jeg kom forbi noen kyr, noen kjøttberg som vraltet avgårde
og gjorde stien om til gjørme, som slapp rukene sine hvor og når det passet
dem, som rapte metan og feis så det svei i nesa, og jeg så den nærmeste av dem
i øya, disse fjerne dyreøya, og lurte på hva det var hun så, hva hun tenkte, om
hun tenkte, eller om hun bare var, slik hun alltid hadde vært, fra eldgammel
tid av, om det var visdom og fred i de blasse øya, eller om det bare var drøv
og gulp og fordøyelse fram og tilbake gjennom alle de fire magene før hun slapp
ut nok en ei ruke bak og mer metan foran
jeg satte meg ned i grøftekanten med kullstift og papir
og oppdaget en forunderlig rett linje helt fra halen og fram til panna, og jeg lurte
på hva det kunne bety, jeg hadde alltid trodd det var en sving et sted i
ku-streken, men det var det ikke, det var ingen sving på kua, ingen krøll, kua
var bare rett fram der hun stod og tygde og rapte og slapp rukene sine fra seg
der det passet henne
joda, jeg har hørt om ei ku som ikke la seg fordi det
lå en guttunge og sov ved siden av henne i den trange båsen, jeg har hørt om
redde kyr og kåte vårslepp-kyr og om ei leder-ku som ble fornærma da bonden tok
bjella fra henne, og jeg har vært i bås-frie EU-fjøs med kløautomater og
datastyrte melkemaskiner og sett kyr vralte bedagelig omkring og legge seg på
mjuke ku-madrasser, nesten som jeg selv slenger meg ned på sofaen foran TVen
for å sløve litt om ettermiddagene, så jeg skal ikke trekke for raske
slutninger, tvil skal man alltid ha, både i den ene og den andre retningen
for det er jo kyr overalt i verden, og det er jo noe med
denne melka, denne søte melka fra de svulmende jura, denne grunnleggende
livsbetingelsen for alle pattedyr, mens de fleste av oss har nok med å amme våre
egne unger, så øser kua melka si ut i overflod, hun tygger og tygger og stirrer
inn i båsen sin eller inn i den store visdommen for alt jeg vet, og lar oss hale
og dra i spenene sine og forsyne oss med selve livet, hun gir oss veien til
landet med ost og fløte og melk og honning og slipper enda ei ruke ned på
betongen, ei ruke som bonden til og med kan gjødsle jorda si med, det er melk
og møkk og metan, det er den evige drøvtygginga og de svulmende jura, det er
fire spener og fire mager, det er øst og vest og nord og sør, og det er disse
eldgamle øynene, det er Audhumbla selv, urkua som holdt Yme i live og slikket
Bure fram fra de saltdekte steinene, det er blodig biff og melkesjokolade, og
det er gullkalven også, om vi ikke passer oss
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar