ingen grunn

han hviler på magen hennes

hun rusker ham i håret 

dyna har sklidd ned på golvet

og de lar den ligge

det er ingen grunn

til å gjemme seg

da

da du gjemte deg i kirsebærtreet

og spyttet steiner i hodet på de voksne

da hun kledde seg naken

og blottla din ensomhet

da døden skar så nådeløst

at du ikke hadde noen steder å gjemme deg

da du fikk styrke til å gå

og vett til å bli

jeg skal ikke se

jeg skal ikke se

at du sprekker

at posen revner

og alt går i stykker

du lukker glassdøren

du kler deg i forkledninger

og jeg skal ikke se

det jeg ser

søk i det såreste

søk i det såreste savnet

skjær der det gjør mest vondt

så i den tørreste jorda

let der det er helt tomt

Stillheten etter vind

stillheten etter vind og varme kjærtegn

saueskinnet i lenestolen etter at gjestene har gått

den jevne pusten til et barn som sover

trikken som nettopp har passert holdeplassen

ordene som forandret livet ditt for alltid

drømmen du glemte da du åpnet øynene

Jeg ser henne i et maleri i Córdoba

jeg ser henne i et maleri i Córdoba

den mjuke huden under øret

jeg ser ham i barnevogna utenfor sykehuset

det vesle gammelmannsansiktet er ikke til å holde ut

jeg ser henne i den gamle damen på bussen

hun løfter posene til side og spør om jeg vil sitte

jeg ser ham i han som reparerer vaskemaskinen

han er svett og lukter tobakk og pastiller

Om hakk og kløe

det kan komme noen hakk i livet

og litt kløe

man skal ikke undervurdere noen hakk

og litt kløe

det kan både være godt

og nødvendig

å klø seg litt

i hakkene 

Båt uten brygge

Johannes hadde mista barndomsheimen sin i arveskiftet, og det var vanskelig å være gjest i et hus han var heime. Men sjekta hadde han fått, og da fikk han jo bruke den også, selv om han ikke lenger hadde noen brygge å legge til ved. Så derfor denne turen, det var en prøvetur liksom, en alene-tur, før noen venner skulle ombord og gjøre ham selskap noen dager senere på sommeren.

            Vi hadde avtalt at han skulle stikke innom oss, vi ventet ham til kaffe dagen etter og regnet med at han hadde stø kurs mot hytta. Men sent på kvelden tikket det inn en tekstmelding som fortalte at han hadde fått bensinlekkasje. Han lå i ei vik lenger vest og prøvde å tette hullet. Det var tydeligvis ikke særlig vellykket, for tidlig morgenen etter kom det en ny beskjed: ”Tør ikke stoppe, må kjøre sakte, brannfarlig, må prøve å nå fram til verkstedet før det blåser opp.”

Et par timer senere, vi hadde vært nede for å ta morgendukkerten, så vi ham komme der ute i den gamle sjekta. Han tøffet sakte østover et par hundre meter fra land. Vi stormet opp på svabergene og vinket med badehåndklærne. Han på sin side løsnet flagget fra akterstavnen og viftet tilbake. Slik gled han forbi og jeg kunne følge ham i nesten en time der han seg utover mot fyret før han bøyde østover. Til slutt var han og sjekta bare en liten prikk langt der ute. Da hadde de andre for lengst gått opp til hytta. 

glem de fullkomne

glem de fullkomne

de finnes ikke

det er de lunkne

de feige og late

de svake og redde

det er vi som må gjøre det

de selger deg det du trenger

de selger deg det du trenger

og reparerer bilen din

de tar hånd om pengene dine

og smiler vennlig når du klipper håret

men ikke innbill deg noe

de passer mora di på sjukeheimen

de gir henne mat

og sørger for at hun ikke stikker av

de steller faren din når han dør

klapper deg på skuldra

og sier at det er helt i orden om du gråter

men tro ikke at de bryr seg

du sleit deg gjennom

du sleit deg gjennom de endeløse barskogene

sykehuskorridorene

og flyktningeleirene

du frøs fast ved en grav

da du reiste deg til slutt

hadde du et håp

om at ingen så at det var du

som gikk videre

Kan jeg tilby Dem en kleshenger?

-     Kan jeg tilby Dem en kleshenger?

