Lengst ute er havet sjelden stille. Der slår det alltid en
ny dønning inn mot land. Og på grensen mellom hav og land, der hvor havet møter
bergene med sine evige, våte kjærtegn, akkurat der får gråsteinen sin farge
tilbake. Der innser jeg betydningen av ordene «jeg er så glad i deg.»
Skumringen faller på. Regnet faller tungt og har snart fjernet alle restene av
snø. Jeg kler på meg min varmeste jakke og forsvinner ut i mørket med bikkja.
Året er snart omme. Det er lenge siden lakenene hang hvite i sommervinden. Men
bølgene slår mot svabergene i natt også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar