Oppgangen

Jeg ligger i sengen. Den er bred. Sengetøyet er stripete. Klokken er blitt fire minutter over tolv på formiddagen. Det er viktig å følge med tiden. Forrige gang jeg sjekket klokka var den tre på halv. Det er over en halv time siden. Jeg må ha sovnet igjen. Det ble sent i natt.

Når jeg sjekker klokken, vet jeg om jeg har sovet lenge nok til ikke å være trett lenger. Jeg kan se ut vinduet fra sengen. Løfter jeg hodet, ser jeg termometeret som er festet på utsiden av vinduet. Det står midt i solsteiken og viser nærmere 40 grader.

Leiligheten over gaten har persienner. I det ene vinduet står persiennen på skrå nederst. Slik har det vært i dagesvis. Jeg har ikke sett folk der inne. Men det er lys om kvelden. De kan ha reist vekk og latt en lampe stå på. Jeg ser den bare etter at det har blitt mørkt. Det er ganske irriterende. Dersom de har reist vekk, burde persiennen vært rett og lyset slått av. De er sikkert hjemme. Det er verre. De kan ha sett meg.

Jeg står opp og trekker for gardinen. Jeg angrer umiddelbart, og trekker fra igjen. Det er ikke sikkert de så det. Man bør ikke vise forandringer. Jeg har ikke sett forandringer i noen av vinduene på den andre siden av gaten. Det er slik det skal være. Det skal være slik det er. Jeg tror ikke de ser meg hvis jeg står bak den tynne, hvite gardinen. Jeg passer på at det er mørkt i rommet. Solskinnet mot vinduet mitt gjør det enda vanskeligere å se inn. Jeg tenner ikke lys om kvelden.

Forresten er det ingen å se i noen av vinduene, bortsett fra i tredje etasje. Der ser jeg av og til en eldre, fyldig dame i blå kjole med blomster. Hun har alltid på seg en blå kjole med blomster. Hele den tiden jeg har vært her, har hun hatt den samme kjolen på. Jeg kan se henne i det som må være kjøkkenvinduet og i det som må være en slags spisestue. Hun er mest på kjøkkenet. Det hender hun kikker ut på gaten, men hun ser aldri opp mot vinduet mitt, tror jeg. Jeg rygger alltid innover i rommet når det virker som hun har tenkt å se ut vinduet. Jeg må være forsiktig.

Litt lenger borte i gaten ligger det en kirke. Det er ikke en kirke med park og store trær rundt seg. Den er ligger helt inntil bygårdene på begge sider og har gitter foran inngangsdøren. Jeg ser aldri folk gå ut eller inn. Men sent på kvelden, mellom tjueto førtifem og tjuetre, da er det lys der inne, og døren står åpen bak de stengte gitterportene.  Da, når lyset blir slått på mellom tjueto førtifem og tjuetre, ser jeg at de grå kirkevinduene egentlig er glassmalerier. Herfra ser jeg tydeligst omrisset av en eller annen mann i gul kjortel. En disippel, kanskje. Jeg har ennå ikke sett døren bli åpnet, eller det øyeblikket da lysene blir tent. Det må skje omtrent samtidig som den blå damen slukker lyset over spisebordet. Jeg tror det må være et avgjørende øyeblikk.

Det er varmt. En riktig hetebølge over byen. Jeg har et av vinduene åpent hele tiden. Da vises det ikke noen forandringer. Det hjelper lite mot varmen, men jeg får i alle fall inn litt luft. Om noen minutter vil solen nå bort til sengen min. Da må jeg stå opp med en gang. I går skjedde det tolv femten. Det blir vel noen minutter senere i dag.

Jeg hører mye på trafikken. Jeg er ganske flink til å høre hva slags kjøretøy det er som kjører forbi. Det er selvsagt enkelt å skille en buss fra en personbil, men i går hørte jeg tydelig en Toyota Corolla og nasjonaliteten til en motorsykkel. Motorsykkelen kom kjørende noen minutter før klokken elleve på kvelden. Lyset var slått på i kirken, og døren bak gitterporten åpen. Jeg tenkte at det nok var en sammenheng. Det var ellers ganske stille. Jeg rakk så vidt å få et glimt av motorsykkelen.

På dagtid går det mye folk forbi nede på gaten. Det er færre folk om kveldene, men da hører jeg dem til gjengjeld bedre. Det var en god ide å bestemme seg for å ha vinduet åpent.

Jeg prøver å handle inn så jeg har det jeg trenger en stund. Men av og til må jeg ut. Det er ikke til å unngå. Jeg kan ikke bære på så mye at det virker påfallende heller. Det vanskeligste er når jeg skal åpne dørene. Fra leiligheten og ut i oppgangen og fra oppgangen og ut mot gaten. Dersom de ikke ser meg, kan de ikke vite hvilken dør jeg kom ut fra. At jeg bor her. Det er særlig viktig at den blå damen ikke ser meg når jeg går ut døren nede og ut på gaten. Jeg prøver å unngå å se opp mot vinduene hennes.

Jeg forsøker å kle meg som de andre der ute, men det er ikke lett. Jeg noterer hva de fleste har på seg, hvilke farger som er de vanligste, men jeg føler ikke at jeg får til å se ut som dem. Så godt det lar seg gjøre, unngår jeg å handle flere ganger i de samme butikkene. Men nå har jeg vært her så lenge at jeg må gå ganske langt for å komme til en butikk jeg ikke har handlet i før. Jeg må snart begynne på en ny runde for å slippe å være så lenge ute. Når en eller annen kassajente smiler til meg og sier "hei", blir jeg urolig. Jeg må ikke bli gjenkjent. De må ikke tro at jeg hører til. Jeg tror egentlig det bare er den blå damen som hører til.

I går hadde jeg uflaks. Jeg var temmelig opphisset, for jeg var nødt til å gå flere kilometer for finne en ny butikk, jeg skulle handle brød. Det var da jeg innså at jeg burde ta sjansen på å begynne en ny runde. Jeg nærmet meg inngangsdøren, klokken var fjorten trettifem og jeg hadde den riktige nøkkelen klar i lomma.  Jeg hadde til og med gått forbi inngangsdøren og rundt kvartalet noen ganger for å finne en uforstyrret anledning. Men tilslutt kunne jeg ikke vente lenger, det er grenser for hvor mange ganger man kan gå rundt kvartalet uten å virke påfallende. Jeg satte nøkkelen i låsen, vred rundt og gikk inn i oppgangen, men før døren falt i bak meg, kom det ei jente ned trappen. Det må ha vært helt tydelig for henne at jeg ikke var en besøkende. Jeg hadde låst opp med egen nøkkel, og jeg hadde glemt å ta med den vesken jeg bruker for at folk ikke skal skjønne hva jeg bærer på. Plastposen signaliserte dagligvarer lang vei.

Hun var høy og barbent, hun hadde slitte dongerishorts, en vid ukneppet herreskjorte og noe jeg tror må ha vært en bikinioverdel under skjorten. Den skjulte ikke så mye. Hun så rett på meg, selv om jeg prøvde å bli oversett. Hun hilste med dette kassadame-heiet som det er så umulig å forstå om innebærer gjenkjennelse eller til og med en invitasjon til bekjentskap. Jeg var, som sagt, allerede temmelig opphisset etter den lange handleturen, og jeg visste ikke hvilken side jeg skulle velge for å komme forbi henne i trappen. Dermed valgte vi begge samme side og dultet borti hverandre. Den hånden som jeg bar handleposene med, berørte henne til med et sted ganske høyt oppe på de nakne lårene hennes, hun smilte og lo et «hei sann», og jeg aner ikke hva jeg mumlet, men det var så vidt jeg klarte å karre meg opp trappene og inn til meg selv. Jeg gikk umiddelbart til sengs resten av dagen. Jeg stod opp først lenge etter at det var blitt mørkt og den blå damen hadde slukket lyset. Jeg har bare sovet noen få timer i natt. Jeg prøver å berolige meg selv med at det heldigvis skjedde nede ved utgangsdøren og at jenta umulig kan vite hvilken etasje og leilighet som er min. Jeg tror jeg er temmelig trett, dette ble ikke noen lang natt. Men solen skinner like hett, klokken er blitt tolv tjue, den er nådd hodeputen og det er umulig å bli liggende lenger.

Jeg har ikke navneskilt på døren. Det vil si, for ikke å stikke meg ut, har jeg latt det som hang her fra før, bli hengende. De fleste i oppgangen har skilt i metall. Men på en av dørene i etasjen under meg henger det en keramikkplate med blomsterpynt og kun fornavn. Det passer slett ikke inn. Jeg regner med at jenta med shortsen kom ut fra den døren. På min dør henger det et passe anonymt messingskilt med navnet "Schulz" på. Hvis piken eller noen andre spør etter Schulz, kan jeg si at han ikke er hjemme. Det er det forresten liten fare for, for jeg åpner ikke dersom noen ringer på. Jeg tror skiltet mitt passer. Det er en fin oppgang, de som bor her heter "Gimle", "Jones" og "Iverzèn" og lignende, og skiltet mitt står i stil med de andres. Jeg har lurt på om jeg skulle få montert et kikkhull, men jeg vegrer meg. Det ville bli for mye oppstuss under monteringen.  Postmannen har tydeligvis skjønt at det er jeg som bruker kassa til Schulz. Jeg prøver å få tømt den en gang i uken. Det er sjelden annet enn reklame.

På jentas dørskilt står det "Velkommen til Heidi". Da jeg flyttet inn hang det en gul klistrelapp ved siden av med "og Erling" på, men den ble borte etter noen dager. Hun er den eneste i oppgangen som har en plante stående ved siden av inngangen. En yuccapalme i en stor leirkrukke. Heldigvis er det tilsatt en vaktmester i huset som tar seg av trappevasken. Jeg er sikker på at han har klaget på palmen, og jeg synes det er temmelig freidig av henne å la den bli stående.

Det begynner å bli kveld og noe svalere, jeg er roligere etter den vanskelige opplevelsen med jenta ved inngangsdøren igår. Jeg leser i noen gamle aviser Schulz ikke har tatt med seg, og holder samtidig vakt bak den gjennomsiktige gardinen. Klokken tjueto femti ringer det på døren. Jeg må få gjort noe med dørklokken. Den behøver jo ikke virke når jeg likevel ikke åpner. Dessuten er det uforskammet sent å ringe på hos noen i det hele tatt. Vedkommende gir seg heldigvis temmelig snart, og jeg kikker ut av vinduet. Det står ingen der nede og ingen forlater huset. Døren nede er bestandig låst, så det må derfor være en innenfra huset som ringte på. Det er ikke bra. Det var sikkert keramikkjenta med dongerishortsen. Jeg er sint og urolig. Så ser jeg plutselig at den blå damen ser rett opp på meg, jeg mener til og med at hun muligens hever hånden sin for et eller annet før jeg klarer å rygge så ubemerket som mulig bakover i rommet. Etter noen minutter våger jeg meg frem til vinduet igjen, jeg skjuler meg bak sidegardinene, da er hun heldigvis borte, i alle fall har hun slukket lyset over spisebordet.

Jeg skjønner jeg må passe meg. Jeg er i ferd med å bli oppdaget. Da ser jeg for første gang lysene i det de blir tent borte i kirken, den gule disippelen, hvem det nå er, blir synlig, og minuttet etterpå, klokken tjueto femtisju, det er alt for sent, åpnes døren bak gitterporten. Det virker som om døren går opp av seg selv. Lyden av motorsykkelen farer forbi i gaten under meg, og jeg behøver ikke bøye meg frem for å identifisere den.

Det er umulig å tenke på å sove, det er lummert og stille. Jeg registrerer en ny lyd fra leiligheten under, den er annerledes enn den slamringen med dører og slikt som har irritert meg tidligere. Det er midnatt og det er en dame som gråter, trøstesløst, det er direkte pinlig, jeg føler meg ille berørt, skam over å være nødt til å overhøre noe så intimt ved et annet menneske. Et menneske jeg til og med trolig er belastet med å vite fornavnet på. For det må jo være fra leiligheten med keramikkplaten, det må jo være den lettkledde jenta, Heidi, som jeg dultet borti i gangen. Jeg svetter med tanke på at jeg bare for noen timer siden berørte lårene hennes. Jeg kjenner at hun har påført meg en irriterende form for forpliktelse.  Det var sikkert hun som ringte på døren min også.

Det blir et kaldere drag i luften, det er et væromslag på gang, natten blir enda mørkere, gardinene blafrer så urolig at de blir vanskelige å skjule seg bak. Jeg tvinges innover i rommet, vinden øker, det braker plutselig løs i torden og himmelen flerres av lysglimt. Etter noen minutter begynner det også å regne. Jeg skjønner at jeg har valgt å ha vinduet altfor åpent, men det er det for sent å gjøre noe med nå. Det vil være for synlig. Det får ikke hjelpe at det blir vått i vinduskarmen og på golvteppet. Jeg håper vindushaspene holder for vinden. Det blir nok ikke noe søvn i natt heller. Jeg ser at glassdisippelen har til hensikt å våke med meg. Det sjokkerer meg at lysene hos den blå damen tennes igjen, det er jo midt på natten, men det er vel tordenværet. Jeg ser hun kaster et bekymret blikk på det åpne vinduet mitt som står og slamrer. Ubehaget vokser, magen er i ulage, men den blå damen er mest opptatt av etasjen under min leilighet. Uværet har forskånet meg fra den pinlige gråten fra leiligheten nedenunder, men jeg hører plutselig andre lyder, flere og andre lyder enn de som passer seg nattetider. Jeg angrer enda en gang på at jeg ikke har fått montert det kikkhullet i døren, men innser at det neppe hadde hjulpet, for det er i etasjen under det foregår. Jeg sitter ved ytterdøren min og lytter, jeg har plassert en lenestol der for slike tilfeller skyld, jeg er oppskaket og trett, tror jeg, jeg har hørt at man blir gjerne trett når man blir oppskaket, for dette er jo helt unormalt og totalt upassende i en oppgang som denne. Da kimer plutselig i dørklokken min igjen og jeg skvetter til for jeg sitter jo rett ved. Jeg forstår at det ikke er noen utenfor døren min denne gangen, de må ha ringt på nede, og jeg farer opp, jeg ser ikke på klokken, jeg finner fram kofferten min og begynner å pakke ned det aller nødvendigste. Resten kan jeg få et byrå til hente senere, bare det nødvendigste nå, papirene, noen toalettsaker. Det er raskt unnagjort. Jeg venter til det virker som det roer seg ute i oppgangen, og jeg lister meg ned trappen.

Da jeg kommer ned i etasjen under river jenta med shortsen opp døra som det står "Iverzèn" på, hun er på vei inn keramikkdøren, men ser meg og sier:

            "Så du er hjemme likevel?"

Jeg skjønner det haster med å komme seg unna, og er på vei videre uten å svare. Men hun fortsetter:

            "Heidi har fått et illebefinnende. Kan du ringe etter lege?"
            
            "Jeg har ikke telefon," sier jeg og styrter ned trappa. Den blå damen står fremdeles i vinduet da jeg kommer ut på gaten, men det får ikke hjelpe at hun ser meg. Disippelen lyser klarere etter regnværet. Kirkedøren står fremdeles åpne bak gitteret enda så sent det er. Lyden av motorsykkelen nærmer seg. Det siste jeg legger merke til før jeg flykter rundt hjørnet i motsatt retning, er at persiennen i vinduet rett overfor mitt ikke henger skrått lenger.