Jeg hadde ringt på en tilfeldig dør for å spørre om veien til et kjøpesenter jeg trodde lå i nærheten. Men før jeg fikk sagt noe som helst, var jeg med et vennlig smil vist inn i leiligheten, og ytterdøren ble lukket igjen bak meg. Så dette spørsmålet:

-     Kan jeg tilby Dem en kleshenger?

Jeg har et spesielt forhold til kleshengere. Det var muligens derfor jeg ikke umiddelbart avslo forespørselen, spurte om veien og kom meg videre. Jeg hadde jo virkelig ikke noe der i huset å gjøre. Det var ikke slik at det ærendet jeg hadde planlagt, var så viktig, men det var jo noe jeg hadde bestemt meg for å få unna denne ettermiddagen. Og det var derfor, bare for å spørre om veien, at jeg hadde ringt på denne tilfeldige døren.

Men nå sto jeg altså i en fremmed gang foran et fremmed menneske og så at jakka mi var i ferd med å bli hengt opp på en gammel kleshenger i tre. Jeg så med en gang at den var et resultat av elegant utført kleshenger-håndverk, den var pent buet, treverket var solid lakkert og sirlig merket med Emil Ellingsen Skrædderforretning Trondhjem. Kort etter var jakka mi hengt opp under hattehylla. Det hang flere fine kleshengere der, la jeg merke til.

Muligens var det også noe med måten det ble spurt på som distraherte meg. «Tilby Dem en kleshenger» er ikke akkurat den gjengse måten å formulere seg på i mine kretser, selv ikke ovenfor fremmede. Det er en altfor stor og høytidelig formulering både for meg og for noe så unnselig som en kleshenger. «Nei takk, jeg skulle bare spørre om veien,» burde jeg ha svart. Men det gjorde jeg ikke. Av en eller annen grunn ga jeg fra meg jakka og registrerte at jeg til og med var i ferd med å kjippe av meg skoa ettersom jeg ytterst vennlig ble vinket ytterligere innover i den fremmede leiligheten.

-     Sett Dem ned her så lenge.

Det ble pekt mot et par lenestoler og siden jeg allerede var så langt ute på glattisen, satte jeg meg like godt ned mens det ble romstert på et kjøkken ved siden av. Litt etter var det kommet to kopper kaffe på bordet. Jeg ventet et spørsmål om hvem jeg var og hva jeg ville. Det er sikkert en misforståelse, tenkte jeg, det er sikkert en annen som er ventet. Men spørsmålet kom ikke, og jeg fikk ingen tegn som kunne tolkes i retning av en misforståelse. Jeg fikk ikke noen tegn i andre retninger heller, for den saks skyld.

-     Bruker De noe i kaffen?

Jeg nikket, av en eller annen grunn noe beskjemmet, som om det var en form for skam befengt med det å ha behov for litt melk i kaffen. Eller helst var det vel fordi jeg i det hele tatt satt der i den fremmede stua. Uten noen grunn. Jeg følte meg som en inntrenger, men jeg hadde ikke trengt meg inn. Straks etter var det plassert en liten mugge med melk på bordet. Jeg tok meg sammen. Jeg måtte si noe.

-     Jeg ville egentlig bare … , begynte jeg, men ble raskt avbrutt.

-     Jeg hadde en merkelig opplevelse i dag.

Stort merkeligere enn den situasjonen jeg her har satt meg i, kunne vel den opplevelsen neppe være, tenkte jeg. Men jeg sa det ikke. Kaffen ble servert i en stor kopp, noe bortimot et krus nesten, kanskje foretrakk man te framfor kaffe i dette huset, tenkte jeg. Men jeg hadde ikke fått noe valg. Jeg funderte litt på om det var mulig å skille temennesker fra kaffemennesker på utseende eller adferd, men slo det fra meg etter en rask gjennomgang av mine nærmeste bekjente. Stua var relativt liten og varmt innredet med både gammelt og nytt. Nokså uortodokst når jeg så nærmere etter. Det hang en ishockeykølle og smilte til meg ved døra, og ved siden av hang det et alvorlig og vakkert gammelt saltkar i tre med messingbeslag.

