Tred inn i tiden

Jeg kan ikke snakke om meg selv

"jeg kan ikke snakke om meg selv
for jeg vet ikke hvem jeg er"

det ligger en stein i fjellet, sier du

den er tidløs grå og diger

det er min stein

og det er mitt fjell òg

det går en sti gjennom krattskogen

du kjenner suget i den bløte myra

det er koller og mjuke søkk

bratte heng og en diger stein

jeg kommer, sier jeg

bare kom du, sier du

far villmann i fjellet mitt
men steinen er et hus uten dør

KAVI FAC ORY - Henningsvær

Alle disse menneskene

alle disse menneskene  

noen klare

noen utydelige

noen nesten borte

men de er der alle

som renning i den veven

som er meg

og som er dem

det er ro og det er uro i veven min

det går i raust rødt

og i skjærende gult

og det er knuter der som aldri blir løst

Steiner i alle

dette nøstet av sorg under solen

disse innsydde lodd i kjolen

dette mørkeste blå i fiolen

himmelen nær og fallet

varm meg, du, varm alt det kalde

det er sommer, plukk plommer 

og spis, det er steiner i alle

jeg legger meg ned ved din side

du er min, du er min pyramide

vil du si noe nå, ikke si det

himmelen nær og fallet

varm meg du, varm alt det kalde

det er sommer, plukk plommer 

og spis, det er steiner i alle 

Teipen

Anna liker å teipe. Anna er flink til å teipe. Anna har øvd seg lenge. Hun klarer å rive passe store biter av teipstativet. Teipen klistrer seg ikke sammen så ofte heller. Tennene på det hvite teipstativet er best. Den teipen er breiere også. Men den er ikke så blank som teipen på det tynne blå stativet med de ekle tennene. Men da kan jo Anna bruke saksen sin i stedet.

Når Anna teiper på det blanke salongbordet i stua, blir teipen nesten borte. Anna ser bare en stripe på hver side når solen skinner på bordflaten. Pappa har ikke oppdaget teipen på salongbordet ennå. Når han oppdager den, flytter han teipene opp i det høye skapet igjen. Det er tungvint, for da må Anna klatre opp på en høy stol for å få tak i dem. Hvis ikke mamma tar dem ned igjen. For mamma synes godt Anna kan få teipe litt, når hun trenger det.

Når Camilla i barnehagen sier at Anna ikke får være med de andre jentene å leike fordi hun har for kort hår, synes Anna det er det fint å teipe litt bak skinnsofaen når hun kommer hjem. Når hun drar teipen av, sitter det litt sofa igjen på teipen. Akkurat som når hun teiper på veggen. Pappa liker ikke at Anna teiper på veggen. Han sier han ikke har tenkt å male om stua hvert år. Pappa forteller Anna hvor hun ikke skal teipe. Mamma sier ikke så mye. Mamma liker å teipe selv hun.

Anna har teipet igjen hullet i sitteplata på tripp-trappstolen. Det er fint å teipe på kjøkkenskapene. Særlig på håndtakene. Og på kjøleskapet. Og på golvet i stua. Og på badekaret. Pappa sier at Anna kan teipe på avisa, men bare på sidene og ikke på kanten. For da får han ikke åpnet avisa, sier han. Men da kan jo bare Anna komme med saksen sin, og klippe litt, og hjelpe pappa med å åpne avisa.

De voksne i barnehagen tror ikke at Anna bryr seg noe om at hun ikke får være med Camilla og de andre jentene å leike. Men selv om Anna står for seg selv ved vinduet med bamsen og putene og boka om den lange reisen, så tenker Anna likevel at hun skulle ønske hun hadde lenger hår. Og hun skulle gjerne ha teipet litt i barnehagen også. 

Men Rita kommer sikkert til å skjønne når hun kommer i morgen. Og mamma. Mamma sier at hun skjønner at Anna er lei seg. Mamma kommer til å snakke med Rita slik at Rita helt sikkert skjønner at Anna er lei seg. Når Anna skal i barnehagen får hun ta på seg den stripete kjolen hun har fått av mormor som er død, og kule-smykket. Og uten at pappa vet det, har hun lagt teipen og saksen sin ned i barnehagesekken.

