en gammel krok

en gammel krok

og det lille blå

en gang var alt

blir alt

uendelig blått

(Man kan fremdeles se rester av den opprinnelige blåfargen som smijernsarbeidene fra 1500-tallet på Austråtborgen var malt i.)

de rette orda

da hun endelig sto i døra

fant jeg de rette orda

jeg måtte skrive dem opp i boka mi

med det samme

jeg skulle ønske at du var her

at alt åpnet seg

smeltet, fosset

reiste seg igjen

da jeg la fra meg blyanten

hadde hun gått

jeg er et egg

striper i lakken

det er ålreit med noen striper i lakken

å fremstå litt rufsete

litt menneskelig liksom

er i grunnen helt perfekt

bare dumt at det perfekte

ikke kvalifiserer til striper i lakken

et jævla bra dikt

et jævla bra dikt, sier hun

bare en skikkelig god forfatter

kan leve seg inn i andre personer

og beskrive dem så troverdig

forfatteren (det er meg)

holder klokelig munn

for om sant skal sies

så er andre mennesker

(henne inklusive)

temmelig uforståelige for meg

jeg vet ikke hvor de kommer fra

hva de har opplevd, hva de tenker

og hvilke slør som henger foran øynene deres

jeg aner jo knapt hvilke slør

som henger foran mine egne øyne

(det er jo slik det er med slør

man tenker ikke på at de henger der)

jeg har forstått at jeg både kan si A og B

og at jeg ikke bør nevne C og D

men resten av alfabetet aner jeg ikke

hvordan hun vil reagere på

hvilket dikt sikter du til, spør jeg

hun kan det utenat:

jeg er et bord med bein i ulike lengder

en lommetyv blant nudister

møt meg der veien deler seg

et jævla bra dikt, sier hun

jeg ler meg i hjel

jeg sier ingenting

men tenker

at da passer det kanskje ikke så godt

i den begravelsen likevel