-     Det satt en mann foran meg på trikken i formiddag. Han var kanskje femti, litt ubestemmelig i alder. En kraftig kar, pent kledd med skjorte og slips under frakken. Rødmusset og skallet, så vidt jeg kunne se, under hatten. Men han måtte hatt det travelt da han dro hjemmefra, for han hadde tatt på seg frakken uten å fjerne kleshengeren, og klehengerkroken stakk opp i nakken hans bak kragen. Jeg satt og stirret på den kroken, lurte på om jeg skulle si fra eller ikke. Det var egentlig temmelig komisk. Flere av de som satt ved siden av meg bak mannen hadde også lagt merke til kroken som stakk opp og den litt underlige bulken på frakken når vi så nærmere etter. Det var ikke fritt for at det ble utvekslet noen smil der bak i trikken. Jeg har et litt spesielt forhold til kleshengere og kunne ikke dy meg for å fikle litt med den. Muligens var det derfor min feil at kleshengerkroken festet seg i bøylen på toppen av ryggen på det setet mannen satt på. Da han skulle reise seg for å gå av trikken, forsto han ikke hva som holdt ham igjen. Han rykket hardt til flere ganger så knappene i både frakken og dressjakka røyk og til slutt sto han der i bare slipset og hvitskjorta, med hatten på hodet og var blitt enda rødere i ansiktet. Vi som hadde registrert kroken, satt og betraktet opptrinnet, og lurte spent på hva som nå ville skje. Jeg forberedte meg ærlig talt på en kraftig utskjelling da mannen snudde seg og etter hvert forsto hva som hadde skjedd.

Jeg smakte på kaffen, visste ikke helt om jeg turde le. Fortellingen var blitt fremført med en innestengt latter i bunn, men samtidig var det tydelig at det var noe ut over det opplagt komiske som skulle formidles. Jeg lo litt forsiktig og smilte.

-     Men han lo. Han lo så den ikke ubetydelige magen under den hvite skjorta hans ristet. Jeg var redd flere knapper skulle ryke. Og så lo vi alle sammen. Trikkeføreren hadde stanset trikken for å sjekke hva som foregikk, han kom bakover og han lo han også. Det var en sånn magelatter som til slutt gjør vondt og som det nesten er umulig å avslutte. Men til slutt ebbet likevel latteren ut, og mannen i skjorta fikk frigjort kleshengeren og kledd på seg sitt knappeløse yttertøy. «Denne skal du ha,» smilte han og rakte meg hengeren. Det var en elegant gammel kleshenger i pent treverk, lakkert og merket med Emil Ellingsen Skrædderforretning Trondhjem. «Takk skal du ha,» sa han, «dette gjorde dagen min til å bære. Det er altfor lite sludder i hverdagen min.» Så vinket han til oss alle sammen og gikk av trikken.

Jeg lo også selvfølgelig. Så ble det stille. Vi satt og så på hverandre en stund, og jeg sa:

-     Jeg skulle egentlig bare spørre om veien. Jeg skulle ikke inn til deg.

-     Jeg skjønte det. Men vil du ikke ha litt mer kaffe? Så vi kan få oss en ordentlig prat om kleshengere?

Gutten og kanarifuglen

Det sitter en gutt i korte bukser på kveldsbussen i høstregnet med armene sine rundt en liten gul kanarifugl i bur.

Kjenner vi denne gutten eller kjenner vi ham ikke? Vi gjenkjenner ham kanskje, det er jo noe annet enn å kjenne, akkurat som vi kan skille mellom det å se noe og det å se noe for seg. Eller som når du står foran speilet, og spør deg selv om hvem den personen som du ser i speilet, egentlig er.

Men det var denne gutten. Vi vet ikke hva han heter, vi vet ikke om noen noen gang har gitt ham et navn, men han sitter på en buss i skjorte og kortbukser og det er mørkt og det regner utenfor. Folkene rundt ham på bussen har fuktige høstjakker og det dogger på innsiden av rutene.  Gutten føler seg tynnkledd, men han fryser ikke. På fanget har han en gul kanarifugl i et bur som han beskytter så godt han kan med armene sine.

Hvorfor denne navnløse gutten sitter der på bussen, hvorfor han har korte bukser på seg slik en kjølig og regnfull høstkveld, hvorfor i all verden han har tatt med seg kanarifuglen sin på denne bussturen eller hvorfor han er så langt hjemmefra, - se det vet vi ingenting om. Det er ikke slik at man alltid vet hvorfor. Likevel er det slik det er. Det slik det må være i denne fortellingen. Han sitter der i sine korte bukser på kveldsbussen i høstregnet med armene sine rundt en liten gul kanarifugl i bur.

