i en begravelse

du trengte ikke forstille deg
han var både god og dum
ga raust og forsynte seg grovt
elsket og sørget og grått bittert
ute av stand til å bære byrden
av sitt liv
 
han hvilte i noe større
enn ham selv
i brødet og vinen
og jorden og vannet
ditt ansikt og en kjærlighet
som var sterkere enn døden

rester

 jeg er den resten som ble igjen
den du setter i en skål
og trekker gladpack over
fordi du ikke riktig har hjerte
til å kaste meg i matavfallet
 
det er meg du tyr til
når du leter i kjøleskapet
med et salatblad og en cherrytomat
litt pepper og parmesan
duger jeg for en hverdagskveld

lyset

når brødet er spist
setter du ny deig
 
når natta er som kaldest
brer du teppet over meg
 
når bålet slukner
legger du mer ved til glørne
 
helt til det store mørket faller
det som også kan være det store lyset

filur for en pandemisk lørdagskveld

han var ild og hun var vann
han sa må og hun sa kan
han var sikker, hun var spent
han sa nå, men hun sa vent
hun sa kanskje, la oss se
om vi vil og tror på det
hun tok strikketøyet frem
men lot døra stå på klem
han gikk ned i kjelleren
hun sa jasså, tar du den
 
det ble nokså langt på kveld
før det kom til en duell
han sa tror du at du pirrer
eller tror du du forvirrer
hun sa du, som er så klok
kan vel sette vann i kok
 
han vil brenne, hun vil koke
og her øyner vi en floke
som kan skyldes metaforen
som så meget her på jorden
eller kanskje tidsaspektet
la et hinder for prosjektet
planen hans var jo forhastet
og ble der og da forkastet
for det meste her på kloden
skjer når tiden den er moden

isklump

det ligger en isklump akkurat der
hvor det i september
faller epler fra henriks tre
 
jeg gir den et skikkelig spark
og får inn en fulltreffer
så den sklir av gårde minst tjue meter  
nesten helt ned til rundkjøringa
 
jeg finner det dypt meningsfullt
å fullbyrde isklumpers formålsløse skjebne

da jeg skulle krysse gata

 i dag, da jeg skulle krysse gata
(det vil si, egentlig hadde jeg ikke bestemt meg ennå
om jeg ville over på den andre siden)
registrerte jeg i det perifere synsfeltet
at en mørk tesla med sotete vindusglass
bremset opp foran fotgjengerfeltet
 
jeg sto et stykke unna
og det var overhodet ingen rykninger i beina mine
eller andre deler av kroppen
som skulle tilsi at jeg ville over
likevel stoppet denne bilen

jeg følte meg på underlig vis tvunget til å krysse gata
og høflig som jeg er (og en smule forvirret)
nikket jeg, tilnærmet vennlig
til et mulig menneske bak de sotete bilvinduene
 
etterpå kunne jeg ikke la være å fundere på
hva det var ved meg, en svartkledd og muligens noe tankefull eldre herre
(jeg gikk og grublet over den uoverstigelige grensen mellom mennesker)
som fikk en mørk tesla med sotete vinduer til å bremse
selv om jeg ennå var ti meter unna fortauskanten
og ikke hadde gjort mine til å ville over

en annen tid

sekstende mai var vi lykkelige
på vei til lerkendal sammen med tjue tusen andre
sto tett i tett i kø foran inngangen
og gikk tett i tett inn gjennom porten
satt skulder mot skulder på plassene våre
kjente pusten fra de som satt bak oss i nakken
og da helland scora, hoppa vi opp, dansa og gliste
og dunka hverandre i ryggen
etterpå gikk vi tett i tett ut igjen
og vandra rolig hjemover
i kø over stavnebrua
 
våkna like fornøyde opp til den søttende
og pynta oss for å dra til byen
sammen med alle andre, selvsagt
trikken var stappfull lenge før den nådde vår holdeplass
men stoppa likevel og tok oss med
det gjorde den på alle de andre holdeplassene også
og da dørene smalt igjen ved bygrensen
var det ikke mulig å røre på seg i det hele tatt
jeg registrerte kroppslig berøring med minst seks medpassasjerer
fremmede, blide, søttendemaipynta damer og menn
smilte vennlig til de ansiktene
som var mindre enn ti centimenter unna sitt eget
 
da det ble sommer, fløy vi til portugal og irland
og etterpå kjørte vi land og strand rundt
for å besøke venner og kjente
utpå høsten kom barna og barnebarna  
i stappfulle ettermiddagsfly fra hovedstaden
de heimeboende kom også, selvsagt
samt inngifte-onkler og kjærester
vi lekte gjemsel bak gardiner og under ulltepper
og ungene endte opp som en menneskeklump i skuvsenga
lykkelige over å være sammen
 
julaften var det plass til seks personer på hver benk
men vi satt åtte og hadde de yngste på fanget i tillegg
det var sikkert tretti som ikke fikk sitte i det hele tatt
som trengte seg sammen i midtgangen og i våpenhuset
de sto som sild i tønne (eller som makrell i tomat
som en moromann hvisket til de som sto nærmest)
ingen snakket høyt om brannvernforskriftene
i stedet lyttet vi til juleevangeliet og tenkte
at dersom det ikke var rom i herberget
så fikk det i alle fall være plass i kirka
etterpå gikk vi hjem til ei juleskinke vi hadde kjøpt i sverige
 
og vi trøkka oss sammen på juletrefesten også
måtte lage fem ringer for få alle med rundt treet
rugget lattermilde med museskritt framover og bakover
her kommer dine arme små, sang vi
vi vandrer fra hver en verdenskrok
og satte ikke fram ekstra bord til nyttårsselskapet
det var hyggeligere å sitte trangt
og fortelle om studieoppholdet i australia
drømme om goa og hoi an
og planlegge gutteturen til paris
vi hadde flybilletter trettende mars
skulle se psg på parc des princes
ved midnatt gikk vi ut og så på rakettene
klemte på hverandre og på naboene
kysset damene på kinnet og ønsket godt nytt år
ante ikke hva vi hadde i vente

alt det hvite

 jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg i alt det hvite
det er bare meg, bare meg hele tiden
og ingen dør ut

det hender jeg hører dem hviske
det hender jeg hører sang

19.01.2021

 for fjorten dager siden kom det så mye snø at det var noen vits i at den kom, så mye at jeg kunne få skuffet litt og jon og hk kunne ta fram skia, og deretter ble det kaldt, mellom ti og tjue minus, og det har det vært siden, hvitt, reint og kaldt og vidunderlig vakkert, grantrær nedtynget snø, kratt og lauvtrær med rimfrost over alle sine nakne, knudrete greiner, sol som glitrer i snøkrystallene, fantastiske spill av lys og skygge, og så den blåblå skumringen, jeg har tatt bilde etter bilde, det ble nesten for mye av det gode, jo, det BLE for mye av det gode, jeg beklager så meget, jeg har nå et akutt behov for å ta stygge bilder, mørke bilder, ensomme bilder, smittefarlige bilder, likegyldige bilder, bilder av sørpa fra bildekkene i garasjen, bilder av at vi ikke får besøke hverandre, gå på kino eller fotballkamp sammen, bilder alene foran tv’n, men i dag, da jeg tok den turen jeg pleier rundt vatnet, etter at jeg hadde tatt en prat med camilla, hun ropte HEI IVAR på lang avstand, og godt var det, for pratsjuke var vi jo begge selvfølgelig, sånn er det jo når vi ikke får gå på besøk til hverandre, la jeg plutselig merke til at det hadde blitt mildere, bare 4-5 minus kanskje, og det begynte å skye over, og da måtte jeg jo forte meg å ta fram kameraet og fange de siste snøkrystallene i bringebærkrattet likevel, for ingenting varer evig dessverre, eller heldigvis eller forhåpentligvis, jeg vet ikke helt, men det var kanskje på tide og ta tak og gjøre noe, noe annet, bake boller, spikke noe, rense sluket, lese den beste boka en gang til, riste på golvteppene, ringe truls, i overmorra er det til og med meldt varmegrader

