havn

 

det kommer ikke til å gå slik du tror

det kommer ikke til å gå slik du tror, når du runder neste hjørne, trer du inn i et landskap som du aldri trodde skulle bli ditt, oppdager du noe du aldri la merke til, innser du noe du aldri tok inn over deg
 
i ettertid vil du kanskje minnes et glimt gjennom flortynne gardiner, en anelse du la til side, sløvet av hverdag, blendet av lys eller mørke, et snev av noe du ikke ville forstå, et ubehag, en forpliktelse, en kjærlighet som du aldri trodde skulle bli deg til del

gardinene

 

perfekt igår

 

hver dag

hver dag er ny, hver dag prøver jeg å forstå en framtid der mine erfaringer har minimal relevans, de kan like gjerne bringe meg hit som dit
 
hver dag må jeg over vannet, jeg vet aldri om isen er sikker, den jeg tror vil bære, svikter, den jeg tror vil svikte, bærer
 
hver dag møter jeg mennesker som tolker tida annerledes enn meg, jeg vet ikke om jeg tar feil eller har rett
 
hver dag er jeg et barn, hver dag holder jeg fast i det jeg tror er kjærlighet, tror er kjærlighet, tror, kan ikke annet

snev av ord

jeg har blitt en sånn gammel kaill som er ute og går 
ikke fortere enn at jeg kan tenke på det som faller meg inn
jeg har egentlig ikke tid til å tenke på noe annet
enn det som faller meg inn
det som krever å bli tenkt på når jeg åpner lukene
jeg drypper øynene mine med artelac og ser det jeg ser
og noen ganger ser jeg det jeg ikke ser
smått, rart, stort og ille, hedret og forkastet
 
det eltes i gammelt gruff og underlige assosiasjoner
og av og til dukker det opp noen snev av ord inni hue mitt
som kan være verdt å ta vare på
jeg stopper opp, finner en papirlapp
eller tar til takke med innsiden av en pastilleske
for å notere ned det jeg ellers kommer til å glemme 
før jeg når fram til krysset der det er en issvull på fortauet
som jeg må komme meg over uten å brekke lårhalsen
og i slike situasjoner er snev av ord lette å glemme
 
dessuten er jeg ute i viktig ærend
jeg er på vei til biblioteket for å låne en roman
jeg riktig nok har lest flere ganger før
men merkelig nok ikke har stående i hylla
jeg mener å huske det sto en ålreit setning i den romanen
ikke nødvendigvis forløsende, men interessant
eller godt formulert i det minste
noe om forsvarsmekanismer, tror jeg det var
om hvor mye av vår begavelse vi bruker
til å spinne beskyttelsesnett over våre avgrunner
eller hvor mye krefter vi bruker
på å rettferdiggjøre våre handlinger
reparere det istykkerslåtte, kan man kanskje si
eller koste splintene under teppet
kan man vel også kalle det
kanskje jeg kan finne igjen den setningen
 
det hadde vært fint, men det hender også
at det dukker opp snev av noe meningsfullt midt på natta
mens kona sover tungt ved siden av meg
hun skal tidlig på jobb og bør få all den søvn
et utpreget b-menneske trenger
da famler jeg så stille jeg kan med hendene i mørket
til jeg finner det papiret jeg har liggende på nattbordet
prøver å notere noen stikkord uten å slå på lyset
og håper at de lar seg tyde når det blir morgen
at de kan bli til noe som holder meg fast en stund
jeg forventer ikke at de skal legge hele puslespillet
til det er for mange av brikkene rota bort
ødelagte eller begravde
 
skulle forresten ønske
at jeg kunne tenke noen tenkverdige tanker
at det kunne sive opp noen ålreite ord
gjennom hullene i beskyttelsesnettet
når jeg likevel sitter nydusjet foran PCen om morgenen
så jeg slapp å skrive i blinde midt på natta
eller stoppe opp midt i klæbuveien
for å rable på innsiden av en pastilleske

ro nok

ro nok til å se det uanselige
og rar nok til å legge det i lomma
 
et vinddrag bare, en uskadd spire
en foreløpighet, nesten ingenting, en kladd
 
tomhet nok til å bli fylt
tro nok til å tvile

SANNHETER

 