Gutten er litt usikker. At han er redd, er for sterkt sagt. Men han er bekymret. Ingen kan påstå noe annet enn at situasjonen er noe spesiell. At han har kortbukser på i det kjølige høstmørket er så sin sak, men det skal lite til før en av passasjerene skumper borti ham så døren til buret går opp og kanarifuglen stikker av.

På setet ved siden av gutten sitter det en dame og ser på ham. Det er en gammel dame med unge øyne. Eller kanskje det er omvendt, det er ikke så godt å si med denne typen damer, kanskje er det like gjerne en svært ung dame med veldig gamle øyne.

Damen snakker øyenspråket. Gutten kan lese det hun vil si i øynene hennes. Og han leser sorg og han leser død i ansiktet hennes, han ser glede og latter, all verdens viten og erfaring både på godt og på vondt, men framfor alt ser han sympatien og alle former for forståelse og kjærlighet, hele strekket fra den moderlige til den begjærlige.

Damen sier til gutten at han skal slippe kanarifuglen fri.

Da nikker gutten, for selv om han ikke visste det fra før, så skjønner han det med en gang, og han vet at det er rett, og at det er noe han må og vil gjøre. Damen trekker i snoren for å gi et signal om at bussen skal stoppe ved neste holdeplass og de stiller seg klare ved døren begge to. Og når bussen stanser og dørene går opp, åpner de buret og lar kanarifuglen fly ut i mørket og regnet.

Gutten kaster fra seg buret og løper etter fuglen ut i mørket.

Vi vet ikke hvor det blir av bussen og den gamle damen med de unge øynene. Eller den unge damen med de gamle øynene. Hun har en avgjørende rolle i fortellingen, men det er ikke henne den handler om. Hun kjører trolig videre med bussen mens gutten springer der i kortbuksene sine etter kanarifuglen i regnet og mørket. Vi vet heller ikke noe sikkert om gutten er redd eller glad eller lei seg der han springer, men vi kan med stor sikkerhet anta, ja, vi kan si det så sterkt at vi vet at han tenker at dette er viktig. Kanskje det viktigste han har holdt på med på veldig, veldig lenge.

Dersom dette skal være en skikkelig fortelling, en slik fortelling som følger alle kunstens regler for hvordan en god fortelling forløper, så burde den nå følge gutten videre, si oss noe om hvor det blir av ham, hvordan det går med ham. Men dette er ikke en slik fortelling. Vel, det er kanskje som man ser det, det er ikke så lett å si, når alt kommer til alt er det kanskje det den gjør når den i stedet følger kanarifuglen og ser at den omsider lander på en ledning mellom to telefonstolper. Det er en slik ledning som fugler så ofte lander på, og det er flere fugler som sitter der på denne ledningen i høstmørket, blant annet en diger grå due. En svær klebersteinsgrå due med følelsesløse øyne er det, en slik due som gir assosiasjoner til gotiske buer, gravkamre og katedraler.

Og vi ser at duen griper kanarifuglen med nebbet og svelger den. Den digre duen svelger simpelthen hele den gule kanarifuglen, og uten at noen kan forklare hvordan noe slikt kan skje, ser vi at kanarifuglen flyr opp og forsvinner mellom de høye grå søylene og buene inne i duens bryst.

hav

Vi hadde fått opp dreggen og tøffet i sakte fart ut mot åpent hav. En havdis visket ut skillelinjene jo lenger ut vi kom. Både land og horisont ble borte, og etter en stund var det heller ikke andre båter eller skjær å se, bare et ustoppelig gråblått rom, ikke noe opp eller ned, en intethet, bare dette mjuke havet du kunne synke ned i og denne ulne himmelen som aldri i noen retninger eller vinkler tok slutt, som kunne ta tak i meg, få meg til å forsvinne. Jeg var innestengt i en konturløs endeløshet og kjente kvalmen komme. For å slippe unna den lysegrå tomheten satte jeg meg ned på aktertofta og festet blikket på sjekta.

Det var da hun sa hun ville bade. Hun tok av seg alle klærne, og jeg ville ikke at hun skulle merke hvor urolig jeg var da hun klatret opp på baugen.

Hun sto der, splitter naken, praktfull, klar til å stupe.