Oppgangen

Jeg ligger i sengen. Den er bred. Sengetøyet er stripete. Klokken er blitt fire minutter over tolv på formiddagen. Det er viktig å følge med tiden. Forrige gang jeg sjekket klokka var den tre på halv. Det er over en halv time siden. Jeg må ha sovnet igjen. Det ble sent i natt.

Når jeg sjekker klokken, vet jeg om jeg har sovet lenge nok til ikke å være trett lenger. Jeg kan se ut vinduet fra sengen. Løfter jeg hodet, ser jeg termometeret som er festet på utsiden av vinduet. Det står midt i solsteiken og viser nærmere 40 grader.

Leiligheten over gaten har persienner. I det ene vinduet står persiennen på skrå nederst. Slik har det vært i dagesvis. Jeg har ikke sett folk der inne. Men det er lys om kvelden. De kan ha reist vekk og latt en lampe stå på. Jeg ser den bare etter at det har blitt mørkt. Det er ganske irriterende. Dersom de har reist vekk, burde persiennen vært rett og lyset slått av. De er sikkert hjemme. Det er verre. De kan ha sett meg.

Jeg står opp og trekker for gardinen. Jeg angrer umiddelbart, og trekker fra igjen. Det er ikke sikkert de så det. Man bør ikke vise forandringer. Jeg har ikke sett forandringer i noen av vinduene på den andre siden av gaten. Det er slik det skal være. Det skal være slik det er. Jeg tror ikke de ser meg hvis jeg står bak den tynne, hvite gardinen. Jeg passer på at det er mørkt i rommet. Solskinnet mot vinduet mitt gjør det enda vanskeligere å se inn. Jeg tenner ikke lys om kvelden.

Forresten er det ingen å se i noen av vinduene, bortsett fra i tredje etasje. Der ser jeg av og til en eldre, fyldig dame i blå kjole med blomster. Hun har alltid på seg en blå kjole med blomster. Hele den tiden jeg har vært her, har hun hatt den samme kjolen på. Jeg kan se henne i det som må være kjøkkenvinduet og i det som må være en slags spisestue. Hun er mest på kjøkkenet. Det hender hun kikker ut på gaten, men hun ser aldri opp mot vinduet mitt, tror jeg. Jeg rygger alltid innover i rommet når det virker som hun har tenkt å se ut vinduet. Jeg må være forsiktig.

Litt lenger borte i gaten ligger det en kirke. Det er ikke en kirke med park og store trær rundt seg. Den er ligger helt inntil bygårdene på begge sider og har gitter foran inngangsdøren. Jeg ser aldri folk gå ut eller inn. Men sent på kvelden, mellom tjueto førtifem og tjuetre, da er det lys der inne, og døren står åpen bak de stengte gitterportene.  Da, når lyset blir slått på mellom tjueto førtifem og tjuetre, ser jeg at de grå kirkevinduene egentlig er glassmalerier. Herfra ser jeg tydeligst omrisset av en eller annen mann i gul kjortel. En disippel, kanskje. Jeg har ennå ikke sett døren bli åpnet, eller det øyeblikket da lysene blir tent. Det må skje omtrent samtidig som den blå damen slukker lyset over spisebordet. Jeg tror det må være et avgjørende øyeblikk.

Det er varmt. En riktig hetebølge over byen. Jeg har et av vinduene åpent hele tiden. Da vises det ikke noen forandringer. Det hjelper lite mot varmen, men jeg får i alle fall inn litt luft. Om noen minutter vil solen nå bort til sengen min. Da må jeg stå opp med en gang. I går skjedde det tolv femten. Det blir vel noen minutter senere i dag.

Jeg hører mye på trafikken. Jeg er ganske flink til å høre hva slags kjøretøy det er som kjører forbi. Det er selvsagt enkelt å skille en buss fra en personbil, men i går hørte jeg tydelig en Toyota Corolla og nasjonaliteten til en motorsykkel. Motorsykkelen kom kjørende noen minutter før klokken elleve på kvelden. Lyset var slått på i kirken, og døren bak gitterporten åpen. Jeg tenkte at det nok var en sammenheng. Det var ellers ganske stille. Jeg rakk så vidt å få et glimt av motorsykkelen.

