Legg deg inntil meg og gråt

legg deg inntil meg og gråt

jeg er en båt

vinden en venn og sjøen så stor

inne på land ligger alle de ord

som kommer til kort

på et hav som vårt

du tror ikke på noen havn

bare savn

bølger og kropp og et rom som er blått

ikke et ord av de ord du har fått

er som det siste

du vet og du visste

jeg seiler deg dit hvor du kan

gå i land

til eldgamle fjell hvor svaberget tier

og revnene gjemmer på gamle stier

skjult i kjerr og i skygge

ligger ei vik og ei brygge

Hun står på den andre siden av veien

hun står på den andre siden av veien

hun skal et annet sted hen og benytter en annen inngang

hun vender både det døve øret og det andre kinnet til

hun trekker andre konsekvenser av ord som «nå» og «kom»

«kom nå,» sier hun

han vet ikke om isen foran uthusdøra vil smelte 

slik at han får tak i den sagen han trenger

for å beskjære frukttrærne før det er for sent

Om å ha lampen tent

Han vet at vanskelige opplevelser har gitt ham blåmerker i sinnet, og at det gjør vondt når noe eller noen kommer borti dem.  Men han skjønner også at de beste opplevelsene heller egentlig ikke er nye. De danser også i rytmer fra tidligere erfaringer. Han drømmer derfor egentlig ikke om det uopplevde, men om opplevelser som får gamle rytmer i bevegelse. Det var landskap, farger, berøringer eller bevegelser som skapte noe i ham som han ofte ikke har ord på, men som kjærtegnet ham, strømmet over ham eller i ham i sympati eller til og med i hengivelse, og som la igjen rytmer som stadig dunker i ham. Rytmer som kroppen minnes. Og noen ganger er det bare kroppen alene som minnes, som bølger som slår mot land etter en hendelse langt ute i åpnet hav.

      Underlig nok er det derfor ofte slik at de fineste opplevelsene han har, får følge av nedturer som er helt ulogiske i forhold til de høydene han bestiger, de utsiktene han nyter eller de berøringene han erfarer. Fordi de bunner i noe som var, i savn. Likevel vil han se deg i øynene og ha lampen tent. For er det nå det er.

Finne en form i natta

finne en form i natta

diffuse tanker som går i ring

kleberstein og døde duer

gammel skam

det stod ei diger nøtteskrike på fuglebrettet

da jeg trakk fra gardinet på gutterommet

jeg ville slippe undulaten ut av buret den morgenen

men friheten var ikke til å leve med

Når hun står på hodet i sofaen

når hun står på hodet i sofaen

ved siden av juletreet

har skjørtet en tendens til å gli opp

eller ned (det er som man ser det)

de høyhælte lakkskoene hennes

frigjør en engel fra kvisten sin

den lander på en av de nederste grenene

og det drysser voldsomt

for det er lenge siden jul

han legger en kjærlig hånd i korsryggen hennes

og hun retter seg opp

som om noe plutselig er slutt

som om noen har fjernet en stein

hun trodde var hennes egen

Eg trur

eg trur

dei trur

eg er ei høne

men eg er ein spurv
spurvare enn nokon gong

Om uerstattelige helter og ærlig arbeid. Noen ord før jul 2015

Det er vanskelig å snakke om det som ikke er helt på plass, det som du ikke har helt orden på eller som du ikke har svaret på. Det kan bare være at du ikke klarer å få ryddet plass for det, at du får det ikke til å passe inn i hodet eller tiden, eller det kan være at du får det midt i fleisen og det gjør deg urolig, trist eller bekymret. Det kan være en setning som plutselig dukker opp i tankene dine. Det kan være noen som sier noe, eller noe som noen skriver, noe som berører deg et sted som er ømt og sårt, du har kanskje en sjelelig blåflekk fra gammelt av akkurat der på et sted der du tidligere har fått deg et slag, slike blåflekker har vi jo alle, og du får en smertefull berøring i tanken eller i sjelen, det er en tanke som svirrer rundt, kanskje særlig når du våkner om natten, som gjør deg urolig, som fører til nye spørsmål, til ulyst, til ubehag. Kanskje til sorg.

Joda, du vet at du i slike tilfeller så burde du eplekjekt si at spørsmålet eller replikken, eller hva det nå kunne være som gjorde vondt, - at det fyller deg med nysgjerrighet, at du burde glede over å få brakt tankene dine i herlig og fruktbar uorden. At du burde tenke som Leonard Cohen: «There is a crack, a crack in everything, that’s how the light gets in.» At det er slike uroligheter som skal bringe deg videre som menneske, som skaper nye spørsmål. For det er vel nye gode spørsmål vi vil ha, ikke sant? «Dette vil du vokse på» sier noen, mens du sitter der og har det vondt med deg selv og livet, et positivt perspektiv er jo selvsagt også et perspektiv. Men det er et budskap uten trøst, slik du opplever det. For det er jo ikke slik. Man føler heller at man minker. Man føler seg så liten at den himmelen du eventuelt skimter, den ser du «gjennom lissehøla i skoa» dine, for å si det med Hans Børli.  De er ubehagelige disse spørsmålene som bare bringer med seg enda flere og nye strevsomme tanker og spørsmål, som krever arbeid og omstilling, ikke minst i eget hode, spørsmål om hvem vi er og om hvem vi bør være.

Det var 1994 at jeg var med på å arrangere en kulturkonferanse i Bergen med mye av den bergenske kultureliten til stede. Jeg hadde holdt en forelesning om de temaene jeg alltid har elsket å bevege meg blant, grenselandene mellom leik, kunst, kultur, voksenrolle og barndomsforståelse. Og jeg var særlig fornøyd med tittelen på denne forelesningen: «Det unyttiges nødvendighet». Det summerte opp budskapet på en glimrende måte, syntes jeg. Forelesningen gikk strålende, og det ble skålt i perlende vin under minglingen før middagen litt senere på kvelden, og komplimentene var mange.

En av de sentrale (og ikke minst kvinnelige) bergenske kulturarbeiderne kom bort til meg og sa «Du er min helt!» Og det ville jeg jo gjerne være. Hvem vil ikke være en helt! Det ville jeg i alle fall være helt til en annen og sannsynligvis enda bedre venninne, en klok, varm og høyst empatisk (og kvinnelig) professor, kom bort til meg og hvisket: «Du Ivar, vi tror ikke på helter lenger, gjør vi?» «Nei, det gjør vi da ikke,» svarte jeg, - temmelig falsk, må jeg innrømme, og uten særlig overbevisning. Men hva annet kunne jeg svare, hun hadde jo rett, hadde hun ikke? Jeg kunne da ikke motsi en slik ydmyk klokskap og si «Joda, jeg tror på helter!» For vi tror ikke på helter, gjør vi? Vi får vel nøye oss med en sjelden opplevelse av å se himmelen gjennom lissehøla i skoa?

For hun hadde selvsagt rett, professoren: Det er selvsagt saken som er viktig, vi er alltid bare på vei, det er sprekker av lys som av og til skinner på oss, det er glimt, men det er saken som er viktig, ikke oss. Vi gjør jobben vår så godt vi kan og den kan alltid bli bedre. Og jeg burde selvsagt ha vært moden nok til å si meg enig med professoren med større indre overbevisning den gangen, men jeg var nå bare meg, et vanlig menneske med et opprørt og akkurat der og da, og i den situasjonen en kveld i november 1994, med et nokså overstimulert sjeleliv. Hun etterlot meg vaklende mellom å være grandios og pinlig avkledd, skjønt det var nok ikke hennes intensjon, hun trodde sikkert jeg var klokere og langt mer moden enn jeg var, og hun trodde neppe at hun omskapte meg til en Ikaros, fallende ned fra himmelen med sine forbrente vinger etter å ha forsøkt å nå solen, ubehagelig uroet over å ha måttet frasi meg min nyss oppnådde heltestatus, hengitt til å forsøke å forstå min tross alt temmelig beskjedne plass i tilværelsen. Et ubehagelig spørsmål. «Vi tror ikke på helter, gjør vi?» Jeg stod der og måtte velge mellom enten å være klok og ydmyk eller å være helt. Og jeg følte meg temmelig dum. Med rette.

Kanskje handlet det også, i ettertankens lys, noe om et «der og da» som gjorde det vanskelig å se seg selv i et lengre tidsrom og i en større sammenheng og underlagt noe langt større enn meg selv.

Det bør kanskje være på tide å ta ut litt avspasering nå, vil kanskje noen av dere bemerke til denne historien. På tide å være menneske. På tide å feire jul. På tide å bøye kne ta imot en Gud som solidariserer seg med oss dumme, sårbare, feilbarlige og selvhøytidelige mennesker, på tide å ta imot et budskap om nåde i form av et lite barn i en ussel krybbe.

I høst var jeg på en konferanse der det dukket opp en setning på power-pointen som lød slik: «Barn skal oppleve å være uerstattelige». Det var enda en vanskelig påstand. Den er rett på en måte. Min sønn var uerstattelig. Særlig for oss foreldre. Min datter som ble født knapt året etter at sønnen min døde, hun er også uerstattelig, men hun erstattet ikke han som døde. Hun var en annen, et annet menneske som ikke skulle belastes med å måtte erstatte noen som helst. Hvert menneske er unikt, egenartet og uendelig verdifullt.

Menneskeverdet. Jeg slår på Dagsrevyen og ser alle disse millioner av mennesker på flukt. Innimellom ser jeg anonyme småunger som tasser i gjørma med tynne sko. Jeg ser døde barn som plukkes opp fra Middelhavet eller på en strand i Tyrkia eller Hellas. Hver og en unike, egenartede, uendelig verdifulle og uerstattelige barn. Jeg følger med på Assads og ISILs terror i Syria, Paris, Beirut og på Sinai. Jeg ser alle disse sultne barna i ørkenen i Sør-Sudan, alle de innestengte menneskene i Palestina og i flyktningeleirene i Libanon. Jeg lurer på hvor mange barn de treffer, alle disse bombene som faller over verdens krigsherjede land. Uerstattelige barn. Uerstattelige mennesker.  Like uerstattelige for sine nærmeste som min egen sønn. Like unike som mine døtre. Det er ikke til å holde ut. Jeg merker jeg må skrive dette, for hodet mitt tar det ikke inn, hodet mitt relativiserer og jeg står i akutt fare for å sløves.

Og så er det samtidig jul og vi må vi da få lov til å kose oss. Visst må vi det. Sammen med de hellige tre konger skal vi feire det lille unike gudsbarnet i krybben som snart skal flykte til Egypt fordi Herodes massakrerer alle guttebarn i Betlehem som er to år og yngre.

Men likevel, uerstattelig, det er også feil på en måte. For selvsagt er vi også erstattelige. Vi er unike og erstattelige. Deilig er jorden. Slekt skal følge slekters gang. Vi er alle en del av noe større. Vi er unike, men vi er ikke helter. Det er ingen grunn til å tro at en annen ikke kan gjøre jobben like godt som oss. Til og med mye bedre enn oss. Det er neppe noen som kan gjøre den på samme måte som oss, det er så. Og takk og pris for det, vil vel noen si. Det er neppe noen som kan være menneske eller medmenneske på akkurat samme måte som nettopp deg eller meg, men erstattelige, - det er vi. Vi kan og vi skal våge å slippe andre til når vi må gå. Vi kan legge ansvaret i andres hender. Likedan vil det aldri bli, men vi er ikke og vi behøver verken være uerstattelige eller helter.

Så la oss gå inn i julen med litt senkede skuldre: Å være bra nok og gjøre sitt beste, det får holde, det får være nok å være bra nok og å gjøre sitt beste. La oss heller gjøre som gardkjerringa på Innherred: hver julenatt gikk hun alene ut på trappa for å «fær over aill fadderongan» sine. I tankene kanskje, kanskje i bønn. Og mens vi står der på trappa og mediterer i julenatta og tenker gjennom alle de vi er glad i og som er glade i oss, kan vi vel dette spesielle året samtidig også «fær over» alle de barna som fryser og er redde, utenpå eller inni seg, på denne vår urolige jord. Og huske på at «du» er alltid er viktigere enn «jeg».

Velsignet jul.

Om smokk og savn

Vi befinner oss en lørdag ettermiddag midt på den nyrestaurerte gangbrua over Nidelva i Trondheim. Det er seinhøstes, helt i slutten av november 1997, mørkt og stjerneklart. Jentene våre, tvillinger, er knapt 3 år og det er en halvtime til barne-TV. Vi voksne har bestemt at vi skal slutte med narresmokk. Vi skal slutte, skriver jeg, og mener med det at vi voksne erkjenner at narresmokkbehovet også har vært vårt, og at det like meget er vi som skal avvennes som barna. Vi bruker narresmokker om natta og når vi ellers har behov for det. De to har ikke protestert på vår beslutning om å slutte, selv om vi kan skjønne at de sørger. I beste Anne-Cath. Vestly-ånd har vi selvsagt snakket mye med dem om det. Det er som om de finner en logikk i at de begynner å bli store og at noe nå må være slutt. Det er kanskje ikke noen god lærdom å ta med seg videre i livet. Men vi har i alle fall vært i kjelleren på Bunnpris og kjøpt 10 gelesmokker til lørdagsgodt. Og vi har bundet de ordentlige narresmokkene sammen med en snor, en snor til hver av barna, og i enden av snorene har vi festet tunge steiner. Vi har talt lyktene på gangbrua og regnet oss fram til lykta på midten, slik at vi kan huske hvor det var vi kastet dem.

Det er mye vann i elva. Ved lavvann har barna sett at mange har kastet ting i elva før oss. Vi løfter jentene opp slik at de kan nå ut over rekkverket med armene sine. Så kaster de høytidelig narresmokkene sine med snorer og steinsøkker ut i elva. De lytter andektig til to inntrykksfulle "plopp" når steiner og narresmokker treffer vannet. Vi blir stående litt, men det er kaldt, og elva bruker ikke mange sekundene på å bli seg selv igjen, som om ingenting hadde hendt. Snart tusler vi derfor hjem i mørket til lørdagskos og gelesmokker. Jentene spør siden sjelden eller aldri etter narresmokkene, men jeg mener å merke en ny form for vemod i dem. Det blir mindre merkbart ettersom ukene går, eller kanskje jeg bare venner meg til et nytt drag i deres personlighet. Eller kanskje leser jeg bare mine egne savn inn i dem.

Et halvt år senere er jeg og jentene hos farmor på Sørlandet. Hun har spart på en gammel narresmokk vi glemte hos henne forrige gang vi var på besøk. Jeg lar barna få prøve den. Jeg tenker: "De har vel glemt hvordan det var, de har vel ikke behov for den lenger." Men jeg skjønner raskt at jeg tar meget feil. Intensiteten og gjensynsgleden jeg mener å se i ansiktene deres, gjør sterkt inntrykk på meg. Jeg blir redd og sier til dem: "Nei, dette var visst dumt, jeg tror vi kaster denne også. Nå. Med det samme." De aksepterer det for så vidt uten protester, men det er ikke likegyldig for dem, slett ikke. Det berører meg dypt, jeg hadde ikke trodd vi hadde frarøvet dem noe som betydde så mye for dem. Jeg har flere spørsmål enn svar og vet fremdeles ikke hvorfor, hva dette handler om og hva som er meg oppi dette. Men jeg skjønner at det i alle fall handler om forhold mellom mennesker, om relasjoner, og at jeg er en del av det.

(fra Selmer-Olsen, Ivar 2002: «SMOKK. Narresmokken og barndommen. Samtaler, forestillinger og tolkninger.» Gyldendal Akademisk) 

Ordet til Tore

Tore har lett etter noe.

Han vet ikke helt hva det er.

Johanne har mistet en tone

et sted mellom busker og trær.

Men Tore har funnet et ord,

et ord som han prøver i munnen.

Han vet ikke hva det betyr.

Men hva gjør nå det da i grunnen?

Det smaker litt spisst og litt delt,

litt blått og litt ute i hagen.

Og sier han ordet sitt høyt,

så killer det Tore i magen.

Og ordet det er som en drøm

som Tore må prøve å huske.

Det lusker seg rundt i hans kropp

som bare et slikt ord kan luske.

Langt inne i mørkeste skogen,

hvor skygger og fuktighet rår,

der ligger ei glenne i sola

hvor ordet til Tore står.

Johanne har mistet en tone.

Nå vokser den fram som en sang

som lengter til ordet til Tore

og har slik en underlig klang.

Den synger seg ut mellom trærne

til glenna med varsomme trinn.

Der finner den ordet til Tore,

der banker den på og vil inn.

Og sangen og ordet til Tore,

de binder til sammen en krans.

I senger av myrull i sola

blir ordet og sangen en dans.

I skjul av den dypeste skogen

de danser til sola går ned.

Og hva som må skje etter dette,

det bryr vi oss ikke med. 

Benken

og han sitter der på benken

og han skjønner at hun ser

at han venter og hun ber ikke om mer

for hun graver i en grav som

bare hun kan grave i

og det eneste å gjøre er å bli

og han setter seg så stille

når hun daglig går forbi

og det eneste hun trenger, det er tid

til å grave sår og skatter

til å legge alt på plass

han er veggen i hus som er av glass

og en dag så er hun ferdig

og hun reiser seg og går

nikker stille til ham, vet at han forstår

og han reiser seg fra benken

og går bort en annen vei

han er den som venter, venter stilt på deg

Det er ikke bare å komme og gå

det er ikke bare å komme og gå

det er ikke bare å åpne ei dør og lukke den igjen

det er ikke bare å gå av på en holdeplass

og hoppe på neste buss som kommer

det er mer innviklet enn som så

det er mer å komme til ei dør du egentlig vet om

og om du banker på eller velger å la være

så har du allerede viklet deg inn i noe

Hvor tynn

hvor tynn kan en tråd bli?

som til en tapt venn

som til en bombet by

som i en båt uten brygge

hvor tynt kan et håp bli?

som et spinkelt strå

som edderkoppens spinn

som en bønn

Alt det døde er dødt

Hun vet ikke om hun er elsket,

hun vet ikke hvem hun er.

Skogen er ingen venn.

Hun går mellom fremmede trær.

Forsømt, forknytt og fordrevet,

hun er en båt uten havn,

en båt i bølger som borrer

i svik og i sorg og i savn.

Han skriver i sand på jorden,

han er så usigelig trøtt.

Han sier: "De døde er døde,

og alt det døde er dødt."

Begynnelsene fyller hele rommet

begynnelsene fyller hele rommet

det blafrer stille i en blå gardin

alt liv, all luft er i en liten lomme

hvor du er nær og jeg er bare din

og når du går, forlater du meg ikke

du var her, og du varer stadig ved

for tiden druknet seg i øyeblikket

og intet skal forstyrre denne fred

jeg ser på gropen i din hodepute

og søker etter det jeg må forstå

jeg lar gardinet henge for min rute

og rister ikke puten hvor du lå

begynnelsene fyller hele rommet

det blafrer stille i en blå gardin

for evigheten er en liten lomme

fortellingene slipper ikke inn

Tred inn i tiden

Jeg kan ikke snakke om meg selv

"jeg kan ikke snakke om meg selv
for jeg vet ikke hvem jeg er"

det ligger en stein i fjellet, sier du

den er tidløs grå og diger

det er min stein

og det er mitt fjell òg

det går en sti gjennom krattskogen

du kjenner suget i den bløte myra

det er koller og mjuke søkk

bratte heng og en diger stein

jeg kommer, sier jeg

bare kom du, sier du

far villmann i fjellet mitt
men steinen er et hus uten dør

KAVI FAC ORY - Henningsvær

Alle disse menneskene

alle disse menneskene  

noen klare

noen utydelige

noen nesten borte

men de er der alle

som renning i den veven

som er meg

og som er dem

det er ro og det er uro i veven min

det går i raust rødt

og i skjærende gult

og det er knuter der som aldri blir løst