Tekster av Ivar Selmer-Olsen
-
- jeg skulle aldri
sagt nei, sa han
jeg ante ikke hva han hadde sagt nei til og forventet
en fortsettelse, men den kom ikke, det var kanskje ikke så overraskende, sjansen
var stor for at han i så fall måtte ha fylt på med noen detaljer som både kunne
vært pinlige og intime og som hadde ført oss langt vekk fra våre trygge og
vante samtaleområder, men han hadde jo sagt a, så jeg forventet selvfølgelig b og
jeg tidde derfor stille til tross for at det under andre omstendigheter (og i
følge dannet turtaking i samtaler av denne karakter) ville vært min tur til å
si noe, men slik jeg kjente ham, var taushet den mest effektive måten å få ham
i tale på, jeg regnet med at hans sosiale ansvarlighet og behov for å holde
samtalen i gang raskt ville overskygge hva han måtte ha av eventuelle planlagte
strategier og tvinge ham på banen, han ville simpelthen ikke tåle at dialogen
gikk i stå, og det viste seg rett
-
- jeg får aldri den
sjansen igjen, sa han
-
- nei, sa jeg, og det
må du nok leve med resten av livet
med «resten av livet» tok jeg litt sterkt i, men
jeg ville finne ut om den sjansen han hadde gitt slipp på, var av
livsødeleggende karakter eller bare en filleting som for eksempel å si nei til
en kopp kaffe, noe som for så vidt, som innledning til et lengre
handlingsforløp, også kunne ha gitt skjebnesvangre konsekvenser, det er ikke
lett å forutsi konsekvensene av sine handlinger, og selv noe så enkelt som å si
nei til en kopp kaffe kan få store følgevirkninger, man skal være på vakt når
det gjelder slike ubetydelige, men avgjørende detaljer, man kan aldri vite hvilke
katastrofer som kan skje eller hvilke ekstraordinære opplevelser man kan få del
i gjennom å bli tilbudt en kopp kaffe, men jeg ante som sagt verken hva eller
hvem han hadde sagt nei til, det var jo mest sannsynlig noe helt annet enn et
tilbud om varm drikke, så jeg ventet spent på fortsettelsen, men
-
- det var fint å
snakke med en så klok mann som deg, sa han bare, det er ikke mange som ville
forstått hvor tungt dette er, og du har rett, jeg skulle ikke latt den sjansen
gå fra meg, fortsatte han,
dunket meg takknemlig på skulderen og gikk
for fjorten dager siden kom det så mye snø at det var noen vits i at den kom, så mye at jeg kunne få skuffet litt og jon og hk kunne ta fram skia, og deretter ble det kaldt, mellom ti og tjue minus, og det har det vært siden, hvitt, reint og kaldt og vidunderlig vakkert, grantrær nedtynget snø, kratt og lauvtrær med rimfrost over alle sine nakne, knudrete greiner, sol som glitrer i snøkrystallene, fantastiske spill av lys og skygge, og så den blåblå skumringen, jeg har tatt bilde etter bilde, det ble nesten for mye av det gode, jo, det BLE for mye av det gode, jeg beklager så meget, jeg har nå et akutt behov for å ta stygge bilder, mørke bilder, ensomme bilder, smittefarlige bilder, likegyldige bilder, bilder av sørpa fra bildekkene i garasjen, bilder av at vi ikke får besøke hverandre, gå på kino eller fotballkamp sammen, bilder alene foran tv’n, men i dag, da jeg tok den turen jeg pleier rundt vatnet, etter at jeg hadde tatt en prat med camilla, hun ropte HEI IVAR på lang avstand, og godt var det, for pratsjuke var vi jo begge selvfølgelig, sånn er det jo når vi ikke får gå på besøk til hverandre, la jeg plutselig merke til at det hadde blitt mildere, bare 4-5 minus kanskje, og det begynte å skye over, og da måtte jeg jo forte meg å ta fram kameraet og fange de siste snøkrystallene i bringebærkrattet likevel, for ingenting varer evig dessverre, eller heldigvis eller forhåpentligvis, jeg vet ikke helt, men det var kanskje på tide og ta tak og gjøre noe, noe annet, bake boller, spikke noe, rense sluket, lese den beste boka en gang til, riste på golvteppene, ringe truls, i overmorra er det til og med meldt varmegrader
det var nå vi skulle krype tettere inntil hverandre, kjenne varmen og lukten og se hverandre i øynene og kanskje litt blygt til siden, fange hverandre og sette hverandre fri, le og leke gjemsel, slik vi egentlig alltid gjør når vi er sammen, uten å legge merke til det, det var nå vi skulle forstå hvordan vi har det, uten å si noe, vise at vi bryr oss, være sammen, være glade for å være sammen, selv om vi kanskje er triste, det hender jo vi er triste og da er det jo fint å være sammen på mindre enn en meters avstand
det var
nå vi skulle tette sprekkene, reise og besøke hverandre, stå tett sammen
og juble, dytte hverandre kameratslig i siden med albuen, ikke sitte for oss
selv og fryse, i hvit ensomhet, i menneskelige minusgrader, ikke snakke til
hverandre gjennom kameraer og mikrofoner eller i chattekanaler, ikke tenke rare
tanker om oss selv og hverandre og om alt og ingenting, ikke sitte alene og se
kjedelige tv-programmer, ikke lure på om vi begynner å få vondt i hodet eller
halsen, det var nå vi skulle sitte på kafe eller vandre langs strender og
snakke fortrolig sammen, lytte til lyden av rullestein og dønninger, tenne bål
eller i peisen, spise brie og drikke rødvin, tulle oss inn i ulltepper og krype
tettere inntil hverandre, knele, trøste, elske
vi hadde slått av tv-en etter gjensynet med en gammel krim og jeg var godt i gang med å kommentere forholdet mellom lewis og hathaway, jeg skulle akkurat til å dra noen analyser om sorg og skyld i lys av klasse, religion og far-sønn-problematikker da jeg fikk følelsen av at du ikke fulgte med lenger, at du satt der og smilte, ikke ukjærlig, ikke ulikt det smilet laura hobson gir lewis mens hun umerkelig blunker til hathaway
