det er mars
2022 og snø og is dekker mye av plena og fortauet, men sola skinner denne
søndagen, og når den får tak, stiger temperaturen til over fem grader, og da må
vi ut, vi må hjelpe denne våren på vei, akkurat denne våren må vi heie på, det er
viktig og det haster, denne vonde våren, vi hakker i isen med spader og spett, vi
koster den asfalten som er bar, ren for strøsand, og der plena er åpen, raker vi
lauvet unna, og vi sprer snøen for å få den til å tine fortere, plukker opp tørre
kvister som vinterstormene har blåst av bjørka, det er på ingen måte effektivt,
det er altfor tidlig, vi skjønner vi må gjøre det om igjen, men vi må, i morgen
regner det kanskje, eller snør til og med, vi fyller tilhengeren enda det er
lenge til vi kan trille den ut på gata, det for mye snø og is som stenger
oppkjørselen, vi henger et laken til tørk på snora, et hvitt fredslaken kaller
vi det, siden det er søndag og klokkene på havstein ringer til messe, vi vet at
lakenet ikke vil tørke før vi må ta det inn igjen, men vi er utålmodige og naivt
håpefulle, i alle fall denne formiddagen, love&peace har ikke tid til å
vente til i morgen, vi vil grave i jorda, vi vil så salat og sette poteter, det
er altfor tidlig, men vi pusher på likevel, vet ikke riktig hva og hvorfor, men
det skal gro, det må bli fint igjen, spurvene har aldri vært så pjuske som i år,
men vi skal ut og kvitre alle sammen, våge oss ut av hekkene, alle skal bevege
seg fritt under en stor og fri og åpen himmel, treffe nye venner og gamle, klemme
og holde hverandre i hånden og ungene skal tegne paradis og rare figurer midt i
gata med krittene sine, voksne skal glemme alt som gjør vondt, vi står der med spaden
og spettet og gråten i halsen fordi det er så forferdelig ikke å kunne gjøre
noe annet enn å hakke i isen, yr melder om mange frostnetter framover, forbannet
være all is og hålke og natt og mørke og bomber og oppblåste idioter