januar 2021

det var nå vi skulle krype tettere inntil hverandre, kjenne varmen og lukten og se hverandre i øynene og kanskje litt blygt til siden, fange hverandre og sette hverandre fri, le og leke gjemsel, slik vi egentlig alltid gjør når vi er sammen, uten å legge merke til det, det var nå vi skulle forstå hvordan vi har det, uten å si noe, vise at vi bryr oss, være sammen, være glade for å være sammen, selv om vi kanskje er triste, det hender jo vi er triste og da er det jo fint å være sammen på mindre enn en meters avstand

             det var nå vi skulle tette sprekkene, reise og besøke hverandre, stå tett sammen og juble, dytte hverandre kameratslig i siden med albuen, ikke sitte for oss selv og fryse, i hvit ensomhet, i menneskelige minusgrader, ikke snakke til hverandre gjennom kameraer og mikrofoner eller i chattekanaler, ikke tenke rare tanker om oss selv og hverandre og om alt og ingenting, ikke sitte alene og se kjedelige tv-programmer, ikke lure på om vi begynner å få vondt i hodet eller halsen, det var nå vi skulle sitte på kafe eller vandre langs strender og snakke fortrolig sammen, lytte til lyden av rullestein og dønninger, tenne bål eller i peisen, spise brie og drikke rødvin, tulle oss inn i ulltepper og krype tettere inntil hverandre, knele, trøste, elske

koronakvelden

vi hadde slått av tv-en etter gjensynet med en gammel krim og jeg var godt i gang med å kommentere forholdet mellom lewis og hathaway, jeg skulle akkurat til å dra noen analyser om sorg og skyld i lys av klasse, religion og far-sønn-problematikker da jeg fikk følelsen av at du ikke fulgte med lenger, at du satt der og smilte, ikke ukjærlig, ikke ulikt det smilet laura hobson gir lewis mens hun umerkelig blunker til hathaway

når alt kommer til alt

når alt kommer til alt
er du kanskje ikke så skråsikker likevel
mer skrå enn sikker, kanskje
krenger, så å si
lik et skip i havsnød
 
det er ikke de skråsikre, vet du
som bygger huset sitt
der utsikten ikke skygger for innsikten
og tosomheten ikke stjeler all ensomhet
 
det ble kanskje ikke slik du hadde tenkt deg
eller kanskje var det akkurat slik det ble
uansett må du drikke melka
før den blir sur
og høste eplene før de faller

med ett

med ett var jula oppbrukt, julekakesmulene lå strødd utover, peisdøra gjensota og kjøkkenbenken smurt inn med ribbefett, vi kokte egg til frokost, men silda var spist opp og det lille som var igjen av juleskinka så ikke så delikat ut lenger, de voksne ungene hadde reist hjem til leilighetene sine, kongen fant ikke ord for den sorga han følte og regjeringa innførte full sosial isolasjon, det var likevel ikke så mange vi hadde sett snurten av denne jula og det var ikke så mange som hadde sett jula vår heller, så plutselig kjentes det maktpåliggende å raske sammen all julepynten og bære den ned i kjelleren i de samme gamle pappkassene som vi hadde båret opp for fjorten dager siden, det fikk så være at de tre hellige kongene ikke nådde fram til barnet i krybba i år, det var så meget med denne jula som var annerledes, som hadde gått i vasken, så det var ikke noe å vente på lenger, vi pakka både josef og baltasar og oksen og asenet inn i det gamle silkepapiret og heiv juletreet ut i kulda, vi støvsugde og vaska heimen som utover ettermiddagen og kvelden ble mer funksjonell enn festlig, mer blågrå enn rødgrønn, mer potet enn rosenkål, vi tok fiskekakene opp av fryseren og var klare for den første mandagen i januar

inntil nylig

inntil nylig trodde jeg
at ingenting nødvendigvis
var siste gang
 
men nå har jeg forstått
at langt mindre enn jeg hadde regnet med
blir som det var
 
det er glatt og jeg drar på meg piggskoa
jeg går den samme stien rundt vatnet
det er aldri det samme

om ustadigheten

restriksjonene på det sosiale liv for tida fører jo til at man ser mer tv enn normalt, men det hadde neppe kringkastingsledelsen tatt med i beregningen da de bestemte seg for at de umerkelig og sakte skulle avvikle fredagskveldens høydepunkt, hovedingrediensen i både min og fjernsynets egen barndom, fast post på tv-programmet fra den 16. september 1960 for å være nøyaktig, det programmet vi alle ventet på og som var grunnen til at vi lot tven bli stående på hele kvelden mens vi gjorde oss ferdige med både ditt og datt, kronen på gullrekka, det mest konstante programmet helt fra raymond burrs dager, detektimen med andre ord, med colombo og derrick og helgenen og kojak og poirot og miss marple og foyle og morse og lewis og utallige andre helter som tok følge med oss opp gjennom årene, mens alle hendelsene i livet fant sted, ungdom og oppvekst, opprør og diverse debuter, 1968 og fødsler og død og flytting og studier og jobb og karriere, lenge før almås og dyrhaug, for ikke å snakke om lindmo, så var detektimen der, hver bidige fredagskveld, og presenterte løsningen på en utrolig komplisert kriminalgåte slik at vi sovnet inn med illusjonen om at alt går bra til slutt (gjerne med litt egri bikaver i kroppen)

er det den illusjonen som er borte, at det går bra til slutt, er det derfor de feider ut detektimen, fordi de ikke tror det går bra til slutt lenger, de sier det ikke høyt, men stadig oftere lar de bare være å sende noen fredagskrim i det hele tatt, umerkelig prøver de å avvikle denne livsgnisten på senfredagskvelden, tv-ukas clou for mange av oss, og jeg merker jeg ikke gidder å protestere en gang, «å gå over til noe annet» er jo det nye, vår nye livsbetingelse, jeg bare slår av eller finner en serie på netflix i stedet, jeg gidder i alle fall ikke å se flere tullesportsprogrammer med fordums idrettskjendiser som lengter etter rampelyset og hjerteinfarkt, nei da heller en gammel james bond, crocodile dundee, en fotballkamp fra bunnen av obosligaen eller en lewis-reprise på vox

du påstår sikkert at jeg begynner å bli gammel, og det gjør jeg jo, men jeg dunker med stokken min hardt i golvet og påstår at det ikke bare er derfor jeg får en følelse av ustadighet, at vi går fra det varige til det ubestandige, at å «gå-over-til» blir mønsteret som stadig går fortere og fortere og at det blir stadig mer vanskelig å kjenne sin egen barndom igjen i sine barns eller barnbarns barndom, jeg var tretten i sekstifem og hadde fått meg egen platespiller på rommet og måtte jo ha ei plate også og rubber soul var den hotteste, den var annerledes enn a hard day’s night så det tok litt tid å gli inn i den, husker jeg, men det hadde jeg jo god tid til den gangen, jeg satt på rommet mitt med det trehvite granpanelet, hørte på crying in the rain på ti i skuddet og gjorde meg kjent med drive my car og michelle og etter hvert også til alle de andre lpene jeg kjøpte ettersom åra gikk, snooks eaglin, pentangle, peter, paul and mary, elvis costello, vømmøl, vivaldi og bach, jeg hadde en hel bunke, eller en rekke, rettere sagt, lpene skulle jo helst stå og ikke ligge, og slik skulle de stå i all framtid, trodde jeg, så vi kjøpte oss dyre, fine stereoanlegg med svære høyttalere for vi skulle ikke gå over til noe annet, for selv om kassettene kom så gikk vi ikke over til kassetter, kassettene var bare en slags nødproviant til bruk i bilen og på stranda, det var lper som gjaldt, helt fram til nittennitti faktisk, da først var det slutt, da først gikk vi over til cder, og det var det jeg ville frem til, ikke til cdene, selv om vi trodde de skulle vare evig de også, i alle fall i femogtredve år, men det gjorde de jo ikke

