Helmer

Vi skaper hverandre og livene våre speiler seg i hverandre, liksom landskap på en forunderlig måte både kan være gamle og nye. En forsommer for noen år siden tok vi en tur langt ut i havgapet. Jeg hadde aldri vært her ute før. Solen skinte over de forblåste rabbene og svabergene, havet glitret og de gamle bryggene likeså, i sølvgrått tre, rødmalinga hadde skallet av etter årtier med salt sjø. Grastustene klorte seg fast, og i sprekkene lå små hus med underlig blomstrende hager.

En fisker i 60-åra, ungkar, tok oss med langt til havs. Han sto der i enmanns-sjarken sin og styrte utover mot ingenting, bare bølger, hav og himmel. Han forarget seg over å bli mistenkeliggjort av politi-båten som bordet kystfiskerne for å sjekke maskevidde, mengder og sorter fisk, og over trålerne som fikk herje som de ville lenger ute, som bare i kraft av sin størrelse fikk de politiske myndighetene på sin side. Bare fordi noen rikinger hadde råd til å bygge en kjempetråler, hadde de fått rett til å ta levebrødet fra de små. Helmer fortalte at han nylig hadde kommet hjem fra Lofotfiske, han hadde dratt aleine de siste åra, 40 timers reise hver vei og 10 ukers fiske aleine i båten sin der nordpå. Jeg kunne ikke la være å tenke på mitt byliv, jeg var vant til å ta flyet til Oslo på møter på morgenen og rekke hjem til Dagsrevyen og ungene samme kveld.

Han snudde seg plutselig i sin gule oljebukse og spurte om jeg var kristelig av meg, og jeg vet ikke om mitt forsiktige ja var svaret på det han egentlig spurte om. Jeg var vel neppe frelst i hans betydning av ordet. Han så selvsagt at jeg tente meg en sigarett, og han snudde seg enda en gang mot meg og spurte om jeg brukte alkohol også. Jeg kunne ikke akkurat ljuge heller, og sa litt forsiktig noe om at tingene kanskje så litt annerledes ut i mine kretser der inne i byen, noe han til min overraskelse godtok med en henvisning til bryllupet i Kanaan, og vi ble i grunnen gode venner. Han så vel at havet, fyret og landskapet gjorde inntrykk på meg og min interesse for den lokale kirkegården var heller ikke av veien.

Pensjonatvertinnen hadde gitt fiskeren en noe ambivalent anbefaling:

- Han er trivelig, han Helmer, selv om han er kristelig av seg.

Hun hadde vel neppe tiltrodd meg slike tilbøyeligheter, men jeg hadde ikke noe i mot å bli betraktet som en broder i Kristus av fiskeren Helmer, om enn en broder av det noe frynsete slaget. Det var vel kanskje ikke så godt om brødre i Kristus der ute i skjæra, i alle fall ikke i disse strøk av landet, ikke vet jeg, så man burde vel lære seg å ta til takke med de brødre man får. Da vi kom i land viste han oss noen av skattene sine, hummerteinene og fryselageret og de nye maskinene til å bøte garna. Han hadde stua si ute på rabbene, og da vi sto på brygga for å ta båten til byen på søndag kom han gående i helgedagsantrekket sitt, kvit skjorte uten slips, grå jakke og svart buske med press, svarte tresko. Han sto og pratet med folk, men hadde tydelig tenkt ut hva han ville si da han kom bort til meg rett før jeg gikk ombord.

- Vi er bare en liten prikk i havet her ute, var det han sa.

- Det er vi alle, svarte jeg dumt.

Og mens jeg sto og kikket og båten bakket ut fra kaia og jeg løftet hånda til en avskjedshilsen, gjorde jeg noen mislykkede forsøk på å finne ut hva det var som gjorde så veldig inntrykk på meg. Kanskje var det ikke noe enkelt svar, kanskje var det mange. Kanskje handlet det om barndomserfaringer fra kystlandskap et annet sted i landet, det glitrende solblinkende havet, det sølvfargede treverket, malingen som var i ferd med å skalle av på alle de offentlige bryggene. Jeg har alltid likt rekved. Kanskje var det far og hans krumme svette kropp en tidlig, tidlig solglitrende sommermorgen før solgangsbrisen satte inn. Vi hadde dratt tidlig ut fordi båten var så liten og påhengsmotoren bare hadde tre hester. Vi skulle ut til det ytterste skjæret før solgangsbrisen blåste opp for å finne en rullestein vi kunne bruke som gravstein til hans barnebarn.