Da kom det for meg at de var der alle sammen et sted i rommet bak henne. De var der et sted i dette romløse rommet og i denne tidløse tiden, både nært og langt borte, for å fortelle meg at jeg kunne slutte å bekymre meg. En lydløs, men rungende latter drønnet gjennom kroppen min og en buldrende stemme bød meg komme meg i land. Det var ikke min tur på lenge ennå.

Jeg klarte å smile til henne der hun fornøyd svømte rundt i det bunnløse havet, og først da hun ba om det, strakte jeg meg over ripa for å hjelpe henne om bord.

pisser i skarrasnøen

står og pisser i skarrasnøen

månenatt, rovkulde

ulvelys over kvite fjell

tenker på utedassen

en sommernatt

døra åpen og buksene rundt knærne

ugleskrik og insekter i surr rundt lampa

står og pisser i skarrasnøen

tar en røyk og kaster sneipen

i det gule søkket

Culpa et gratia

Hadde det ikke vært fordi jeg hadde et møte der i byen den dagen, så hadde jeg ikke gått i begravelsen. Det var det jeg sa. Det passet seg tilfeldigvis slik, sa jeg, men det var ikke helt sant. Jeg hadde flyttet på et møte for å kunne være med. Jeg hadde til og med lagt inn tid etterpå i fall noe skulle dukke opp. I fall jeg traff noen kjente. Det måtte bli slik etter alle disse årene. Ikke at det betydde noe særlig, det var vel neppe noen som ville legge merke at jeg var der likevel. Jeg drar for min egen skyld, sa jeg til meg selv, ikke av hensyn til andre. Det var en slags sannhet, kanskje ikke hundre prosent, men det fikk holde. Jeg var en biperson. Det er man jo for så vidt alltid i begravelser. 

Jeg satt på en av de bakerste benkene og nikket forsiktig til en jeg dro kjensel på. Til slutt kjente han meg visst igjen. Han hilste i alle fall svakt tilbake. Og presten, som kastet et blikk ut over forsamlingen etter at han hadde hilst på enken og barnet, ei jente i småskolealderen for øvrig, hvilte også blikket på meg et sekund eller to før han satte seg ved alterringen. Tror jeg i alle fall. Det er ikke så godt å si med slike presteblikk. Han var en jeg hadde kjent en gang, litt i utkanten liksom.

Jeg så ikke flere kjente. Det var litt overraskende, for disse to var ikke blant dem jeg hadde tenkt jeg ville møte. Men det skjer jo mye som årene går. Det man tror vil vare, har likevel sin tid. Men at Lone ikke kom, det var rart.

Jeg satt og tenkte på mitt forhold til Johannes. Eller helst vurderte jeg vel hans forhold til meg. Sammenlignet det smålig med hans forhold til alle de andre. Lurte på om han hadde tenkt på meg den siste tida han levde. Hvis ikke, var det jo ikke noen grunn for meg å være der.

Det var et glassmaleri på sideveggen, det viste en disippel i gul kjortel, jeg vet ikke hvorfor jeg nevner det, det er jo ellers ikke så meget jeg husker, bortsett fra blomsterbuketten fra gamle Krykke selvfølgelig, den sto ikke så sentralt, men navnet på sløyfen var godt synlig. Jeg hadde ikke sendt blomster. At jeg ikke husker så mye, er kanskje ikke helt sant det heller, forresten.

Jeg hadde ikke truffet Johannes på lenge. Jeg hadde ikke oppsøkt ham, burde jeg vel si. Han hadde giftet seg på nytt, Hedda het hun visst, og så hadde de fått dette jentebarnet. Jeg hadde sendt ham et julebrev eller to, og jeg traff ham tilfeldigvis på gata en gang for noen år siden. Jeg hadde vært på et møte der i byen, vi tok en øl og vi snakket slik vi alltid hadde gjort. Om de samme tingene. På den samme måten som vi alltid snakket sammen. Det er vel slik det er, nesten rituelt. Jeg skjønte at Johannes var en person jeg aldri ville bli kvitt. 

Han ba meg ta kontakt neste gang jeg kom til byen, men det ble aldri noe av. Jeg holdt på med mitt, og kanskje var jeg redd for at et eller annet som jeg prøvde å holde nede, skulle komme opp til overflaten, jeg vet ikke. Jo, jeg visste, jeg ville ikke vite. Til slutt ble det liksom for lenge siden. Jeg ba ham ikke til den store dagen min, og det kom for så vidt ikke noen innbydelse til meg heller da han feiret noen måneder etterpå. Selv da ryktene gikk om at han hadde fått denne sykdommen, holdt jeg meg unna. Enda jeg visste hvilken vei det gikk. Jeg sendte riktig nok disse lusne blomstene noen uker før han døde, og jeg hadde vel egentlig forventet å få et slags signal tilbake, en slags invitasjon. Jeg unnskyldte meg i alle fall med det, jeg hadde trengt den sikkerheten. Det hadde jo vært fint å få ha snakket ferdig. Det hadde jo i høy grad vært oss en gang. Men jeg hørte ingenting før jeg så dødsannonsen. Skjønt ferdigsnakket, det hadde vel vært for mye forlangt.

Jeg hadde aldri møtt henne. Hedda. Hun vet ting om Johannes som jeg ikke vet, tenkte jeg. Men jeg visste også ting som ikke hun visste. Tiden og hendelsenes rekkefølge er underlige greier. Det er nå som gjelder, nå har forrang uansett. Og jeg var ikke nå. Jeg var den gang da.

Solen sendte en stripe gjennom disippelens gule kjortel, det er vel derfor jeg husker ham, disippelen altså, fordi jeg tenkte, akkurat idet presten reiste seg tenkte jeg at det ikke var en disippel glassmaleriet forestilte, men Nikodemus, han som kom om natten.

Presten var grei nok, han tok ikke hovedrollen, eller en av de viktigste birollene er det muligens mer korrekt å si, det er som nevnt litt vanskelig dette med roller i begravelser. Jenta til Johannes gikk stille fram og sto alene foran kisten med en blomst, mora sto et skritt bak og lot henne bruke den tiden hun trengte. Av en eller annen grunn dukket bildet av et lam opp i mine assossiasjoner, et par måneder gammelt lam som danset rundt på enga i juni. Jeg skjønner ikke hvordan hodet mitt fungerer.

Det var trist selvfølgelig. Begravelser har mange måter å være triste på, men denne var bare trist. Egentlig var det ikke en begravelse heller, for Johannes ville bli kremert. Vi hadde diskutert det en gang, kom jeg på. "Jeg vil brennes” sa han, «jeg vil ikke ligge og sive». Rart hva en husker.

Vi forlot kisten i kirken. Jeg misliker den ordningen, jeg vil følge kistene ut på kirkegården og ned i jorda. Jeg vil gjerne bære tungt også. Men Johannes ble igjen der inne mellom alle blomstene.

Hedda sto i våpenhuset og tok imot kondolanser. Det var som det skulle være, det var ikke noe spesielt med det, ikke noe å fortelle om. Men likevel. Jeg vet ikke. Jeg var alene, og hun måtte vel kunne sies å være temmelig alene hun også. Midt mellom alle folkene. Og det var ikke det at det gjorde noe, dersom man kan si at det skjedde noe. Uansett, jeg var ikke særlig høy i hatten, jeg var både forvirret og usikker. Og det var kanskje akkurat det at jeg var så forvirret og at hun ikke virket forvirret i det hele tatt da jeg presenterte meg og kondolerte. Hun så meg rett inn i øynene og sa:

-     Så det er du som er Olav. Johannes var veldig glad i deg.

Hun hadde disse øynene som mennesker i tung sorg alltid har, men hun så meg likevel inn i pupillene med en vennlighet, for ikke å si en antydning til et smil, som ga henne et overtak. Det burde jo være omvendt, det var jo hun som skulle trøstes, ikke jeg. Jeg la merke til at hun hadde et mellomrom mellom tennene i overmunnen og jeg forbannet meg selv som sto der og tenkte på sjarmerende tannstillinger i situasjonen. Jeg ville holde henne inntil meg. Tenkte på hvor mange kilo sorg det er i behovet for å være nær.

I stedet forlot jeg kirken så raskt jeg kunne, prøvde å unngå at det skulle virke påfallende, hilste ikke på noen, og gikk i veldig hastighet nedover gatene mot sentrum av byen. Jeg hadde egentlig tenkt å ta bussen, men det hadde jeg glemt. Jeg gikk gate etter gate til jeg fant en park jeg aldri hadde lagt merke til før, sank ned på en benk og begravde ansiktet i hendene. Det var høst, snart oktober, og ettermiddagssolen varmet ikke lenger.

