jeg holder meg unna stiene

jeg holder meg unna stiene, og sørger for å ha et sted jeg kan stikke meg unna, ei tung gran eller en bergskrent hvor jeg kan gjemme meg, og kommer jeg til ei glenne i skogen, skrår jeg straks inn i skyggene igjen

men villskogen er mye tyngre enn den var, bratt og ulendt, jeg skritter over kvister og røtter, falne trær og steiner, jeg sklir på sleip mose, jeg faller og slår meg, jeg skrubber meg opp og blør både inni og utenpå, det er nytteløst, jeg må og jeg vil ikke, jeg fryser og er redd for sola

det er en slags forskjell på det å gi opp og det å gi etter og jeg vet ikke hva jeg gjør når jeg lar bekken dra meg nedover mot tjernet, det er mørkt og bunnløst og mye større enn jeg trodde det skulle være, mye større enn det var den gangen, det er det samme lille tjernet, men er det ikke det samme som det var, og det er ikke lenger mulig å se hvem det er som sitter der ved bredden på den andre siden, det er for langt unna, men jeg tror, når jeg kikker etter, at det er deg jeg skimter, at det er du som sitter der og sjeneres av sola, den stikker deg visst i øynene, og det er vel derfor du løfter hånda di, jeg kan ikke tro noe annet enn at det er på grunn av sola

eller er det likevel meg, er det likevel meg du ser etter, meg du ser, jeg er jo ikke så langt borte, jeg har aldri vært så langt borte som du tror, jeg står fremdeles der jeg sto den gangen jeg sang, den sangen du vet, jeg kommer alltid å stå her, selv om jeg prøver å gjemme meg, du blir ikke kvitt meg og jeg blir ikke kvitt deg jeg heller

så jeg tar opp mobilen, men legger den fra meg igjen, det er jo ingen vits i å ringe, det vet jeg jo, det er sikkert ikke deg heller som sitter der på den andre siden av dette tjernet som er blitt så mye større enn det var, dere er ikke til å kjenne igjen, verken du eller tjernet, selvfølgelig er det ikke deg, det vet jeg jo, jeg kunne like godt stått på en balkong i byen, i et portrom, ved et alter eller i en båt langt til havs