men akkurat da, da cdene kom, da begynte det for alvor, dette at vi gikk over til noe annet, det begynte med at vi sa farvel til lp-platene etter femogtredve år, siden ble det telefonene og lengdeløp på skøyter og einar gerhardsen hadde vi for lengst tatt avskjed med, og med sort-hvitt-skjermene og olof palme, verken tingene eller noe annet skulle vare evig, jeg hadde flere hyller fulle av cder da vi begynte å strømme musikken fra internettet og satte bort de digre høyttalerne, bar både platespillerne, cdspillerne og videospillerne opp på loftet sammen med alle andre slags dingser, maskiner og utrangerte datamaskiner, vi solgte dem ikke på FINN den gangen, nå selger vi jo alt på FINN, det er slik vi kan gå over til noe annet hele tiden, til nye maskiner og duppeditter og sofaer og garderobeskap og planker og feriemål og ektefeller, vi går så mye over til noe annet at vi har sluttet å tenke på at vi går over til noe annet, det er blitt en del av betingelsene, det er det som er å leve i tjuetjue og jeg vet ikke om jeg har gitt opp eller gått over til noe annet eller hva jeg har gjort, men jeg gidder ikke følge med lenger, setter ikke på musikk lenger heller, jeg sitter i den gamle lenestolen fra femtitallet og har gått over til stillheten, leser annie ernaux og gammal gardshistorie fra telemark og har hengt en halv kokosnøtt opp i busken utenfor kjøkkenvinduet slik at jeg kan se blåmeisen komme og nappe litt i nøtta og av og til en hel flokk med sidensvans og jeg tenker at kjøkkenskapene begynner å bli litt slitne, de er tjue år gamle, men jeg er over tre ganger så gammel og tenker ikke å gå over til noe annet på en stund, annet enn til naboen for å høre om han ikke også tilfeldigvis skulle ha en gammel platespiller stående på loftet eller kanskje en tandberg sølvsuper eller tape recorder

jeg vet ikke

det står jeg tror
på den ene siden av arket
og jeg vet ikke på den andre
 
jeg kommer aldri til å oppdage noe
jeg ikke har tenkt på
som en mulighet
 
da
kan jeg også komme til å oppdage noe
som ikke finnes

MAJA OG DEN SÖRJANDE MADONNA

I det historiske museet i Visby, kalt «Gotlands fornsal», er det en stor samling treskulpturer fra Gotlands mange gamle kirkebygg, deriblant en rekke Madonna-skulpturer. Lille Maja på fem år stanser foran den mest kjente av dem, den såkalte Öja-madonnaen fra 1200-tallet. Den blir gjerne kalt Den sörjande madonna, og har tydeligvis gjort sterkt inntrykk på jentungen. Hun snur seg mot pappaen sin og spør:

”Hvorfor er damen så lei seg?”

Pappaen har lært seg moderne formidlingspedagogikk og svarer ikke. Han spør i stedet:

”Hvorfor tror du hun ser så trist ut, Maja?”

Maja tenker seg om, og svarer:

”Det er fordi hun ikke har noe barn.” 

I sine opprinnelige omgivelser, i Öja kirke syd på Gotland (hvor det nå står en kopi) er Den sörjande madonna en del av en større utsmykning, et såkalt triumfkrusifiks. Det er et sol-formet seiers-krusifiks, et forsøk på å forene sorg, smerte og død med seier, håp og nytt liv. Den sörjande madonna står som en tilskuer til dette gull-forgylte solkorset, skjønt tilskuer er kanskje ikke det rette ordet. For blikket hennes er ikke vendt mot krusifiksets lidelse og seier, men nedover og mer innadvendt, det kan se ut til at hun betrakter sine egne hender, vi vet ikke riktig om hun legger sine bekymrede tanker fram for Gud i bønn eller om hun bare står der og tvinner fingrene sine. Hun ser slett ikke ut til å glede seg over at døden på korset skal bli oppslukt til seier. Akkurat det er det kanskje ikke så vanskelig å forstå for en far eller en mor som har opplevd å miste barnet sitt. Maria er en mor som står alene igjen. Hennes barn, hennes sønn, er revet fra henne, og dersom noen sier til henne at det er for å fullføre et større prosjekt, eller at dette vil hun bli klok av å oppleve, så er det henne revnende likegyldig, sønnen lider og dør, det er hennes barn det gjelder, hennes barn som kom til verden gjennom hennes kropp. 