Ukene gikk. ”Det er underlig å tenke på at Johannes er borte,” kunne jeg få meg til å si hvis jeg traff noen som kjente Johannes. Usedvanlig tåpelig selvfølgelig, når jeg egentlig ble kastet mellom selvbebreidelse og bitterhet. Det vil si, jeg ble ikke kastet, akkurat den kastinga greide jeg mer enn godt nok selv. Hvorfor hadde jeg ikke tatt kontakt? Hvorfor hadde han ikke bedt meg komme? Og det som Hedda hadde sagt etter bisettelsen, det ga meg ikke ro. Jeg hadde begynt omtale henne med navnet hennes når jeg snakket til meg selv. Det var en uvane jeg hadde begynt med, det å snakke til meg selv. Hva mente hun? ”Johannes var veldig glad i deg”. Jeg fant ingen retning i den måten hun hadde sagt det på. Kanskje var det ingen retning i det heller, kanskje var det bare jeg som trengte en. Det var ingen anklage, men det var ikke det motsatte heller, hva nå det motsatte av en anklage kunne være. Frifinnelse kanskje. Nåde. Hun konstaterte det bare, liksom for seg selv, til seg selv på et vis, ga meg bare en opplysning fordi det var sånn det var. Faen heller. Det var nesten litt freidig av henne.

Jeg var en sviker. «Underlig at Johannes var borte.” Bare en idiot kunne vel finne på å uttrykke seg slik. Johannes hadde Hedda og jentungen. Hva skulle han med meg? Kunne hun ikke la meg forbli i det at vi ikke betydde noe for hverandre lenger, i stedet for å si at han var glad i meg. Veldig glad i meg, til og med. Det var jo henne han valgte. Han stakk og lot oss bli igjen. Egentlig hadde vi glidd fra hverandre lenge før han dro. Jeg visste jo det.

Hun ringte en dag, selvfølgelig liksom, som om det var det mest naturlige i verden å ringe til meg. Det var det kanskje. Jeg var en idiot. Hun ba meg ta kontakt neste gang jeg kom til byen. Jo da, sa jeg, det vil jeg gjerne. Veldig gjerne, kunne jeg sagt, men det sa jeg ikke. Kanskje fordi det var sant. Det hadde jo bare gått et halvt år siden bisettelsen. Det var noe i hennes måte å snakke på, å være på. Det var selvsagt tåpelig å påstå noe sånn etter to replikker i våpenhuset der jeg hadde vært mest opptatt av tannstillingen hennes, og en tre minutters lang telefonsamtale hvor jeg ikke hadde hatt nærværelse nok til å spørre om hvordan hun hadde det, for ikke å snakke om hvordan det gikk med jentungen, men jeg kunne ikke la være å tenke på det likevel. Det var noe jeg kjente igjen, trodde jeg. Kanskje var det noe helt annet. Jeg vet ikke. Jeg ville ikke vite.

Det var en fredag, jeg hadde vært innom hotellet med bagen. Og dusjet selvsagt. Det begynte å skumre og jeg var som vanlig ute i altfor god tid. Jeg er alltid ute i god tid. Jeg hadde bestilt en kopp kaffe og dratt fram boka mi. Jeg har alltid med meg ei bok. Jeg leste Torgny Lindgrens forunderlige historie om maleren Zorn, han med de frodige og nakne sommerdamene ute i den svenske skjærgården. Zorn er frossen og hjertesyk og får ikke dø før legen fingerferdig får kneppet opp tre knapper i blusen på den nærmeste sykesøsteren og med sin kloke legehånd løftet opp hennes tunge venstre bryst og stappet Zorn inn under. Han reder et rom for Zorn der under brystet, et rom hvor han endelig kan dø, skrev Lindgren. Da jeg løftet blikket sto Hedda der og kikket på boka mi og lurte på hva jeg leste.

Jeg spurte i stedet hvordan det gikk med henne og jentungen, hun het Marie, fikk jeg vite, og de greide seg, som hun sa, med hjelp av slekt og venner. Jeg lurte på hvor Johannes lå, og hun nevnte en kirkegård i nærheten. Hun ville vise meg graven og foreslo at jeg skulle bli med dem dit dagen etter. Hvis jeg hadde tid til å bli over til neste dag. Det hadde jeg egentlig ingen grunn til, det var fredag og jeg burde ha reist hjem for lengst. Men jeg hadde allerede ordnet det slik, jeg husker ikke hvilken unnskyldning jeg brukte overfor meg selv da jeg planla reisen, og jeg prøvde ikke å forklare de manglende begrunnelsene heller, jeg bare mumlet noe om en kunstutstilling jeg hadde tenkt å besøke. Fant ikke på noe bedre. Det rekker du fint etterpå, sa hun, vi pleier ofte å gå forbi galleriet når vi lufter hunden. Jeg ante ikke at Johannes hadde hatt hund.

