Før var lakenene
alltid hvite og hang på tørkestativene, hvite flagg som kapitulerte for
sommervinden, eller som stivfrosne overga seg til tjue grader minus. Nå har
lakenene gått innendørs og skiftet farge. Tørkestativene står tomme tilbake og
tegner ståltrådstriper mot himmelen. Den gamle mannen på den andre siden av
bordet inntar en perfekt tilpasset ovenfra-og-ned-holdning og forteller meg at
dette har han prøvd før. Det gikk ikke da heller. Men du kan jo prøve, selvsagt,
blunker han. Faren for å falle er overhengende. Jeg har bygget nye utsiktstårn.
Jeg har gravd nye skyttergraver. Det skremmer meg ikke.
De viktigste
forandringene merker jeg kanskje ikke som annet enn en anelse, som en mulig
bevegelse i skogkanten. Jeg går langs en århundregammel sti og alt kan egentlig
være helt annerledes, uten at jeg er i stand til å identifisere forandringen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar