Kategorier

søndag 14. juni 2015

Lengst ute er havet sjelden stille


Lengst ute er havet sjelden stille. Der slår det alltid en ny dønning inn mot land. Og på grensen mellom hav og land, der hvor havet møter bergene med sine evige, våte kjærtegn, akkurat der får gråsteinen sin farge tilbake. Der innser jeg betydningen av ordene «jeg er så glad i deg.» Skumringen faller på. Regnet faller tungt og har snart fjernet alle restene av snø. Jeg kler på meg min varmeste jakke og forsvinner ut i mørket med bikkja. Året er snart omme. Det er lenge siden lakenene hang hvite i sommervinden. Men bølgene slår mot svabergene i natt også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar