen

jeg husker ikke lenger

og det kan være det samme

så ha det så bra

hjertelig tusen takk og farvel

du er fri

jeg slipper deg nå

dette øyeblikket før

dette øyeblikket før

det skjer

det som ennå ikke har skjedd

det du vet kommer til å skje

dette øyeblikket før

det som må sies

blir sagt

øyeblikket før

du faller 

nok et ubetydelig vers om sannhet

han hevdet bestemt sin mening, men

det var ikke det du forsto

det hender seg ikke så sjelden at

dere har rett begge to

et ubetydelig vers om sannhet

sannheten er det dessverre

altfor mange som har

sannheten lever i spørsmål

og veldig sjelden i svar

En kjerrevei med gress i midten

- Kan du stanse litt her? spør han. 
Hun er vant til det og parkerer i veikanten uten å spørre om hvorfor. De er på biltur, kjører litt dit de vil. Ser seg om. Småprater. Overnatter på små pensjonater, elsker om morgenen før de kjører videre. Tier og tenker, hver på sitt. Hun blir sittende og se etter ham når han går ut av bilen.

Det er en smal, gammel kjerrevei han har sett. Egentlig bare to eldgamle tråkk med gress i midten som forsvinner inn i det ukjente lenger oppe i lia. Han tusler et stykke oppover. Kjerreveien skiller skogen på den ene siden fra en tidligere slåtteng på den andre. En sånn liten teig som bøndene ikke ser noen hensikt i å slå lenger. En lav steingard skiller veien fra enga. Han må stå litt. Det er noe med slike gamle kjerreveier. 

Han er fem år og går alene på en gammel kjerrevei. Han er på vei fra småbruket nede i bakken opp til hytta. Han har kortbukser, sandaler og ei tynn skjorte som klør etter at han har lekt i høyet på låven med ungene på gården. Solen skinner, insektene summer, gresshoppene synger, gule strå vokser i øyenhøyde. Gresset er slått på den lille slåttenga, men bonden har ikke vært etter med sigden for å ta kantene ennå. Han følger en øyenstikker med øynene. Insektsummingen og den øredøvende gresshoppesangen visker bort all tid. Han er midtveis mellom småbruket og hytta, han har stanset opp selv om de sa han skulle gå rett hjem. Det er varmt i solen. Det kjennes som et avgjørende øyeblikk. Det er vanskelig å si hva det er, men etterpå er han blitt mye eldre. Her på denne gamle kjerreveien, fem år og alene, i kortbukser og sandaler. Han tenker tanker han ikke har tenkt før. Om at han er han, bare han og han alene. Om å høre til og likevel ikke. Om ikke å være fri. Du skal ikke suge på strå, sier de, du kan dø av det, men han brekker likevel av et strå og stikker det i munnen. 

Han tenker på revebjellene ved kirsebærtreet, på brenneslene bak utedoen, på hoggormen som bestefaren hans dreper mens han står musestille og ser på. Han tenker på bestemors trygge fang som bare er kortvarig og til låns. Han ser verken mor eller far. Han vet ikke hvor de er. Han vet ikke hva klokken er. Han har ikke klokke. Han vet at kjerreveien går videre innover, langt forbi hytta, så langt at han bare har hørt snakk om at det skal være et annet lite gårdsbruk langt der inne i skogen et sted. 

- Det tok sin tid, sier hun når han setter seg inn i bilen igjen, hva var det du sto og tenkte på?
- Jeg vet ikke riktig, sier han, det er noe med slike gamle kjerreveier
- Jeg elsker deg, smiler hun og svinger ut på hovedveien. 

pan

langt inni skogen

så dypt det går an

under en dunkel

skjeggbevokst gran

fins ikke blomster

kun mose og sopp

dit må du gå

og se ned, - ikke opp

der sitter Pan

han er gammel og grå

han spiller på fløyta si

for å forstå

han kan ikke annet

han spiller en sang

den sitter i kroppen

som gir den klang

han spiller for dem

som våger seg nær

inn mellom gamle

og mørke trær

og liksom i mose

og giftig sopp

gjenkjenner sangen

i egen kropp

uansett

uansett om diktet handler om det det handler om
(de tynne nålene på de gamle lerketrærne)
eller om noe helt annet
(urett, avmakt, nåde og begjær):

når det begynner å bli mørkt

og ingenting skjer
er det på ingen måte likegyldig
at det skrives dikt

Hennar song

Eg er våt som november og yr som april.

Eg er sommarens strender og heilt utan tvil.

Eg er ljosaste dagen og svartaste jord,

og eg såg at du grein da eg fòr.

La meg gå.

Eg skal ikkje fara så langt her i frå.

Du vert ikkje borte som teikning i sand,

eg veit du er noko til mann.

Eg vil ikkje vere ein engel på jord.

Eg vil leve eit liv, ikkje livet i fjor.

Eg er blod, eg er kropp, ikkje høgstemte ord,

og eg såg at du grein da eg fòr.