-     Johannes var veldig glad i deg, gjentok hun plutselig .

-     Ja, du sa så, sa jeg. Men jeg ville ikke forstyrre.

Det var noe sant i det. Jeg ville ikke være der jeg ikke hørte hjemme. Dumt, selvfølgelig. Men jeg kunne fremdeles ikke se noen antydning til anklage i ansiktet hennes. Det var langt mer enn fortjent.

-     Johannes var ikke redd for å dø, sa hun.

Frykter jeg døden, blir jeg redd for livet også, hadde han sagt. Jeg skjønte ikke helt. Men det sa jeg ikke. Johannes hadde tydeligvis en vei han kunne gå, en vei han kanskje fremdeles gikk. Jeg var i live og virret omkring uten mening, mål og retning. Hedda la handa si på min. Jeg trakk den ikke til meg, jeg tok begjærlig imot den varme handa hennes.

Ikke lenge etter måtte hun hjem for å avløse barnevakten. Jeg ble sittende og stirre ned i en halvliter. Roligere enn på lenge. Prøvde å sortere det som ikke lot seg sortere.

Jeg behøvde kanskje ikke si nei til en versjon selv om det fantes andre.

livet kan da være ganske bra noen ganger også, sier hun

du er elva, jeg er båten

du er staken, jeg er flåten

du er åra, jeg er prammen

vi er livet, vi er sammen

vi

vi har all verdens tid

ro meg sakte, ro meg lenger

slyng meg mellom mjuke enger

sivet bøyer seg og smiler

ingen haster, ingen tviler

vi

vi har all verdens tid

trærne speiler seg i vannet

elva strømmer gjennom landet

prammen danser rundt i strømmen

drøm blir liv og livet drømmen

vi

vi har all verdens tid

elva er en påstand

elva er en påstand

et spor og en grense

jeg står ved bredden

med mine vage visjoner

frykter jeg den ene siden

frykter jeg den andre også

Ordene rammer inn en altfor velstelt grav

til barnekulturforskeren Flemming Mouritsen, Aarhus (1942-2015)

ordene rammer inn

det som aldri kan rammes inn

det blir til en altfor firkantet

og velstelt grav

for han gikk langs en endeløs strand

som ikke var ryddet for rekved og tang

han gikk mellom himmel og hav

og all verdens mulige tolkninger

og han snakket uavlatelig

om polfarere i hundesleder over Grønlandsisen

om Tarzan og maktsyke universitetsbyråkrater

om greske statuer og hvorfor små barn hinker på ett bein

han hadde skapet sitt fullt av all verdens dyr

langt flere enn han noen gang fikk gitt barna

han la ut om å elske og om å overleve

på Finnmarksvidda og i systemet

han snakket om alt han skulle ha skrevet

om lærere, herregårdsfolk og om ærlige bønder

om sladdertasker, svik og om svin

«og ad helvede til med de forpulede djøffer[i]»

men han pisset heller bak hekken

enn i møte med dekanen

han prioriterte en øl og ei skrøne

og la ut om barns leik og fantasier

han snakket om sykdom og død

og om hvor han ville ligge og sive

om kamelene i ørkenen

og de som skulle gjennom nåløyet

han talte til det lysnet av dag

om staden København var å ligne på et danseband

eller en av Beethovens symfonier

om ord og om kropp og estetiske iscenesettelser

og det var unødvendig å presisere

at ingenting var viktigere enn livet selv

med hverandre og med de minste

de mest livskraftige og sårbare blant oss

---

[i] «DJØF’er: person med akademisk uddannelse og beskæftigelse inden for juridiske, økonomiske, administrative eller merkantile områder, ofte medlem af Danmarks Jurist- og Økonomforbund – undertiden anses DJØF'ere for at have stor magt i organisationer, centraladministration og erhvervsliv eller for at fokusere meget på effektivitet, rentabilitet og overordnede, administrative regelsæt»  (fra «Den Danske ordbog»)