Kategorier

fredag 14. desember 2018

det er ikke jeg


det er ikke jeg
som er jeg
jeg er i skyggene
jeg kan være litt jeg
litt han og litt henne

jeg kan være en helt annen
jeg kan være vakrere
eller mer frastøtende
mer eller mindre tilfreds
eller sympatisk
jeg kan være deg

fredag 16. november 2018

jeg skulle opp i tårnet


jeg skulle opp i tårnet
og tenke panoramatanker
se ut over skogen og fjellene
hus og gater
den store planen
den klare tanken bak

men jeg gikk i kjellern
og lette i krokene
det var ikke enkelt å vite
hva jeg burde kaste
og hva jeg burde ta vare på
kassa med alle de gamle skruene
fikk jeg aldri orden på

tirsdag 13. november 2018

en kn

en kn
ekk på den rette linja
må til
og en kraftig strek som stanger mot de fastlagte rammene

(jan groth på galleri ismene)



fredag 19. oktober 2018

fredag 12. oktober 2018

seks timer etter



seks timer etter at jeg hadde hjulpet to-åringen på med skoa
dukket det endelig opp
det ordet jeg hadde glemt
navnet på en konkret, hverdagslig sak

jeg kunne se den for meg
jeg hadde fomlet med den
da jeg hjalp guttungen med skoa
jeg kunne beskrive bruken og hvordan den så ut

det var ingen sær sak
ikke superelipse eller kalibrator
men en temmelig upretensiøs greie
mer som kjøttkake, sikkerhetsnål eller Sverre

andre ord var der jo hele tida
det var bare dette som var blitt borte
et glemmeord
som likte å leke gjemsel med meg

jeg lette etter det på bussen og på flyet
og hele veien hjem til Trondheim
prøvde å grave det fram
fra de dypeste høla i hue

men det var ikke før jeg låste opp døra hjemme
at det runda hjørnet
nederst til venstre
i den semiotiske trekanten

og dukket opp
etter seks timers fravær
som om det hadde vært der hele tida
og det hadde det vel for så vidt også

nå kom det slentrende som om ingenting hadde skjedd
med samme selvfølgelighet som når en kollega
en som liksom alltid er der
låser opp kontoret sitt om morran

en som kommer syklende til samme tid
hver eneste dag
låser sykkelen til sykkelstativet
og tar med seg hjelmen opp på kontoret

jeg lurte på om jeg ville lagt merke til
om han en morgen hadde sluttet å komme
kanskje hadde han allerede forsvunnet
uten at jeg oppdaget det

jeg trengte egentlig ikke dette ordet
ikke der og da og sammen med to-åringen
det var nok å tenke på tingen
og gjøre det som skulle gjøres med den

det fantes andre ord som var verre å glemme
slike som det og hallo
og sånn og forresten
de orda ble visst aldri borte

jeg burde kanskje vært mer bekymret
og lete etter tegn
på det man frykter
hva doktor Sigrid på nevrologen tenker

om man står i fare for å miste seg selv
og gli inn i tåka, mener jeg
smette gjennom skillet og finne andre steder å vandre
men jeg spurte henne aldri

slike tanker senket jeg dypt ned i hølet
sammen med alt det andre jeg prøvde å glemme
konsentrerte meg heller om å hjelpe to-åringen
med borrelåsen

torsdag 4. oktober 2018

med hodet på skakke


med hodet på skakke
spaserer trosten over plena
hogger nebbet i bakken og drar opp en meitemark

naboen drar ikke fra gardinene lenger
dag og natt er det bare den samme lille lampa
som lyser opp der inne

lauvet faller

utpå vinteren samles
noen frosne sidensvans 
i berberisen

fredag 28. september 2018

kassene


den boka har jeg også lest, sa hun
og det bildet er vel av din mor

men hva er det
i de kassene

jeg åpnet dem ikke
husket ikke heller hva de inneholdt alle sammen

men de lå der
og de var mine

åpner hun sine egne kasser
finner hun meg nok

torsdag 20. september 2018

om kundeforhold og andre forhold


jeg skriver det sånn jeg, sa politimannen, så går det litt lettere, han kjente jo far min og visste at jeg hadde vært speider, og jeg nikket litt motvillig, det tjente jo ingen at jeg satt 16 måneder på Tunga for å ha nektet militærtjenesten, men greit var det ikke for en ung idealist med et bein i kirka og et annet i den venstreradikale rørsla

den gangen var det noe  som het kundeforhold og  bekjentskap til for eksempel banker og bedrifter, det betydde noe, bankmannen kjente kanskje til mor di, et grepa kvinnfolk forresten, mor di, og det hadde sine sider selvsagt, både på godt og på vondt når du skulle søke jobb eller lån eller hva det nå var du skulle, du sto der og bød deg fram med kroppen og smilet og lukta og sjarmen og magen og slekta og lønnsslippen din, men du ble i alle fall ikke møtt med generelle fraser i telefonen, trykk firkant eller vent på svar og hør på musikk mens du venter i to timer, eller en standardisert CV levert inn elektronisk til et upersonlig konsern som har fusjonert fem ganger i løpet av de siste 15  åra og har hovedkontoret sitt stadig lenger unna, et skjema hvor du blir spurt om hvor gammel og introvert og rotete du er i en skala 1 til 10, den gangen kunne du faktisk å få jobben eller lånet eller påtaleunnlatelsen fordi han som som snakket med deg ansikt til ansikt visste om deg og ditt og dine, syntes du virket ålreit likevel eller nettopp derfor, selv om du var over 55 år eller hadde barn i barnehagealder eller et navn få misunte deg

eller du kunne bli avvist av samme grunn, fordi han ikke likte deg eller hadde fått fyken av mora di en gang i ungdommen eller hva det nå kunne være, det var både urettferdig og vilkårlig selvsagt, du hadde færre rettigheter, avhengigheten og vilkårligheten var mye større, og det gikk verst ut over de med få ressurser og lite borgerlig ansienniet, selvfølgelig, de med minst makt og få bekjentskaper i systemet

men makta rår fremdeles, makta rår nå som da, makta finner alltid nye veier rundt det anstendige, men den hadde i det minste et ansikt den gangen, og du fikk vist fram ansiktet ditt, du også, jeg satt selv for noen år siden med femti søknader og skulle velge ut folk til intervju og tenkte på hvem de var, hvilke mennesker i kjøtt og ånd og vennlighet som skjulte seg bak de skjemaene jeg heiv over i bunken med de jeg ikke skulle kalle inn til intervju, hva jeg gikk glipp av av elskelige og interessante bekjentskaper, morsomme tullinger eller rene psykopater

det er noe med disse ufiltrerte møtene mellom ansikter, tenkte jeg, og var med ett tilbake på Alma’s danseskole, der gutta kappsprang over golvet for å by opp den ukjente jenta vi hadde sett oss ut i stolrekken på den andre siden av salen, vi sprang og bukket og så var vi stuck on her den kvelden, hun kunne være fantastisk eller grusom, de vakreste viste seg gjerne å være de grusomste, og det var jo greit for meg som verken var rask til å springe eller særlig flink til å danse, og det var ikke sendt ut noe skjema på forhånd for å finne ut hvem vi kunne passe sammen med, ikke noe tilbud om å ta noen prøvetrinn for å sjekke om man fant takten

og sånn var det i kjæresteriet også, du møtte henne ansikt til ansikt en eller to eller tre eller hundre ganger på jobben eller på skolen eller på fest eller på ungdomsklubben, og dere kikket på hverandre, pratet litt og så tok du mot til deg, ba henne på kino kanskje eller på tur i skogen eller så fant bare hendene deres sammen en dag dere likevel skulle samme vei, og det var ikke foretatt noen forhåndsutsiling etter en personlighets-CV som du hadde lagt ut på nettet, ikke inngått noen forhåndsavtale om intensjonen med eller mulige utfall av møtet, ingen uforpliktende annonsert visning med tanke på mulig innflytting eller hva man kaller det nå til dags, den gang var grensen mellom «å være venner» og «være sammen»  sylskarp, å gå på kino nærmet seg grensen, men holdt du henne i hånda eller luktet litt for merkbart på håret hennes, så var grensen trådt over, da hadde du satset, da hadde du enten fått en deg ørefik eller så var dere simpelthen sammen,  sånn var det bare, så ensomt og så risikofylt, det var enten eller og uten garantier for hvordan framtida ville bli, ingen prøvekjøring eller visninger som likevel aldri ville si sannheten om hvordan det så ut bak de nyoppussede fasadene, du hoppet i det, satte utfor og lot det bære eller briste, og brast det, så fikk man ta den støyten, for slikt måtte man tåle, det var slikt man lærte av, slik ble man moden og utviklet seg, livet var ikke et pedagogisk smøre- og smertefritt prosjekt med forsøksordninger, forhåndsgarantier og klageadgang, og jo større risikoen var for å tape, jo større var gleden ved å vinne, ikke noe kundeforhold med 14 dagers returrett der i gården, nei

fredag 14. september 2018

du òg


da du åpnet blusen
og ba meg inn

kjente jeg
midt i håndflata

at du òg mente
det var verdt et forsøk



fredag 31. august 2018

å sette gaver fri


å glemme
kan både være fatalt og nødvendig
å huske likeså

mine verste egenskaper er også mine beste
jeg øver på
å sette gaver fri

onsdag 22. august 2018

om å fiske


jeg hiver snøret uti
og enten får jeg fisk til middag
eller så slipper jeg å sløye
begge deler er i grunnen greit nok

torsdag 9. august 2018

det finnes ikke gråstein


det finnes ikke gråstein
sa fattern

det finnes gabbro og granitt
grønnstein og røde granater

kvarts og kleberstein
gammel gneis og ny lava

han ga meg en meisel
og sendte meg opp i ura



søndag 5. august 2018

fløyte


først kakker jeg forsiktig med skaftet
lenge, lenge
til barken løsner og glir av

så snur jeg kniven
og leter etter tonene
med skarp egg

fredag 15. juni 2018

jeg står


jeg står ikke ytterst på fortauskanten
og hojer
jeg står ti skritt bak

du kan stanse
eller gå forbi

jeg beklager
en smule ubehag
i det du passerer



fredag 8. juni 2018

om å se trær

hun som reiste langt hjemmefra for å reparere et bølgeblikktak
han som nektet å slå hånden av en fallen venn
hun som protesterte mot å sende unger tilbake til et land dit ingen vil dra
han som satt 27 år i fengsel uten å miste sin menneskelighet