           La meg gå.
           Eg vil ikkje vere eit jordbær på strå.
           Eg gav deg den draumen eg såg at du bar,
           eg veit du er noko til kar.

ordene

ordene mine var i ferd med å kle på seg

de ble så frosne og usikre

og tyllet seg inn i jo takk og ha det så bra

jeg hadde lagt nye omslag på gamle betydninger

de gamle har runde ord

de gamle har runde ord

tunge rullesteins-ord

som rugger trygt og sakte avgårde

mellom perlekjeder og lukket valnøtt

tynne kaffekopper og rekesmørbrød

de gamle elter helkorn-ord

inn i nitti år gammel surdeig

men ingen skjøre tenner knekker

når de spiser

jeg har noen rare småstein

og flere sjeldne brødoppskrifter

som er fullstendig uten interesse

du kom

du kom til det rommet under trappen

hvor jeg aldri hadde selskap av andre enn meg selv

du hengte opp bilder av deg selv på veggene

jeg snakket som besatt

men ble brakt til taushet av toner
våte som november

Jylland

klokka lyver

tiden har verken streker, tall

dato eller årstall

tiden er nå

akkurat nå er både grenseløst viktig

og helt uten betydning

imidlertid

sier vi oss fornøyd med

at noen har brutt tidslinjens rettlinjede jag

at noen har tatt tak i begge ender

og bendt dem sammen til en sirkel

som Jyllands vestkyst

hvor hav speiler land

og himmel møter hav

i hellige overganger

mellom dyner og dønninger

vind, vann og skygger

her vugger landskapet

fram og tilbake

som en mors byssen

som store mors allvitende smil

som en vaggende kjempeskilpadde

med alle sine fortellinger

risset inn i skallet

her vandrer det uforanderlige

hånd i hånd

med den stadige forandring

her tegnes det skisser

og spor kastes opp på stranden

en plastkanne

planker fra en kasse

som kan ha inneholdt appelsiner

her skyller bølgene bort slottene

her forsvinner alle spor

vi går og tier, du og jeg

på den hellige, faste stripen

mellom land og hav

lenge, så lenge

at vi tror

det må være lyset

som stadig skaper nytt mellom oss

som skaper rommet, fargene og tiden

deg i meg

ditt ansikt i mitt

fortellinger vi kan kjenne igjen

Hun smører de ømme føttene

hun smører de ømme føttene til sin gamle mor med salve

og hjelper henne med støttestrømpene

hun ser gråspurven i reiret utenfor kjøkkenvinduet

hvordan den bruser seg opp for å holde ungene varme
hun unner seg en kopp kaffe

Jeg kommer sakte

jeg kommer sakte

jeg tar toget og overnatter underveis

jeg innstiller hodet, kroppen og sorgen på rytmen

og stadig skiftende fornemmelser:

såre knopper, fuktig bunn

ømt og livskraftig

og en merkbar eim av død

alt svulmer, alt hovner

alt vil bli tatt på

for første

og siste gang

Legg deg inntil meg og gråt

legg deg inntil meg og gråt

jeg er en båt

vinden en venn og sjøen så stor

inne på land ligger alle de ord

som kommer til kort

på et hav som vårt

du tror ikke på noen havn

bare savn

bølger og kropp og et rom som er blått

ikke et ord av de ord du har fått

er som det siste

du vet og du visste

jeg seiler deg dit hvor du kan

gå i land

til eldgamle fjell hvor svaberget tier

og revnene gjemmer på gamle stier

skjult i kjerr og i skygge

ligger ei vik og ei brygge

Hun står på den andre siden av veien

hun står på den andre siden av veien

hun skal et annet sted hen og benytter en annen inngang

hun vender både det døve øret og det andre kinnet til

hun trekker andre konsekvenser av ord som «nå» og «kom»

«kom nå,» sier hun

han vet ikke om isen foran uthusdøra vil smelte 

slik at han får tak i den sagen han trenger

for å beskjære frukttrærne før det er for sent

Om å ha lampen tent

Han vet at vanskelige opplevelser har gitt ham blåmerker i sinnet, og at det gjør vondt når noe eller noen kommer borti dem.  Men han skjønner også at de beste opplevelsene heller egentlig ikke er nye. De danser også i rytmer fra tidligere erfaringer. Han drømmer derfor egentlig ikke om det uopplevde, men om opplevelser som får gamle rytmer i bevegelse. Det var landskap, farger, berøringer eller bevegelser som skapte noe i ham som han ofte ikke har ord på, men som kjærtegnet ham, strømmet over ham eller i ham i sympati eller til og med i hengivelse, og som la igjen rytmer som stadig dunker i ham. Rytmer som kroppen minnes. Og noen ganger er det bare kroppen alene som minnes, som bølger som slår mot land etter en hendelse langt ute i åpnet hav.

      Underlig nok er det derfor ofte slik at de fineste opplevelsene han har, får følge av nedturer som er helt ulogiske i forhold til de høydene han bestiger, de utsiktene han nyter eller de berøringene han erfarer. Fordi de bunner i noe som var, i savn. Likevel vil han se deg i øynene og ha lampen tent. For er det nå det er.

Finne en form i natta

finne en form i natta

diffuse tanker som går i ring

kleberstein og døde duer

gammel skam

det stod ei diger nøtteskrike på fuglebrettet

da jeg trakk fra gardinet på gutterommet

jeg ville slippe undulaten ut av buret den morgenen

men friheten var ikke til å leve med