gardinene

 

perfekt igår

 

hver dag

hver dag er ny, hver dag prøver jeg å forstå en framtid der mine erfaringer har minimal relevans, de kan like gjerne bringe meg hit som dit
 
hver dag må jeg over vannet, jeg vet aldri om isen er sikker, den jeg tror vil bære, svikter, den jeg tror vil svikte, bærer
 
hver dag møter jeg mennesker som tolker tida annerledes enn meg, jeg vet ikke om jeg tar feil eller har rett
 
hver dag er jeg et barn, hver dag holder jeg fast i det jeg tror er kjærlighet, tror er kjærlighet, tror, kan ikke annet

snev av ord

jeg har blitt en sånn gammel kaill som er ute og går 
ikke fortere enn at jeg kan tenke på det som faller meg inn
jeg har egentlig ikke tid til å tenke på noe annet
enn det som faller meg inn
det som krever å bli tenkt på når jeg åpner lukene
jeg drypper øynene mine med artelac og ser det jeg ser
og noen ganger ser jeg det jeg ikke ser
smått, rart, stort og ille, hedret og forkastet
 
det eltes i gammelt gruff og underlige assosiasjoner
og av og til dukker det opp noen snev av ord inni hue mitt
som kan være verdt å ta vare på
jeg stopper opp, finner en papirlapp
eller tar til takke med innsiden av en pastilleske
for å notere ned det jeg ellers kommer til å glemme 
før jeg når fram til krysset der det er en issvull på fortauet
som jeg må komme meg over uten å brekke lårhalsen
og i slike situasjoner er snev av ord lette å glemme
 
dessuten er jeg ute i viktig ærend
jeg er på vei til biblioteket for å låne en roman
jeg riktig nok har lest flere ganger før
men merkelig nok ikke har stående i hylla
jeg mener å huske det sto en ålreit setning i den romanen
ikke nødvendigvis forløsende, men interessant
eller godt formulert i det minste
noe om forsvarsmekanismer, tror jeg det var
om hvor mye av vår begavelse vi bruker
til å spinne beskyttelsesnett over våre avgrunner
eller hvor mye krefter vi bruker
på å rettferdiggjøre våre handlinger
reparere det istykkerslåtte, kan man kanskje si
eller koste splintene under teppet
kan man vel også kalle det
kanskje jeg kan finne igjen den setningen
 
det hadde vært fint, men det hender også
at det dukker opp snev av noe meningsfullt midt på natta
mens kona sover tungt ved siden av meg
hun skal tidlig på jobb og bør få all den søvn
et utpreget b-menneske trenger
da famler jeg så stille jeg kan med hendene i mørket
til jeg finner det papiret jeg har liggende på nattbordet
prøver å notere noen stikkord uten å slå på lyset
og håper at de lar seg tyde når det blir morgen
at de kan bli til noe som holder meg fast en stund
jeg forventer ikke at de skal legge hele puslespillet
til det er for mange av brikkene rota bort
ødelagte eller begravde
 
skulle forresten ønske
at jeg kunne tenke noen tenkverdige tanker
at det kunne sive opp noen ålreite ord
gjennom hullene i beskyttelsesnettet
når jeg likevel sitter nydusjet foran PCen om morgenen
så jeg slapp å skrive i blinde midt på natta
eller stoppe opp midt i klæbuveien
for å rable på innsiden av en pastilleske

ro nok

ro nok til å se det uanselige
og rar nok til å legge det i lomma
 
et vinddrag bare, en uskadd spire
en foreløpighet, nesten ingenting, en kladd
 
tomhet nok til å bli fylt
tro nok til å tvile