det kan godt være at vi ikke ser skogen for bare trær
men for å bevare troen på at verden ikke går til helvete
er det nødvendig å se trærne også


fredag 1. juni 2018

skatten


skatten var en to-øring
(verdt et drops i Havanakiosken ved Ila skole)
og en metrobillett fra Paris

vi la den i en liten boks
som kan ha inneholdt muselort
eller en film fra agfa eller kodak

og grov den ned under et tre bak huset
det var bare Tor og jeg
som visste hvor den lå

nå ligger skatten mellom deg og meg
måten du lener deg inntil meg på trikken
hvordan du flytter på tannbørsten min



fredag 18. mai 2018

de lysegrønne dagene


de lysegrønne dagene
før lauvet foldet seg ut
og lukket meg inne

ser ikke sjøen lenger
ikke fjellet eller sauene
eller naboens kjøkkenvindu




torsdag 3. mai 2018

med lampen tent


med lampen tent
så de hverandre i øynene
og løsnet på knappene

etterpå åpnet de vinduene
og viftet med flaggene

kanskje, ropte han
eller kanskje ikke, ropte hun

fredag 27. april 2018

slippe


om du drar
eller blir værende
så slipper du aldri helt 

slipper du
kan det hende
det holder

tirsdag 24. april 2018

tidsriktige referanser


med tidsriktige referanser
kunne jeg forklare

hvordan det hang sammen
og hva som var viktig og rett

jeg hadde ikke skjønt en døyt

torsdag 19. april 2018

sol og regn


sol og regn 
og en vadestein i bekkefaret

barnehageunger
på tur med gule vester

villsau på et skjær
lamming i lyngen

gammel grus, vissent lauv
og en antydning til sang

fredag 13. april 2018

merket


du ba meg sette fra meg
den varme koppen
jeg satte varige spor


mandag 9. april 2018

turist i vietnam


jeg fotograferer mopeder i Hanoi
og spør om krigen i Saigon

jeg kjøper ei t-skjorte med bilde av Ho Chi Minh
og legger ikke ut bilder av kona i skybaren i 13. etasje

jeg sitter under parasollen i Hoi An
og gjemmer Nesbø under «Menn som ingen treng»


«Menn som ingen treng» er en novellesamling av Frode Grytten fra 2016



onsdag 21. mars 2018

det er sjelden noe i postkassa


det er sjelden noe i postkassa
men stadig mer å ta stilling til

jeg går fra rom til rom
og visker ut de orda jeg ikke trenger

det svarteste tjernet, den djupeste drømmen
og en helgedagsmorgen med fortrukne gardiner
lar jeg stå


fredag 16. mars 2018

kom


du skal ikke ha rygg
til å bære nederlaget

nederlag skal ikke være
til å bære

torsdag 8. mars 2018

du


i alle disse ansiktene
som passerer forbi

i brødet vi spiser
i vinen og vannet

i blåbærtiden
og duskregntiden

fredag 2. mars 2018

for deg


for deg vil jeg åpne alle dører og stenge alt annet ute
gi full gass og bremse opp ved alle rundkjøringer

gi hemningsløst blaffen og glemme meg selv
juble i regnet og grine i sola


fredag 23. februar 2018

da makta gikk og gjemte seg

da makta gikk og gjemte seg på 80-tallet
måtte jeg lete under passepartouten
for å få bekreftet
at friheten var en illusjon

fredag 16. februar 2018

jeg danser

jeg danser etter gamle rytmer
bølger slår mot land
etter hendelser langt ute i åpent hav

tirsdag 6. februar 2018

en eldre mann

«en eldre mann er det mest motbydelige
man kan være for tiden»  
Jan Guillou

jeg pusser de gule tenna mine
napper ut noen nesehår
og nikker brydd til en gammel kjenning:
er du her i dag også?

tirsdag 23. januar 2018

i prinsippet

i prinsippet er det ikke greit
i prinsippet er det ugreit

i prinsippet er det kropper, blikk og ambisjoner
antydninger, misforståelser og begjær

det er ikke til å undres over
at veiene ikke krysser hverandre

det underlige er
at de noen ganger gjør 

mandag 8. januar 2018

den andre slurken

han rekker meg et glass vin og sier
det er den andre slurken du skal smake på

den første skyller bare vekk restene
av alt det andre du har smakt

det er som et dikt, sier han, eller som et kyss
det er den andre slurken som gjelder

torsdag 4. januar 2018

hvis det bare er fordi

hvis det bare er fordi det er lørdag eller fordi det regner
hvis det bare er fordi mobilen har lada ut og vi ikke har noe annet å gjøre
hvis det bare er jeg som vil