Det er dette doble ved å sette barn til verden. På den ene siden er det den viktigste håps- og seiershandling vi i kjærlighetens navn kan foreta oss, på den annen side vil dette barnet med nødvendighet måtte møte motgang, smerte og sykdom, angst og død. Slik tenker Majas pappa, men det sier han ikke til Maja, for han skjønner at hennes selvfølgelige svar, at Maria er trist fordi hun ikke har noe barn lenger, heller er å forstå som en irettesettelse for slike depressive voksne som har mistet fremtidshåpet og evne til å leve her og nå. ”Maria er lei seg fordi hun ikke har noe barn,” slår Maja fast, ”men her er jeg,” sier hun, ”akkurat her og nå, og det er du også, du er her akkurat nå sammen med meg, og det jeg vil, mest av alt, er at du skal være jublende glad for at jeg er her og for at vi er sammen, for at du ser meg og hører at jeg spiller fløyte. Kom, så skal vi danse og synge og holde hverandre i hendene!”

Visst går tiden, visst blir vi eldre, visst har man fått sine slag, og visst kommer det som er verre. Både sykdom og død er i vente, men Maja er uten baktanker og vil at pappaen skal vise henne sine vakreste malerier, fortelle henne sine underligste historier, og til takk skal han få del i hennes fem-årige hengivenhet og fremtidslyst. Barn burde primært være en påminnelse om livet, men de er også et memento mori, en påminnelse om døden.

Det handler om pappaens evne til å ta imot, til å dele rom. Det er det han må lære i møtet med Maja. Det handler om å ta imot barnet, slippe barnets og dets tolkninger inn i rommet, tillate at rommet blir farget av alle de som er til stede, ikke bare den voksne, ikke bare barnet, og å se dette møtet som en berikelse. Maja skjønner godt at Maria er lei seg, for Maria har jo ikke noe barn å dele rommet sitt med.

(Triumfkrusifikset fra 1200-tallet i Öja kirke syd på Gotland. «Den sörjande madonna» til venstre. Postkort av Siv & Key L. Nilsson, Visby)

det blir fort mørkt i november

det var tid for å gå ut i den stålgrå barfrosten
med glidelåsen trukket helt opp til adamseplet
og lua godt ned over ørene
 
ut i det kalde, gjennomsiktige lyset
like blekt og rosahvitt som huden din
kom da, smilte du
det blir fort mørkt i november

om å bli sett

selvsagt vil jeg bli sett, hvem vil ikke det
men man trenger jo ikke vise fram alt man har
 
det behøver jo ikke nødvendigvis bety at man har noe å skjule
noe som ikke tåler dagens lys
bare at man har mindre behov for å snakke om det
 
som at jeg liker norge rundt, for eksempel
gjerne i selskap med en pose potetgull
 
det er med andre ord
ikke en absolutt nødvendighet
å bli sett
hele tiden
 
noen ganger sitter jeg
faktisk ganske stille
og er fornøyd
med å bli oversett
 
for eksempel når jeg ikke kjenner til den bulgarske romanen
som alle de andre har lest (i alle fall anmeldelsen av)
(X har allerede diskutert den i litteraturgruppa)
 
eller når det bare er jeg som ikke har hytte på fjellet
og således har lite å bidra med
i diskusjonen om alternative toalettløsninger

på en eller annen jernbanestasjon må det ha stått noen på perrongen og ventet på ham

jeg fikk aldri klarhet i hvor han egentlig kom fra
om han i det hele tatt kom fra noe sted
for han pakket egentlig ikke opp bagasjen
og hadde aldri et sted å vende tilbake til
 
en dag gikk han av ferja eller toget
eller var det bussen
og ble en del av gjengen, like gammel som oss
men en gammel mann allerede i gymnaset
 
alltid vennlig og forekommende
men også en som trakk seg unna
for å riste av seg forventinger
kan jeg huske at jeg tenkte
 
da jeg så ham rusle for seg selv
nedover mot jernbanestasjonen
for å kikke på togene
og drømme om et stoppested
 
en dag må han tatt plass i kupeen
for han ble borte i mange år
før han dukket opp igjen, forandret
yngre enn i gymnaset
 
og jeg skjønte at på en eller annen jernbanestasjon
må det ha stått noen på perrongen og ventet på ham
tatt ham i hånda og sagt her hører du hjemme
her kan du gå av

(Steinar Bjerkestrand til minne)