På dagtid går det mye folk forbi nede på gaten. Det er færre folk om kveldene, men da hører jeg dem til gjengjeld bedre. Det var en god ide å bestemme seg for å ha vinduet åpent.

Jeg prøver å handle inn så jeg har det jeg trenger en stund. Men av og til må jeg ut. Det er ikke til å unngå. Jeg kan ikke bære på så mye at det virker påfallende heller. Det vanskeligste er når jeg skal åpne dørene. Fra leiligheten og ut i oppgangen og fra oppgangen og ut mot gaten. Dersom de ikke ser meg, kan de ikke vite hvilken dør jeg kom ut fra. At jeg bor her. Det er særlig viktig at den blå damen ikke ser meg når jeg går ut døren nede og ut på gaten. Jeg prøver å unngå å se opp mot vinduene hennes.

Jeg forsøker å kle meg som de andre der ute, men det er ikke lett. Jeg noterer hva de fleste har på seg, hvilke farger som er de vanligste, men jeg føler ikke at jeg får til å se ut som dem. Så godt det lar seg gjøre, unngår jeg å handle flere ganger i de samme butikkene. Men nå har jeg vært her så lenge at jeg må gå ganske langt for å komme til en butikk jeg ikke har handlet i før. Jeg må snart begynne på en ny runde for å slippe å være så lenge ute. Når en eller annen kassajente smiler til meg og sier "hei", blir jeg urolig. Jeg må ikke bli gjenkjent. De må ikke tro at jeg hører til. Jeg tror egentlig det bare er den blå damen som hører til.

I går hadde jeg uflaks. Jeg var temmelig opphisset, for jeg var nødt til å gå flere kilometer for finne en ny butikk, jeg skulle handle brød. Det var da jeg innså at jeg burde ta sjansen på å begynne en ny runde. Jeg nærmet meg inngangsdøren, klokken var fjorten trettifem og jeg hadde den riktige nøkkelen klar i lomma.  Jeg hadde til og med gått forbi inngangsdøren og rundt kvartalet noen ganger for å finne en uforstyrret anledning. Men tilslutt kunne jeg ikke vente lenger, det er grenser for hvor mange ganger man kan gå rundt kvartalet uten å virke påfallende. Jeg satte nøkkelen i låsen, vred rundt og gikk inn i oppgangen, men før døren falt i bak meg, kom det ei jente ned trappen. Det må ha vært helt tydelig for henne at jeg ikke var en besøkende. Jeg hadde låst opp med egen nøkkel, og jeg hadde glemt å ta med den vesken jeg bruker for at folk ikke skal skjønne hva jeg bærer på. Plastposen signaliserte dagligvarer lang vei.

Hun var høy og barbent, hun hadde slitte dongerishorts, en vid ukneppet herreskjorte og noe jeg tror må ha vært en bikinioverdel under skjorten. Den skjulte ikke så mye. Hun så rett på meg, selv om jeg prøvde å bli oversett. Hun hilste med dette kassadame-heiet som det er så umulig å forstå om innebærer gjenkjennelse eller til og med en invitasjon til bekjentskap. Jeg var, som sagt, allerede temmelig opphisset etter den lange handleturen, og jeg visste ikke hvilken side jeg skulle velge for å komme forbi henne i trappen. Dermed valgte vi begge samme side og dultet borti hverandre. Den hånden som jeg bar handleposene med, berørte henne til med et sted ganske høyt oppe på de nakne lårene hennes, hun smilte og lo et «hei sann», og jeg aner ikke hva jeg mumlet, men det var så vidt jeg klarte å karre meg opp trappene og inn til meg selv. Jeg gikk umiddelbart til sengs resten av dagen. Jeg stod opp først lenge etter at det var blitt mørkt og den blå damen hadde slukket lyset. Jeg har bare sovet noen få timer i natt. Jeg prøver å berolige meg selv med at det heldigvis skjedde nede ved utgangsdøren og at jenta umulig kan vite hvilken etasje og leilighet som er min. Jeg tror jeg er temmelig trett, dette ble ikke noen lang natt. Men solen skinner like hett, klokken er blitt tolv tjue, den er nådd hodeputen og det er umulig å bli liggende lenger.

Jeg har ikke navneskilt på døren. Det vil si, for ikke å stikke meg ut, har jeg latt det som hang her fra før, bli hengende. De fleste i oppgangen har skilt i metall. Men på en av dørene i etasjen under meg henger det en keramikkplate med blomsterpynt og kun fornavn. Det passer slett ikke inn. Jeg regner med at jenta med shortsen kom ut fra den døren. På min dør henger det et passe anonymt messingskilt med navnet "Schulz" på. Hvis piken eller noen andre spør etter Schulz, kan jeg si at han ikke er hjemme. Det er det forresten liten fare for, for jeg åpner ikke dersom noen ringer på. Jeg tror skiltet mitt passer. Det er en fin oppgang, de som bor her heter "Gimle", "Jones" og "Iverzèn" og lignende, og skiltet mitt står i stil med de andres. Jeg har lurt på om jeg skulle få montert et kikkhull, men jeg vegrer meg. Det ville bli for mye oppstuss under monteringen.  Postmannen har tydeligvis skjønt at det er jeg som bruker kassa til Schulz. Jeg prøver å få tømt den en gang i uken. Det er sjelden annet enn reklame.

På jentas dørskilt står det "Velkommen til Heidi". Da jeg flyttet inn hang det en gul klistrelapp ved siden av med "og Erling" på, men den ble borte etter noen dager. Hun er den eneste i oppgangen som har en plante stående ved siden av inngangen. En yuccapalme i en stor leirkrukke. Heldigvis er det tilsatt en vaktmester i huset som tar seg av trappevasken. Jeg er sikker på at han har klaget på palmen, og jeg synes det er temmelig freidig av henne å la den bli stående.

Det begynner å bli kveld og noe svalere, jeg er roligere etter den vanskelige opplevelsen med jenta ved inngangsdøren igår. Jeg leser i noen gamle aviser Schulz ikke har tatt med seg, og holder samtidig vakt bak den gjennomsiktige gardinen. Klokken tjueto femti ringer det på døren. Jeg må få gjort noe med dørklokken. Den behøver jo ikke virke når jeg likevel ikke åpner. Dessuten er det uforskammet sent å ringe på hos noen i det hele tatt. Vedkommende gir seg heldigvis temmelig snart, og jeg kikker ut av vinduet. Det står ingen der nede og ingen forlater huset. Døren nede er bestandig låst, så det må derfor være en innenfra huset som ringte på. Det er ikke bra. Det var sikkert keramikkjenta med dongerishortsen. Jeg er sint og urolig. Så ser jeg plutselig at den blå damen ser rett opp på meg, jeg mener til og med at hun muligens hever hånden sin for et eller annet før jeg klarer å rygge så ubemerket som mulig bakover i rommet. Etter noen minutter våger jeg meg frem til vinduet igjen, jeg skjuler meg bak sidegardinene, da er hun heldigvis borte, i alle fall har hun slukket lyset over spisebordet.

Jeg skjønner jeg må passe meg. Jeg er i ferd med å bli oppdaget. Da ser jeg for første gang lysene i det de blir tent borte i kirken, den gule disippelen, hvem det nå er, blir synlig, og minuttet etterpå, klokken tjueto femtisju, det er alt for sent, åpnes døren bak gitterporten. Det virker som om døren går opp av seg selv. Lyden av motorsykkelen farer forbi i gaten under meg, og jeg behøver ikke bøye meg frem for å identifisere den.

Det er umulig å tenke på å sove, det er lummert og stille. Jeg registrerer en ny lyd fra leiligheten under, den er annerledes enn den slamringen med dører og slikt som har irritert meg tidligere. Det er midnatt og det er en dame som gråter, trøstesløst, det er direkte pinlig, jeg føler meg ille berørt, skam over å være nødt til å overhøre noe så intimt ved et annet menneske. Et menneske jeg til og med trolig er belastet med å vite fornavnet på. For det må jo være fra leiligheten med keramikkplaten, det må jo være den lettkledde jenta, Heidi, som jeg dultet borti i gangen. Jeg svetter med tanke på at jeg bare for noen timer siden berørte lårene hennes. Jeg kjenner at hun har påført meg en irriterende form for forpliktelse.  Det var sikkert hun som ringte på døren min også.