FLOKER

trådene er tynnslitte
mange har røket og resten er i floker
 
det kommer ikke til å ordne seg
selv om du sitter oppe hele natta
for å rydde opp i alt rotet
kommer det til å ende slik
 
la det ligge
se andre veien
be om fred

DIKT OM DEG

kan du ikke skrive et dikt om meg
han la fra seg spaden
sto og så på meg
med et spørsmål så nakent
at jeg kunne grine
 
jeg skrev aldri diktet om ham
det stakk selvfølgelig
den dagen de bar ham ut
men når jeg prøver
blir det alltid et dikt om meg selv 

FAEN

faen, mumlet han
tanketom for seg selv
det glapp ut av ham
steg opp fra grumset
dypt inni ham et sted
overrasket ham ikke
men intensiteten

lukta, så å si
var sterkere enn forventet
og han forsto 

at det trolig
var det ordet
som ville henge igjen
til slutt
faen
faen, faen

ei ulåst dør

 

benk

 

på cafe

jeg er ikke særlig flink til å gå på cafe og ta en kopp kaffe for meg selv når jeg er i byen, jeg utfører mine planlagte ærend og sitter på trikken hjem nesten før jeg har krysset av på lista over oppdrag og gjøremål, ei liste jeg selvfølgelig planla og skrev før jeg dro hjemmefra

hvis jeg går på cafe, er det fordi jeg har avtalt å møte noen, og da står det «på cafe med X» på lista, å sette seg på cafe for å ta en kopp kaffe helt alene for seg selv, er å gi seg hen til noe fremmed, jeg vet ikke hvordan jeg skal te meg, føler meg naken og beglodd, mangler tingene mine, vet ikke hvor jeg skal legge lua, har ikke noe å gjøre eller noe sted å gjøre av meg, men det har jeg jo: jeg kan ta trikken hjem, så da gjør jeg det

når jeg derimot er utenbys, vinker farvel til mitt gjestfrie vertskap og tar t-banen inn til sentrum fordi jeg har noen mer eller mindre betydningsfulle ærend,mest for å fylle dagen med et slags innhold før ettermiddagens og kveldens avtaler, når jeg da plutselig ikke har noe mere å finne på og det er enda et par timer til avtaletidene inntreffer, setter jeg meg mer enn gjerne ned på en cafe og tar en kopp kaffe for meg selv, leser i en bok, skriver et par ord eller noterer noen formuleringer som kanskje kan bli til noe, leker med mobilen, tenker, slapper av, trives, da gjør det plutselig ingenting at jeg ikke har noe annet å gjøre

jeg drømmer ikke om å flytte til oslo eller københavn for å kunne dra på cafe, flytter jeg dit, må jeg jo reise til et annet sted for å trives alene på cafe, til et sted jeg ikke bor, det er cafeer nok der jeg bor, det er ikke det

vi misforståtte

 

ane deg

 

nyttårsdiktet 2023

han ligger med nesa i mosen
studerer maur og andre småkryp
enn om jeg hadde vært så liten, sier han
 
nåja, sier faren, på havet er alle båter små
og himmelen større og eldre
enn all den tid du kan forestille deg
 
vi er bare noen fnugg i tida, mumler han
mest til seg sjøl
dukker opp av ingenting, forsvinner i det ukjente
 
men blant alt det
som ikke varer ved
uforgjengelige i kjærlighet

gråt

gråten stanset et sted nede i halsen
for han hadde lært at å gråte
var et redskap til å få sin vilje gjennom
og det var ikke derfor han gråt

øye for øye

jeg hadde ikke forventet
at de skulle snu det andre kinnet til
 
og øye for øye og tann for tann
burde være mer enn nok
 
men de skyter barn for en tann
og bomber sykehus for en blåveis

du lot meg

du lot meg
smilte litt for deg selv, riktignok
men du lot meg
det var helt avgjørende