Det blir et kaldere drag i luften, det er et væromslag på gang, natten blir enda mørkere, gardinene blafrer så urolig at de blir vanskelige å skjule seg bak. Jeg tvinges innover i rommet, vinden øker, det braker plutselig løs i torden og himmelen flerres av lysglimt. Etter noen minutter begynner det også å regne. Jeg skjønner at jeg har valgt å ha vinduet altfor åpent, men det er det for sent å gjøre noe med nå. Det vil være for synlig. Det får ikke hjelpe at det blir vått i vinduskarmen og på golvteppet. Jeg håper vindushaspene holder for vinden. Det blir nok ikke noe søvn i natt heller. Jeg ser at glassdisippelen har til hensikt å våke med meg. Det sjokkerer meg at lysene hos den blå damen tennes igjen, det er jo midt på natten, men det er vel tordenværet. Jeg ser hun kaster et bekymret blikk på det åpne vinduet mitt som står og slamrer. Ubehaget vokser, magen er i ulage, men den blå damen er mest opptatt av etasjen under min leilighet. Uværet har forskånet meg fra den pinlige gråten fra leiligheten nedenunder, men jeg hører plutselig andre lyder, flere og andre lyder enn de som passer seg nattetider. Jeg angrer enda en gang på at jeg ikke har fått montert det kikkhullet i døren, men innser at det neppe hadde hjulpet, for det er i etasjen under det foregår. Jeg sitter ved ytterdøren min og lytter, jeg har plassert en lenestol der for slike tilfeller skyld, jeg er oppskaket og trett, tror jeg, jeg har hørt at man blir gjerne trett når man blir oppskaket, for dette er jo helt unormalt og totalt upassende i en oppgang som denne. Da kimer plutselig i dørklokken min igjen og jeg skvetter til for jeg sitter jo rett ved. Jeg forstår at det ikke er noen utenfor døren min denne gangen, de må ha ringt på nede, og jeg farer opp, jeg ser ikke på klokken, jeg finner fram kofferten min og begynner å pakke ned det aller nødvendigste. Resten kan jeg få et byrå til hente senere, bare det nødvendigste nå, papirene, noen toalettsaker. Det er raskt unnagjort. Jeg venter til det virker som det roer seg ute i oppgangen, og jeg lister meg ned trappen.

Da jeg kommer ned i etasjen under river jenta med shortsen opp døra som det står "Iverzèn" på, hun er på vei inn keramikkdøren, men ser meg og sier:

            "Så du er hjemme likevel?"

Jeg skjønner det haster med å komme seg unna, og er på vei videre uten å svare. Men hun fortsetter:

            "Heidi har fått et illebefinnende. Kan du ringe etter lege?"
            
            "Jeg har ikke telefon," sier jeg og styrter ned trappa. Den blå damen står fremdeles i vinduet da jeg kommer ut på gaten, men det får ikke hjelpe at hun ser meg. Disippelen lyser klarere etter regnværet. Kirkedøren står fremdeles åpne bak gitteret enda så sent det er. Lyden av motorsykkelen nærmer seg. Det siste jeg legger merke til før jeg flykter rundt hjørnet i motsatt retning, er at persiennen i vinduet rett overfor mitt ikke henger skrått lenger.

Vinterbarn (til Per Olav Tiller)

og det var tjue minus minst på jorda

eg hadde vottar innpakka i snø

og speika laken hang til tørk på snora

og lukta vinterljos og frost og sjø

og lak’na hadde klypene i nakken

var gnura kvite og hengt ut til kveik

så fri for skit og lort og slik var takken

dei hang så stive der og skreik

før dei blei bretta ned i lange korger

og så hengt opp på loftet heilt til slutt

der grubla dei på død og gamle sorger

for natta var så lang og dagen stutt

og eg var åtte år i denne verda

då alt sto stilt og ikkje noko brast

og eg var raud i kinna, sprengt i blæra

eg sleika på stativet og hang fast

Det er godt det er du, Herre

det er godt det er du, Herre

som bærer håpet

og ikke jeg

for jeg er mørk mold

og brennende bål

de sier det er håp i mørk mold

at ilden rydder ny grunn

men vi fikk varige brannskader

da framtida ble svidd av

Før det gryr

det bør skje før det gryr
mørket myser mot morgenen
og ser ikke klart lenger

Blåmann

blåmann

blåmann

en dag river blåmann tekstene i biter

og håper noen snart vil tømme papirkurven

det er vanskelig å si mye når man har mye å si

og det er vanskelig å tie når man helst vil slippe

ha barmhjertighet

si lite

for det er de korteste tekstene som blir liggende

”nei, jeg husker ikke hvordan maten smakte”

hva var det du husket, blåmann

blåmann

blåmann

en dag møtte blåmann en engel

som ikke brukte annet skriveredskap

enn sin røde leppestift

hun var en vanskelig samtalepartner

for han hadde så meget å si

men han lot henne slippe til

med sitt røde dikt

så alle blåmanns tekster gikk i oppløsning

blåmann

blåmann

en dag sitter blåmann

i sin Hillman

og venter i regnværet

han slår motoren av og vindusviskerne

og det blir straks kjølig

og vanskelig å se ut

derimot ser han rattet klart

instrumentbordet

og seg selv i speilet

blåmann

blåmann
det lukter geit av ragget ditt

Å elske i Visby

å elske i Visby, i Ljugarn og Lau

å stå der og glo som en nyklipt sau

å sende en melding fra Fröjel og Fide

og skifte side

å plukke blomster i Lummelunda

å elske og lengte i samme stunda

å kjøre i varmen til Etelhem

og så ville hjem

å være og bli i Katthammersvik

og slutte å tro på sitt eget svik

å tilbringe natta ved stranda i Sysne

og se det lysne

å danse i Eksta, å gråte i Øja

å sykle til Roma og kaste trøya

og resten av klærne i Ihrevik
og elske slik

Det er litt sølete ofte

det er litt sølete ofte

det er ofte litt sølete

på støvlene

når du har vært ute og gått i den friske skogen

de står i gangen og tørker

søla stivner og sprekker

og noe løsner og faller ned på golvet

og enda mere faller av når jeg løfter dem opp

og bærer dem ut på trappa

for å dunke dem kraftig mot hverandre

hardt hardt

og etterpå vasker jeg golvet

og støvlene med grønnsåpe, klut og børste

til de er blinkende blanke og grønne igjen

og det lukter godt godt

akkurat da lukter det ofte litt godt

i heimen

nesten som i skogen

i alle fall helt til

jeg skal ut å gå i denne friske skogen igjen

der det er litt sølete ofte
akkurat der er det ofte litt sølete

Steinete strand

Vi skal gå langs en steinete strand                       
Som ikke er ryddet for rekved og tang
Når vinden har løyet
 og været er grått                                     
Og skjønne at alt
som vi har, har vi fått
Av et gavmildt og grenseløst fang  


Vi skal lytte til bølger og jord,                  
Vi skal tie og lytte til vindstille ord                    
Til sanden som skylles
igjen og igjen
Til kjempeskilpadden, 
vårt vaggende hjem                        
Alle morløse menneskers mor                  


Vi skal finne et sted det går an                 
Å legge seg ned, finne hvile i sand          
Og i måkenes skrik
skal du be om min kropp                          
Du skal blotte ditt liv
og din brystbueknopp
Vi skal tenne og slukke en brann

Jeg vil ikke

jeg vil ikke

fordi jeg vil så alt for mye

jeg kan ikke

fordi jeg kan så altfor godt

jeg skal ikke

det er ikke verdt bryet

og det jeg har

det har jeg allerede fått

jeg tramper ikke i med begge beina

det holder lenge med den snø som falt i fjor

jeg sørger ikke over at det regna
at snøen smelta og tok med seg mine spor

Det er overgangen som er hellig

det er overgangen som er hellig:

morgenen og skumringen,

beslutningen, overgivelsen og den nye innsikten

er Gud

det er når Mikael stikker spydet i dragen

Gud er

solen er ikke Gud, ikke Mikael heller

og når sirkelen er fullendt
avtar den

Det er dette at du ikke ser

det er dette at du ikke ser

før du har tatt sjansen på

at det er der

det er dette å vite at det er mer

alltid mer enn du vet om

andre stier og ord

og en helt annen form for fredløshet og frykt

det er dette at du ikke kan betrakte det

ikke finne mening i utvalgte deler

det sitter en gammel dame på en stålrørstol

det seiler en svale under himmelskjoldet

en mann graver stille en annen manns grav

og et barn bærer tungt på sin mors savn

det er dette at tiden går

og du møter et gammelt ansikt igjen

det er dette at det er din ryggsekk

dine skulderremmer som gnager

mens du undrer deg på hvorfor han valgte

nettopp denne støvete landeveien

til å folde ut sin markblomstprakt

og det er til slutt dette rennende vann

dette rennende vann gjennom dine fingre

over ditt hode

og framfor dine blinde øyne

det er dette at du bare må tro
og gå

Apropos de størknede restene

APROPOS DE STØRKNEDE RESTENE

ETTER EN MIDDAG MED FISKEBOLLER I HVIT SAUS

det er

nå

dette er

men det er også

da

dette nå var

selvfølgelig

(jeg beklager

dette merkelige diktet

om en forlatt porsjon fiskeboller

som egentlig hadde utgangspunkt

i en teologisk diskusjon

om hvilket forhold jeg har

til utsagnet

"Gud er sterkere enn døden"

noe jeg er i sterk tvil om

uten at det anfekter

min tro

eller min tillit

det var bare det

fortsett med ditt
du heller)

Før var lakenene alltid hvite og hang på tørkestativene

Før var lakenene alltid hvite og hang på tørkestativene, hvite flagg som kapitulerte for sommervinden, eller som stivfrosne overga seg til tjue grader minus. Nå har lakenene gått innendørs og skiftet farge. Tørkestativene står tomme tilbake og tegner ståltrådstriper mot himmelen. Den gamle mannen på den andre siden av bordet inntar en perfekt tilpasset ovenfra-og-ned-holdning og forteller meg at dette har han prøvd før. Det gikk ikke da heller. Men du kan jo prøve, selvsagt, blunker han. Faren for å falle er overhengende. Jeg har bygget nye utsiktstårn. Jeg har gravd nye skyttergraver. Det skremmer meg ikke.

De viktigste forandringene merker jeg kanskje ikke som annet enn en anelse, som en mulig bevegelse i skogkanten. Jeg går langs en århundregammel sti og alt kan egentlig være helt annerledes, uten at jeg er i stand til å identifisere forandringen.

Eg gjekk og hutra ein grå morgon på veg til jobb

Eg gjekk og hutra ein grå morgon på veg til jobb, passa meg for issvullane, og tenkte: Kven har sagt at det er ditt lodd i livet å vere lukkeleg? Du har hatt dine tider av rus og nærvær, dei gjekk over, anten fordi dei vart trampa på eller fordi du sjølv ikkje våga eller trudde. Eller fordi du var ein tjuv og måtte levere byttet tilbake eller fordi den store sjølv sa stopp. Eller fordi … eg veit ikkje, tenkte eg, eigentleg skjønner eg ingenting, sjølv om tankane heile tida kverner rundt av seg sjølve, dei går på egen motor, på sjølvstyrte musklar. Liksom hjartet pumper blodet, drivast tankane rundt i et krinslaup, rundt og rundt. Og eg tenkte at dette vesle rusket i blodet mitt som ein dag vil forårsake at eg ein grå morgon på veg til jobb, mens eg passer meg for issvullane, faller om på gata mens framande menneske stimlar saman om meg, ein av dei drar opp mobilen og ringer etter ambulanse, kor mye slikt rusk er det ikkje også i tankane mine, der dei driver rundt og vender tilbake som vrengebilete av kvarandre.